Dans i Japan

Til de eldste tempeldanser hører kagura, som bygger på eldgamle shintoistiske myter og ritualer. På 600-tallet kom den buddhistisk influerte gigaku fra Kina gjennom Korea. De opptredende bar utskårne tremasker som dekket hele hodet, og dansen, som egentlig er pantomime med masker, ble ledsaget av fløyte, håndtromme og cymbal. Gigaku eksisterer ikke lenger i Japan, men løvedansen mot de onde krefter er en populær arvtager av den. Gigaku ble dyrket i templene og ved hoffet, men ble snart fortrengt av bugaku-dansene.

Det er to typer av bugaku. De opprinnelig japanske, som oppstod fra 600- til 1000-tallet, danses bare på friluftsscener av grupper på 4–6 uten masker og med japanske drakter. Til akkompagnement anvendes fløyter og harper med 6 strenger foruten sanger. Den andre typen, som ble innført fra utlandet, deles inn i to grupper: venstre-dansene som stammer fra Kina og India, hvor danserne for det meste er kledd i rødt, og høyre-dansene, som kommer fra Korea og Mandsjuria og med danserne kledd i grønn tone. De ledsages av blåse- og slaginstrumenter uten sang, og danserne bruker fantasifulle dyre- og fuglemasker. Antall dansere kan variere fra en til seks (i gamle dager opptil 12), og de opptrer på en forhøyd scene som er cirka 7 × 7 meter mens musikerne sitter i bakgrunnen.

Dengaku kalles forskjellige folkedanser som oppstod på 800- og 900-tallet, opprinnelig i forbindelse med risplanting og andre viktige oppgaver eller ritualer i jordbruket, og disse nådde sitt høydepunkt på 1100- og 1200-tallet, da de ble populære i byene.

Sangaku var opprinnelig kinesiske akrobatiske underholdningsdanser som ble innført allerede på 600-tallet. Etter at hoffets beskyttelse av denne dansen opphørte på 700-tallet, ble den overtatt av allmuen, som utviklet varianten sarugaku med komisk mimikk og dialog. Dette førte videre til utviklingen av no og kyogen. Fra 1100–1200-tallet ble den livlige dansen, hayashiodori, utbredt. Med andre folkelige elementer, som rytmiske sanger, ble den tatt inn i kabuki-tradisjonen, som til å begynne med bestod av sanger og danser, men senere kom til å inneholde mer dramatiske elementer. Kabuki-dansene fikk sin nåværende form på 1800-tallet, og etter at mannlige skuespillere hadde overtatt alle rollene i kabuki-spillet, oppstod det kvinnelige profesjonelle dansere utenfor teatermiljøet. En del av geishaene ivaretok denne tradisjonen. Etter andre verdenskrig gjenoppstod geishaenes årlige felles danseopptreden på teatrene. På 1900-tallet og senere har interessen blant kvinner for å lære danser av denne typen økt, og det arrangeres ofte oppvisninger både i store og små byer. Forskjellige skoler arbeider med å ivareta og fornye denne tradisjonen.

Tross vekslende popularitet har de tradisjonelle japanske danseformene overlevd, selv om interessen for klassisk ballett og vesterlandske danseformer har slått rot også i Japan. På mange måter har de seneste årene vært en form for renessanse når det for eksempel gjelder kabuki og blandingsformer som butoh. Butoh legger stor vekt på det emosjonelle og det estetiske i en slags ekspresjonisme, ofte i en nærmest ekstatisk form med store forskjeller mellom ro og bevegelse. Musikken så vel som stillhet er en del av dansen, som ofte forsøker å presse kroppens fysiske uttrykksmåter til det ytterste. En uttrykksform som ofte kan virke både brutal og grotesk, men som derved engasjerer publikum.

Vestlig klassisk ballett ble introdusert i Japan på begynnelsen av 1900-tallet med italieneren Giovanni V. Rosi, og mange unge ballett-entusiaster reiste ut for å studere. Sammen med utenlandske lærere arbeidet de for å gjøre den nye dansen kjent. I 1930-årene nådde bevegelsen foreløpig en topp; sentrale navn var Ishii Baku og Takada Tasao. Etter andre verdenskrig fikk den sitt gjennombrudd med Tokyos første ballettskole, Tokyo Ballet Gakko, som ble grunnlagt av Koichi Hyashi i 1960. Tadatsugu Sasaki reorganiserte i 1964 skolen og skolens kompani, Tokyo Ballet Company. Repertoaret er en blanding av kjente klassiske verk og mer moderne balletter.

En særegenhet ved japanske ballettkompanier er deres spesielle vekt på undervisning, med skoler på opptil flere tusen elever. Dyktige pedagoger har også medført at japanske klassisk trenede dansere er blant verdens beste, og ofte blant solistene i de store internasjonale ballettensemblene både i USA og Europa. Utenom Tokyo-balletten, som ble grunnlagt i 1960, kan nevnes Asami Maki-kompaniet, Matsujama-balletten, Tani-ensemblet og Homura-kompaniet. Blant de fremste ensembler med en moderne dansestil er Star Dancers' Company. Også Takarazuka pikeoperette og Nichigeki-dancing-team har bidratt til utviklingen av moderne ballett.

Den mest populære folkedans i dagens Japan er den tradisjonsrike bon-dans i forskjellige variasjoner; den oppføres ved minnefesten for de døde. Det reises et tårn, rikt illuminert med lanterner, og musikanter med samisen (den japanske gitar), trommer og fløyter spiller opp folkesanger fra toppen av tårnet mens folk danser rundt tårnet i ring.

• Japan
• kunst i Japan
• musikk i Japan
• teater i Japan