Ellen Johnson Sirleaf (1938) har siden 2005 vært Liberias president og leder for Unity Party (Enhetspartiet). Etter valgseieren under presidentvalget 23. november 2005 ble hun Afrikas første, demokratisk valgte, kvinnelige statsleder.

Johnson Sirleaf ble gjenvalgt som president i 2011, kort tid etter at hun mottok Nobels fredspris for sitt arbeid med å bygge opp igjen landet etter den andre liberiske borgerkrigen (1999-2003). Hun har spilt en sentral rolle for konsolideringen av freden i Liberia som ble etablert gjennom fredsforhandlinger i Accra i 2003.

Ellen Johnson Sirleaf er utdannet økonom og statsviter ved Harvard-universitetet, hun har tidligere vært finansminister i Liberia, og hatt toppstillinger i Verdensbanken og FN i tillegg til andre internasjonale verv. Sirleaf er skilt og har fire barn.

Ellen Johnson Sirleaf studerte økonomi og bokføring ved College of West Africa i Monrovia; siden studerte hun ved Madison Business College, Madison og University of Colorado, Boulder USA; og ved Kennedy School of Government på Harvard i USA.

Johnson Sirleaf var offentlig ansatt i finansdepartementet i Liberia fra 1965 og engasjerte seg i politikk i 1970-årene. Hun var finansminister 1979-80, da hun som en av få statsråder overlevde militærkuppet fra Samuel Kanyon Doe. En kort periode satt hun som øverste sjef for Liberias utviklings- og investeringsbank, før hun desember 1980 gikk i eksil. I eksil hadde Sirleaf flere stillinger i internasjonale banker, og fra 1986–92 var hun direktør i Verdensbanken, Washington. Fra 1992–97 var hun leder for Afrika-kontoret i FNs utviklingsprogram UNDP, med rang som visegeneralsekretær i FN.

I 1985 var Johnson Sirleaf visepresidentkandidat for Liberian Action Party (LAP). Samme år ble hun satt i husarrest, for så å bli dømt til ti års fengsel, for å ha fornærmet president Samuel Doe. Hun ble løslatt senere samme år, for på ny å bli arrestert. I juli 1986 ble hun løslatt og flyktet fra landet. Johnson Sirleaf hadde vunnet et sete i senatet i 1985, men hun kritiserte valggjennomføringen, og tok ikke plassen.

Johnson Sirleaf vendte tilbake til Liberia for å stille som presidentkandidat for Unity Party (UP) i 1997. Hun tapte mot Charles Taylor og ble anklaget for forræderi, og dro igjen i eksil, i Abidjan, Elfenbenskysten. Her startet hun Kormah Development and Investment Corporation, et ventureforetak for afrikansk entreprenørskap, og den frivillige organisasjonen Measuagoon som arbeidet for lokal samfunnsutvikling i Liberia.

I 1999 brøt det på ny ut i krigshandlinger i Liberia da opprørsgruppen Liberian United for Reconciliation and Democracy (LURD) gikk fra Guinea og inn i det nordlige Liberia og gradvis tok kontroll over store deler av landet. Dette innledet det som blir kalt den andre liberiske borgerkrigen, som varte fra 1999 til 2003. I juni og juli 2003 førte LURDs beleiring av Monrovia til blodige og voldsomme kamphandlinger. En våpenhvile ble inngått med LURD 29. juli 2003 og fredsbevarende styrker fra ECOWAS ble utplassert for å hjelpe til med å håndheve våpenhvilen. Den 18. august ble fredsavtalen endelig signert etter lange forhandlinger i Accra i Ghana.

Johnson Sirleaf deltok i freds- og rekonstruksjonsprosessen i Liberia fra 2003, da hun – etter at Charles Taylor var avsatt og hadde flyktet til Nigeria – ble leder for regjeringens reformkommisjon, med fokus blant annet på korrupsjon

Johnson Sirleaf var på ny presidentkandidat for Unity Party i 2005. Etter å ha tapt første runde mot fotballstjernen George Weah, vant hun andre runde med 59 % av stemmene, og ble Liberias president fra 2005. 

