Yongbyon
Yongbyon, Nord-Koreas fremste kjernefysiske forskningssenter, grunnlagt i 1964. Sommeren 2008 ble kjøletårnet i Yongbyon-reaktoren demontert som en symbolsk handling. Dette førte til at USA opphevet sine sanksjoner og at samtalene mellom de seks landene tok til igjen. Samtidig ankom inspektører fra IAEA for å gjenoppta sin avbrutte kontrollfunksjon. Samtalene ble på ny avbrutt våren 2009 da Nord-Korea prøveskjøt nye langtrekkende raketter.
Av /NTB Scanpix.

Atomprogrammet i Nord-Korea har en sivil bakgrunn og offisielt også primært et sivilt formål. Landet har imidlertid også atomvåpen for militære formål, og er én av verdens atommakter. Det nordkoreanske atomprogrammet har vært svært omdiskutert og landet har vært under internasjonale sanksjoner.

Det første forskningsinstituttet for atomenergi ble opprettet i 1952, atomforskningssenteret Yongbyon ble etablert i 1964, og landet fikk i årene som fulgte bistand fra Sovjetunionen til å utvikle atomenergi til fredelige formål. Nord-Korea underskrev en avtale med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i 1977 og ikkespredningsavtalen i 1985, og aksepterte dermed internasjonal overvåking og kontroll. Det er likevel grunn til å tro at de også produserte atomvåpen allerede fra et tidlig tidspunkt.

I 1993 truet Nord-Korea med å trekke seg fra ikkespredningsavtalen grunnet uenigheter med IAEA og FNs sikkerhetsråd, noe som forsterket den internasjonale interessen for landets atomprogram. I perioden fra oktober 2006 til september 2017 gjennomførte Nord-Korea seks atomprøvesprengninger, og fra 1984 til 2020 mellom 150 og 200 missiltester. Omverdenen har reagert med alt fra sterk kritikk til alvorlig fordømmelse. En rekke forsøk på å etablere internasjonale avtaler om avvikling av Nord-Koreas atomprogram har ikke ført frem. USA har luftet muligheten for en militær løsning av konflikten, mens FNs sikkerhetsråd har strammet sanksjoner og handelsembargo. Det isolerte landet har blitt ytterligere isolert, men man har ikke kommet nærmere en løsning på problemet.

Nord-Koreas geografiske beliggenhet, sentralt i verdens førende vekstregion, med Kina i nord og Sør-Korea og Japan mot sør, gjør at landet påkaller seg langt større internasjonal interesse enn dets økonomiske og politiske betydning tilsier. Årsakene hertil er flere: den formelt uavsluttede Koreakrigen (1950–1953) som endte med en våpenhvile; landets fortsatte deling i to ideologisk og politisk diametralt motsatte systemer; og fortsatt relativt store amerikanske troppestyrker ved baser i Sør-Korea. Ytterligere har landet valgt å isolere seg fra nabolandene og den øvrige omverden, hvilket paradoksalt nok forsterkes ved omverdenens sanksjoner og handelsembargo overfor Nord-Korea. Koreahalvøya utgjør dermed et potensielt militært brennpunkt i en region hvor selv en begrenset åpen konflikt vil ha uoverskuelige konsekvenser, både lokalt og intensjonalt.

Atomteknologiens historie i Nord-Korea

MacArthur
Den amerikanske generalen Douglas Mac Arthur ønsket å bruke atomvåpen under Koreakrigen. Bildet fra september 1950 viser MacArthur (nummer 2 fra venstre, i skinnjakke) ved Incheon, Sør-Korea, under krigen.
Av /NTB.

Nord-Koreas ønske om å få tilgang til atomvåpen er ikke av nyere dato, men går tilbake til landets første leder, Kim Il Sung (1912–1994), som hadde sett dette våpenets virkning ved andre verdenskrigs avslutning i Japan (august 1945), og som dessuten mente at de amerikanske styrkene i Sør-Korea rådet over atomvåpen. I hvert fall hadde Douglas MacArthur, FN-styrkenes amerikanske leder under første del av Koreakrigen, truet med å bruke atomvåpen mot Nord-Korea og Kina, hvilket fikk president Harry Truman til å avsette generalen (april 1951), blant annet med den begrunnelse at han ville avverge en tredje verdenskrig.

Atomprogrammet i Nord-Korea har en sivil bakgrunn og offisielt også primært et sivilt formål. Det tok sin begynnelse i 1952, med opprettelsen av et forskningsinstitutt for atomenergi. En avtale med Sovjetunionen i 1956 ga nordkoreanske forskere og teknikere adgang til utdanning i Sovjetunionen, og i 1959 avtalte partene at Sovjetunionen skulle bistå Nord-Korea med utvikling av fredelig utnytting av atomkraften, herunder etablering av forskningssenteret Yongbyon, som fortsatt er landets sentrale atomforskningssenter.

Med sovjetisk bistand rådde Nord-Korea således allerede i 1970-årene over en innenlandsk ekspertise innenfor atomteknologi, og i 1977 underskrev landet en avtale med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), med Sovjetunionen som medunderskriver, for således å sikre internasjonal kontroll med atomprogrammet. Nord-Korea underskrev også i 1985 den internasjonale ikkespredningsavtalen, mot å få Sovjetunionens bistand til utvikling av lettvannsreaktorer i Nord-Korea. Dette er en form for atomenergi som ikke kan anvendes til våpenproduksjon.

Med andre ord så det på dette tidspunkt ut som om alt var under kontroll. Nord-Korea var innstilt på å utnytte atomenergi til sivile, fredelige formål, og aksepterte internasjonal overvåkning og kontroll. Men samtidig var det mye som tyder på at de også, «under radaren», var i gang med å forberede en produksjon av atomvåpen.

USA og de koreanske atomvåpnene

Carter og Kim
I juni 1994 møttes USAs tidligere president Jimmy Carter og Kim Il Sung i Pyongyang. Avtalen mellom Carter og Kim ble stadfestet i Rammeavtalen av oktober 1994.
Av /NTB.
Korea, Nord- (Historie) (Kim Il Sung-plassen)

Over én million mennesker var samlet på Kim Il Sung-plassen i Pyongyang 11. januar 2003 for å høre politiske ledere hylle Nord-Koreas dramatiske beslutning om å trekke seg fra Ikke-spredningsavtalen for atomvåpen.

President George H. W. Bush erklærte høsten 1991 at de amerikanske atomvåpnene i Sør-Korea ville bli fjernet, og i desember samme år erklærte den sørkoreanske presidenten, Roh Tae-woo, at landet nå var atomvåpenfritt. Imidlertid var landet omfattet av den amerikanske «atomparaply», og erklæringene gjorde derfor ikke noe stort inntrykk i Pyongyang. Årlige meget store felles sørkoreansk-amerikanske militærøvelser, som involverte alle vern og ikke la skjul på hvem som var fienden eller at landgang i nord var en viktig del av øvelsene, holdt også Nord-Korea til ilden, og atomvåpen stod på militærets ønskeliste.

Mellom mai 1992 og februar 1993 gjennomførte inspektører fra IAEA seks kontrollbesøk i Nord-Korea. Etter å ha blitt nektet adgang til en opplagringsplass for atomavfall med begrunnelsen at dette var militært område, antok inspektørene at Nord-Korea beskjeftiget seg med den militære del av atomindustrien. Da IAEA anmodet FNs sikkerhetsråd om å sende en særlig gruppe inspektører til nettopp dette området, meddelte Nord-Korea at de i så fall meldte seg ut av ikkespredningsavtalen som de fem «legitime» atommaktene (USA, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og Kina) inngikk i 1970. USA, nå med president Bill Clinton i Det hvite hus, anmodet på denne bakgrunn Sikkerhetsrådet om å innføre økonomiske sanksjoner mot Nord-Korea, som svarte at de ville oppfatte dette som en krigshandling.