Under sin første periode som Liberias president (2006-2011) var Sirleaf-regjeringens primære fokus rettet mot å konsolidere freden. I disse årene bidro hun til å samle befolkningen, skape tillit og oppmerksomhet rundt potensialet i landet og til å få slettet utenlandsgjelden i 2010. I denne perioden opplevde landet også vekst i antall aviser og radiostasjoner med ulike politiske standpunkter, både kritiske og støttende til Johnson Sirleafs administrasjon.

I 2011 gjennomførte Liberia sitt andre vellykkede valg siden fredsavtalen i 2003. Den 16. januar 2012 ble Johnson Sirleaf gjeninnsatt som president. I denne presidentperioden sto viktige og akutte utfordringer i kø. For det første møtte hun problemer med å skape aksept i befolkningen for sin nye regjering. Hun fikk blant annet kritikk fra opposisjonen for at plassene i regjeringen kun var reservert for en liten og eksklusiv krets som sto presidenten veldig nær. For det andre møtte hun i denne perioden utfordringer med å sysselsette den store andelen av landets unge befolkning. Ungdommen utgjorde mer enn 50 % av befolkningen og mange av dem sto uten utdanning og jobb. Den høye arbeidsledigheten blant unge liberiere var blant landets mest akutte problem.

I tillegg brøt det ut en alvorlig ebola-epidemi i regionen i 2014 og Liberia ble truffet veldig hardt av dette utbruddet. De første tilfellene i Liberia ble påvist 30. mars 2014. Først den 3. september 2015 ble landet erklært friskmeldt av WHO. Da hadde flere enn 10 000 liberiere blitt smittet og neste 5000 omkommet. 

Konfliktene som eskalerte under krigshandlingene i de to liberiske borgerkrigene (1989-1997 og 1999-2003) hadde en lang forhistorie. Kampene og interessemotsetningene som sto om rettigheter, klasse, identitet, etnisitet og styresett kan spores mer enn 100 år tilbake i tid. Etter at fredsavtalen var inngått i 2003 kunne Johnson Sirleaf spille på flere ulike egenskaper som fredsbygger i dette politiske landskapet. Foreldrene hennes var opprinnelig fra landsbygden. Hennes etniske bakgrunn (mandingo, gola, kru, tysk og americo-liberiansk), utdannelse og erfaringer fra det internasjonale samfunnet, samt hennes langvarige politiske engasjement og kamp for kvinners rettigheter i Liberia kan ha bidratt til at hun i større grad enn andre presidentkandidater har virket samlende på hele befolkningen.

Johnson Sirleafs motstandere har kritisert henne for at hun har vært for tett på liberiske krigsforbrytere som Samuel Doe og Charles Taylor, og på den måten har bidratt til å opprettholde straffefriheten i landet. De samme kritikerne hevder at tildeling av Nobels fredspris til Johnson Sirleaf i 2011 har bidratt ytterligere til denne praksisen. Blant annet på grunn av sine relasjoner til Doe og Taylor havnet hun også på listen til Liberias sannhets- og forsoningskommisjon som i 2009 svartelistet 50 liberiere fra å ha ledende stillinger i landet de neste 30 årene. Kommisjonens svarteliste ble imidlertid ikke godkjent av landets høyesterett og har dermed ikke fått noen praktiske konsekvenser.

Tilhengerne av Johnson Sirleaf fremhever at hun har klart å balansere et politisk liv i et turbulent land gjennom en lang og turbulent periode. De legger vekt på at hun raskt tok avstand da hun forstod hvilken retning Doe og Taylor tok og at hun har stilt til valg mot dem begge. Hun var nær ved å bli drept, hun havnet i fengsel og ble tvunget i eksil i flere perioder fordi hun var i opposisjon til de ulike regimene. 

Hun har også, til forskjell fra tidligere liberiske presidenter, åpnet for framveksten av en kritisk presse. Det er imidlertid Johnsons Sirleaf sine evner til å bygge relasjoner og navigere i røft farvann som har vært trukket fram som presidentens største bidrag til å bygge freden.

Sirleaf ble tildelt Nobels fredspris 2011 sammen med Leymah Gbowee og Tawakkol Karman for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og for kvinners rett til deltagelse i fredsbyggende arbeid. Nyhetsmagasinet Newsweek rangerte Sirleaf i 2010 blant verdens ti beste ledere; Time listet henne blant verdens ti beste kvinnelige ledere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.