Krisen ble dempet ved et direkte møte i juni 1994 i Pyongyang, Nord-Koreas hovedstad, mellom USAs tidligere president Jimmy Carter (1977–1981) og Kim Il Sung, Nord Koreas grunnlegger og leder inntil hans død bare tre uker etter dette møtet. Avtalen mellom Carter og Kim ble stadfestet i en rammeavtale signert 21. oktober 1994, hvor partene ble enige om at Nord-Korea skulle avbryte alle atomprogrammer, sivile og militære, og opprettholde medlemskapet i NPT (ikkespredningsavtalen). Til gjengjeld ville USA etablere og lede et konsortium, The Korean Peninsula Energy Development Organization (KEDO), som skulle bygge to lettvannsreaktorer i Nord-Korea samt levere 500 000 tonn råolje hvert år inntil 2003, da den første reaktoren ifølge avtalen skulle begynne å levere strøm. Dette var avtalen og planen, men den blir aldri realisert.

En stor avtales sammenbrudd

Dialogens sammenbrudd er et skoleeksempel på de tallrike skipbrudne avtaler om en løsning av atomkonflikten og andre uoverensstemmelser på den koreanske halvøya. I dette tilfellet begynte det med forsinkelse i leveringen av råolje fra USA. Så ble det forsinkelse i nedbyggingen av nordkoreanske atomfasiliteter. Begge deler kunne forklares med praktiske vanskeligheter, men partene valgte å oppfatte det som en bevisst forhaling fra motpartens side.

Deretter var USA misfornøyd med forsinkelsen av IAEA-inspeksjonen av de nordkoreanske atomfasiliteter, mens Nord-Korea på sin side uttrykte misnøye med de store forsinkelsene i byggeprosjektet av de to lettvannsreaktorene. KEDO-prosjektet, som i tillegg til USA og de to koreanske statene omfattet og fikk støtte fra tolv andre land og fra EU, var en stor satsning med en anslått investering på 4,6 milliarder amerikanske dollar. Nord-Korea skulle få tilgang på energi, og forsikringer om at ingen av landene i konsortiet hadde planer om «en militær løsning» på konflikten. Omverdenen, både naboland og resten av verden, skulle få sikkerhet for at Nord-Korea avskaffet atomvåpen, og at halvøya ble erklært atomvåpenfritt område.

Årene opp til avtalens endelige sammenbrudd i 2006 ble en bevegelse fra den ene krisen til den neste, innimellom avløst av perioder med håp. De positive høydepunktene kom når USA og Sør-Korea koordinerte sine relasjoner til og utspill overfor Nord-Korea. I 2000 besøkte den sørkoreanske presidenten Kim Dae-jung den nordkoreanske lederen Kim Jong-il i Pyongyang som det første toppmøtet mellom de to Korea-landene. I oktober samme år var det den amerikanske utenriksminister Madeleine Albrights tur. Planen som hennes besøk var en del av, var at president Clinton skulle avslutte sin embetsperiode med et besøk i den nordkoreanske hovedstaden og møte Kim Jong-il. Men andre brennpunkter kalte, tiden var knapp og George W. Bush, som hadde helt andre planer, var på vei inn i Det hvite hus.

Bush-regjeringens utenrikspolitikk fikk straks tilnavnet ABC – Anything But Clinton. I forhold til Nord-Korea strammet USA nå grepet, forlangte hurtigere og mer omfattende internasjonale inspeksjoner, og suspenderte avtalen om levering av olje. Nord-Korea erklærte umiddelbart at de så ville gjenoppta aktivitetene i Yongbyon, det sentrale atomforskningssenteret, og gjenstarte et 200 megawatt atomkraftverk i Taechon. Da president Bush etter terrorangrepet 11. september 2001 i sin tale til nasjonen i januar 2002 valgte å inkludere Nord-Korea i «ondskapens akse», forverret forholdet seg drastisk. Og verre ble det i september 2002, da Bush-administrasjonen offentliggjorde en rapport som eksplisitt nevnte Nord-Korea blant de land som utviklet masseødeleggelsesvåpen hvor USA måtte overveie å igangsette forebyggende angrep. En lekket klassifisert regjeringsrapport hadde allerede i januar nevnt Nord-Korea som et land hvor USA måtte være parat til å anvende atomvåpen.

Sekspartsforhandlingene

Sekspartsforhandlingene
De ulike landenes representanter (fra venstre): Kenichiro Sasae (Japan), Chun Yung-woo (Sør-Korea), Kim Kye Gwan (Nord-Korea), Wu Dawei (Kina), Christopher Hill (USA) og Aleksander Losjukov (Russland).
Av /NTB.

Et nytt og bredere dialogforum om de nordkoreanske atomvåpen, etablert på Kinas initiativ, så dagens lys i 2003. De tre partene Kina, Nord-Korea og USA ble allerede samme år supplert av Sør-Korea, Russland og Japan, så initiativet gikk heretter under navnet sekspartsforhandlingene. Dette forumet var et skritt fremover fordi det var permanent, og fordi alle de direkte berørte partene i regionen pluss USA var involvert. Det viste seg dog raskt at det fortsatt var mistillit mellom partene, og de første fire møtene, to i 2003 og to året etter, var alle resultatløse. Forhandlingsmiljøet var betent, og det hjalp ikke på resultatene at den amerikanske delegasjonen i de første årene hadde forbud mot å møte nordkoreanerne til separate forhandlinger.

I 2005 kom allikevel et gjennombrudd, da Nord-Korea gikk med til å avbryte atomvåpenprogrammet. Men umiddelbart deretter viste det seg at Nord-Korea og USA – igjen – hadde forskjellige oppfattelser av hva de egentlig hadde avtalt. USA fastholdt at avtalen innebar at utbyggingen av lettvannsreaktorene også måtte stoppes, inntil Nord-Korea hadde nedlagt og demontert hele sitt atomprogram under internasjonal kontroll. Nord-Korea, som var avhengig av energien fra lettvannsreaktorene, fastholdt at disse ikke var nevnt i avtalen.

Problemet er større enn antall bomber og missiler

Denne korte gjennomgangen av noen hovedspor i konflikten om det nordkoreanske atomprogrammet, som også omfatter en sideløpende utbygging av missiler, det vil si fremføringsmidler til disse masseødeleggelsesvåpnene, viser at selv avtaler på aller høyeste plan blir vanskelige – for ikke å si umulige – å gjennomføre når partene har en grunnleggende mistro til hverandre, uansett om mistroen er begrunnet eller ikke.

For å forstå konflikten på den koreanske halvøya, og de mange sammenbruddene i forhandlingene om Nord-Koreas atomprogram, er det derfor nødvendig å se på flere samvirkende faktorer. Den nærmest totale gjensidige mangelen på tillit er sentral, men hva skyldes den? Den henger helt klart sammen med at partene står solid plantet i hver sin politisk-ideologiske leir, og at de har utkjempet en blodig krig som ennå ikke er formelt avsluttet i form av en fredsavtale. Etter krigsavslutningen i 1953 har USA opprettholdt handelssanksjoner mot Nord-Korea som også har forhindret landets normale handelsforbindelser med andre. Nord-Korea og USA er fortsatt fiender.

Dertil kommer et vesentlig forhold som sjelden inngår i partenes dialog, og enda sjeldnere blir omtalt i medienes dekning av denne: Den dominerende politiske kulturen i Øst-Asia er så forskjellig fra den dominerende politiske kulturen i USA, at selv enighet i forhandlingene, nedskrevet i en formell avtale, ikke nødvendigvis betyr reell enighet. Når én av partene – eventuelt utilsiktet – bryter sin del av avtalen, og den andre parten reagerer ved å unnlate å oppfylle sin del, så kan begge parter ha handlet i god tro. Begge overbevist om at den andre har skylden.

De forskjellige politiske kulturene betyr at partene benytter seg av svært forskjellige kommunikasjonsformer og språkbruk i dialogen, også dette har skapt krise i relasjonen. Dette ble klart da USAs viseutenriksminister for den østasiatiske regionen, James Andrew Kelly, ved et møte i Pyongyang i 2002 meget direkte, og med dårlig skjulte trusler, informerte nordkoreanerne om at USA visste at de i hemmelighet produserte høyt beriket uran (til bruk i våpenproduksjon). Hertil svarte nordkoreanerne at de rådde over langt farligere og mer effektive våpen enn atomvåpen. Var det kjemiske og bakteriologiske våpen, hydrogen eller nøytronvåpen? Spekulasjonene var mange, før sørkoreanske eksperter fikk hørt opptak fra samtalene og kunne avsløre at det nordkoreanerne mente var at «et enig folk bak en stor leder var deres sterkeste våpen».

Mot en løsning, tross alt?

All verdens medier har skrevet store mengder uhyggelige nyheter om Nord-Koreas atomprogram. Budskapet er ofte at Nord-Korea er et farlig diktatur som har atomvåpen og derfor truer verdensfreden. Så enkelt er det ikke. At Nord-Korea er et diktatur og derfor farlig kan hevdes, og at atomvåpen truer verdensfreden er det bred enighet om. Men påstander om at dette lille landet, nå med atomvåpen, truer verdensfreden, ser bort fra at konflikten på den koreanske halvøya involverer andre aktører med deres egne dagsordener. Det er relasjonene mellom disse aktørene, det politiske og ideologiske maktspillet med undertoner av en tverrkulturell konflikt, som kan true freden i den østasiatiske regionen.

Omverden har i fellesskap forsøkt å bremse den nordkoreanske utviklingen av atomvåpen, og dette har vært et felles mål i sekspartsforhandlingene, også med støtte fra Kina og Russland. Men enigheten har ikke omfattet fremgangsmåten. USA og Japan, og Sør-Korea under konservative regjeringer, har gått inn for å benytte press og straff for å tvinge Nord-Korea til å oppgi atomvåpen og missiler. Kina og Russland, samt Sør-Korea under progressive sentrum-venstre-regjeringer, har fremholdt at det skal tas høyde for Nord-Koreas legitime sikkerhetspolitiske behov og interesser. De har også kritisert bruken av press og straff for å være kontraproduktive, hvilket utviklingen også har vist. Nord-Korea er nå en de facto atommakt.

Aktuelt fastholder USA at Nord-Korea må gjennomføre en fullstendig, verifiserbar og irreversibel demontering av deres atomprogram før det kan bli tale om motytelser. Disse kan omfatte en egentlig fredsavtale, en etablering av formelle relasjoner frem imot egentlige diplomatiske forbindelser, og bistand til etablering av en tilstrekkelig energiforsyning. Nord-Korea oppfatter disse kravene som et forsøk på å gjøre dem forsvarsløse overfor en overlegen motstander, og foreslår i stedet en trinnvis prosess, noe for noe. Et forslag har vært at Nord-Korea fryser atomprogrammet mot at USA leverer råolje til energiproduksjon. Denne framgangsmåten, mener de, tar høyde for den manglende tilliten mellom partene. Målet er også for Nord-Korea den normaliseringen som USA selv foreslår.

En av den sørkoreanske presidentens ledende rådgivere for gjenforening, diplomati og sikkerhet, Moon Chung-in, uttalte i 2020, ved 70-årsdagen for Koreakrigens utbrudd: «Denne sørgelige krigen er ennå ikke over. Vi har til gode å finne en utgang på den lengst varende krigen i verden. En våpenhvileavtale og militær avskrekkelse er ikke mer enn en passiv fred, krigen kan komme tilbake når som helst. Visst skal hele Korea være atomvåpenfritt, men det skjer ikke gjennom hardhendt diplomati og militære trusler, hvis den annen ikke samarbeider. Hvis de nordkoreanske atomvåpnene er en trussel for Sør-Korea, så må Nord-Korea skjelve i frykt for den overmektige styrken som Sør-Korea og USA til sammen utgjør. Selvfølgelig er Nord-Korea like så fryktsomme som oss, og derfor må vi erkjenne at når den andre siden ikke har fred, så har vi det heller ikke. Hvis vi ønsker fred, så må vi forberede freden.»

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg