Det vakte internasjonal bestyrtelse da Nord-Korea i oktober 2002 ganske åpent innrømmet å ha ført verden bak lyset: Regimet hadde holdt et hemmelig atomvåpenprogram gående i årevis, stikk i strid med 1994-avtalen. Nordkoreanerne hevdet nå selv at de allerede hadde fremstilt atomvåpen. Verden var imidlertid i villrede hvorvidt dette var en bløff med sikte på å gjøre bruk av atomtrusselen som politisk og økonomisk pressmiddel. Internasjonalt gikk alarmen for alvor da Pyongyang i januar 2003 kastet ut inspektørene fra FNs atomenergibyrå IAEA og slo vrak på traktaten mot spredning av kjernefysiske våpen.

Etter iherdig press fra omverdenen gikk Kim Jong Il i august 2003 med på flernasjonale drøftelser om våpenprogrammet. Ved forhandlingsbordet i Beijing satt foruten vertslandet Kina også USA, Sør-Korea, Japan og Russland. Under forhandlingsspillet erklærte Nord-Korea i mars 2005 seg offisielt som atommakt med påstått ferdig utviklede atomvåpen. Etter seks vanskelige forhandlingsrunder ble det i september 2005 underskrevet en avtale der Nord-Korea i prinsippet lover å avslutte våpenprogrammet mot diverse motytelser. Imidlertid ble partene straks uenige om hvordan avtalen skulle fortolkes, iverksettes og kontrolleres. Nord-Korea erklærte at landet likevel ikke ville avvikle atomprogrammet før klare motytelser er lagt på bordet. Dermed fortsatte dragkampen uten en endelig løsning. Skeptikere pekte på Nord-Koreas tradisjon for overraskende utspill og avtalebrudd, med 1994-avtalen om skroting av våpenprogrammet som ett eksempel.

I juli 2006 gjennomførte Nord-Korea prøveskyting med raketter av ulik rekkevidde, også den langtrekkende Taepodong-2. Denne antas som fullt utviklet tretrinnsrakett å kunne nå deler av USA (AlaskaHawaiiGuam). Den styrtet imidlertid like etter oppskytingen på USAs nasjonaldag 4. juli. Rakett-testene ble fordømt av FNs sikkerhetsråd.

Nord-Koreas tok spranget inn i den såkalte atomvåpenklubben i tre trinn:

  1. Kunngjøringen i februar 2005 om at landet hadde skaffet seg atomvåpen.
  2. En ny triumferende kunngjøring i oktober 2006: En kjernefysisk prøvesprengning var blitt gjennomført for første gang.
  3. En langt kraftigere prøvesprengning nr. 2 ble kunngjort 25. mai 2009.

Parallelt med atomvåpenprogrammet fortsatte Nord-Korea videreutviklingen av ballistiske raketter. Målet er åpenbart en interkontinental utgave, som ikke bare vil ha Sør-Korea og Japan, men også deler av USA (Alaska) og Australia innen rekkevidde. Foreløpig har prøveutskytingene ikke lyktes i å demonstrere en slik aksjonsradius.

Den underjordiske prøvesprengningen 9. oktober 2006 ble registrert av seismiske stasjoner. Tekniske data kunne tyde på at den kjernefysiske sprengladningen neppe var et fullt utviklet våpen, og sprengkraften relativt lav. Det kom likevel som et sjokk på omverdenen at Kim Il Sungs regime, ansett som notorisk uberegnelig og ofte truende aggressivt, nå sto på terskelen til atomvåpenklubben. FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1718 som straffet Nord-Korea med sanksjoner.

Etter målrettet internasjonalt press, også fra Kina, vendte Nord-Korea tilbake til sekspartsforhandlingene. I februar 2007 skrev nordkoreanerne under på en avtale med forpliktelse til å stanse atomvåpenprogrammet og slippe inn FN-inspektører. Til gjengjeld skulle Nord-Korea få matvarebistand, gratis oljeleveranser og starten på en prosess med sikte på normalisering av forholdet til USA og Japan. På bestemte vilkår ble Nord-Korea stilt i utsikt diplomatisk anerkjennelse med sikkerhetsgarantier fra Washington. USA ville da stryke Nord-Korea av listen over såkalte røverstater, trekke anklagene om statsterrorisme og gjøre slutt på en omfattende handelsblokade.

Blokaden rammet også en bank i Macao, en region med særstatus innen folkerepublikken Kina. Banken hadde angivelig stått for hvitvasking av penger for Nord-Korea i stor skala. Dette skal blant annet ha skjedd i forbindelse med en massiv produksjon av falske dollarsedler og annen valuta, samt piratproduksjon av kjente merkevarer.

Februaravtalen ble fulgt opp med praktiske tiltak. I mai 2007 ble den amerikanske matvarehjelpen gjenopptatt etter tre års avbrudd. I juli erklærte Nord-Korea at landet hadde stanset Yongbyon-reaktoren, som hadde forsynt atomvåpenprogrammet med plutonium. Samtidig ankom inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). De kunne nå gjenoppta sin kontrollfunksjon etter at de brått var blitt kastet ut av landet i 2002.

Etter Korea-toppmøtet i oktober 2007 fikk også sekspartsforhandlingene et puff fremover. Nord-Korea forpliktet seg nå til fullt innsyn i alle deler av atomvåpenprogrammet. Dette skjedde i form av en kjernefysisk "selvangivelse" som ble levert i juni 2008, riktignok seks måneder etter fristen. Her oppga Nord-Korea å ha produsert over 40 kilo plutonium, nok til vel et halvt dusin bomber. Imidlertid ble det ikke røpet hvor mange atomvåpen landet har. Heller ikke kom noe svar på USAs påstand: Nord-Korea har ved siden av plutoniumprogrammet også holdt gående et strengt hemmeligholdt program for anriking av uran.

I august 2008 gjorde Nord-Korea brått helomvending. Demonteringen av Yongbyon-reaktoren var blitt stanset, og ville bli satt i stand igjen, kunngjorde Nord-Korea og ga som grunn: USA hadde ennå ikke strøket Nord-Korea av "terrorlisten". I september gikk Nord-Korea et skritt videre med en trussel om at plutoniumproduksjonen ville bli satt i gang igjen. FN-inspektørene kunne bekrefte at reaktoren nå ble rustet opp på ny - og ble så bortvist fra Yongbyon. I oktober 2008 kom kunngjøringen fra Washington: Nord-Korea var nå blitt strøket av listen over land som utøver statsterror. Handelsrestriksjonene ville bli avviklet. Nord-Korea stanset derpå arbeidet med å bygge Yongbyon-komplekset opp igjen. Den avbrutte jobben med demontering av reaktoren, ville også bli gjenopptatt. Men i november kom et nytt utspill: Demonteringen ville skje i sakte tempo fordi USA hadde kuttet i oljeleveransene - noe som ble gjort etter at Nord-Korea ikke hadde overholdt avtalen om at alle Yongbyon-anleggene nå skulle vært demontert.

I januar 2009 skapte Nord-Korea igjen engstelse med planer om prøveskyting av en ny serie raketter, i likhet med tidligere testserier i 1998, 2003 og 2006. Sør-Korea hevdet nå at Nord-Korea hadde videreutviklet en interkontinental rakett med rekkevidde helt til det nordlige Australia, Hawaii og amerikanske stillehavsøya Guam. Etter at Nord-Korea hadde truet med å sende langdistanseraketter mot Hawaii, førte den nye testserien til skjerpet beredskap på amerikansk side.

5. april 2009 skjøt nordkoreanerne opp en tre-trinns langdistanserakett av typen Taepodong-2. I den offisielle kunngjøringen het det at raketten hadde brakt en kommunikasjonssatellitt inn i bane rundt jorden. Internasjonale observasjonsstasjoner kunne imidlertid fastslå at det ikke fantes noen slik satellitt. Derimot ble det konstatert at deler av raketten hadde falt ned i Japanhavet, og også i Stillehavet etter ferden over Japan. Tilsynelatende hadde bare to av trinnene fungert. De hadde gitt raketten en rekkevidde på godt over 3000 kilometer - lenger enn en tidligere utgave av Taepodong-2 hadde maktet. Med full effekt også av tredje trinn ville den antatte rekkevidde være 6700 kilometer som for eksempel Alaska ville ligge innenfor.

Offisielt er rakettprøvene en del av Nord-Koreas romfartsprogram. Omverdenen betrakter imidlertid romfartsprogrammet som et rent skalkeskjul for utviklingen av interkontinentale raketter - med potensial for frakt av atomstridshoder mot blant annet amerikanske mål. Rakettprogrammet har pågått parallelt med atomvåpenprogrammet. Dette har vært til særlig bekymring for Japan siden Nord-Korea allerede i 1998 prøveskjøt en mellomdistanserakett. Den landet i Stillehavet etter å ha passert uanmeldt over Japan.

Rakett-testen 5. april 2009 ble fordømt av FNs sikkerhetsråd, som viste til at slike forsøk var blitt bannlyst i resolusjon 1716 fra juli 2006. Følgen ble nye sanksjoner. Nord-Korea reagerte med heftig retorikk og erklærte at Yongbyon-reaktoren nå ville bli satt i drift igjen. Produksjon av plutonium til våpenformål ville bli gjenopptatt umiddelbart. Et tilsynelatende svært forarget Nord-Korea krevde at FN skulle komme med en unnskyldning for sin kritikk av rakett-testen. Hvis ikke ville Nord-Korea demonstrere sin store harme med en ny kjernefysisk prøvesprengning, lød det fra Pyongyang.

25. mai 2009 gjorde Nord-Korea nettopp dette med sin underjordiske prøvesprengning nr. 2. Detonasjonen ble målt til 4,52 på Richters skala. Seismiske målinger tydet på at den var mellom 10 og 20 ganger kraftigere enn detonasjonen i 2006 - en sprengkraft som langt på vei kunne måle seg med den amerikanske bomben som la Nagasaki i ruiner og drepte over 70 000 i 1945.

Til overmål fulgte Nord-Korea opp atomprøven med å skyte fem kortdistanseraketter ut over Japanhavet like etterpå. Denne rakettypen har deler av Japan og Sør-Korea innen rekkevidde. Samtidig erklærte Nord-Korea på ny at landet aldri vil vende tilbake til sekspartsforhandlingene, men tvert om "styrke landets kjernefysiske forsvar på alle tenkelig måter". Det truet med enda flere atomprøver og rakettester hvis FN fortsatt ikke ville be om unnskyldning for å ha kritisert rakettoppskytingen i april.

Sikkerhetsrådet ba ikke om unnskyldning, men kontret tvert om med resolusjon 1874 og ytterligere sanksjoner, i første rekke inspeksjon av skipsfart til og fra Nord-Korea. Resolusjonen pålegger FNs 192 medlemsland å borde skip til eller fra Nord-Korea når det foreligger mistanke om frakt av våpenrelatert materiale. Dette for å hindre at Pyongyang mottar materiale utenfra til videre utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Nord-Korea skal også være i besittelse av kjemiske og bakteriologiske våpen. Inspeksjoner skal også gjøre det vanskeligere for Nord-Korea å selge avansert våpenteknologi til terrornettverk og andre interessenter på verdensmarkedet. Blant tidligere og nåværende kunder er LibyaIranSyriaPakistan og Myanmar.

Nord-Korea erklærte at alle forsøk på kontroll og inspeksjon av skipsfart og annen varetransport, ville bli betraktet som en krigserklæring. Hvis provosert ville også atomvåpen bli brukt i en nådeløs offensiv. I slutten av mai 2009 truet Nord-Korea på ny med militær gjengjeldelse mot Sør-Korea. Seoul hadde da sluttet seg til det såkalte Proliferation Security Initiative (PSI) for stans i spredningen av masseødeleggelsesvåpen. Dette innebærer blant annet kontrolltiltak for skipstrafikk. Nord-Korea erklærte nå at landet ikke lenger anså seg bundet av våpenstillstandsavtalen som satte en stopper for Korea-krigen i 1953. Landet ville gjøre hele sitt eksisterende lager av plutonium om til kjernefysiske våpen. Dessuten ville arbeidet med anrikning av uran bli gjenopptatt, lød det fra Pyongyang.

Den stridbare retorikken ble, paradoksalt nok, betraktet som et forsøk på å få USA i tale. Nord-Korea vil vise at det som atomvåpenmakt nå stiller med sterkere forhandlingskort enn tidligere. Med kjernefysiske våpen som pressmiddel håper regimet å kunne sikre sin fortsatte eksistens, til tross for vedvarende hungerkrise og økonomisk bankerott. Kim Jong Il har siden 1990-årene brukt atomprogrammet som et middel til utpressing, noe som har gitt god gevinst i form av bistand av forskjellig slag - men også anklager om systematisk dobbeltspill.

Diplomater som fulgte utviklingen, var i 2009 blitt mer skeptisk til håpet om at den ferske atommakten vil la seg "kjøpe" med bistandsmidler. Etter mer enn 50 års målbevisst arbeid vil Nord-Korea holde på sin nye status, koste hva det vil. Kim Jong Il visstet at hva han enn gjorde, vil matvarehjelpen fortsette å komme utenfra. Omverdenen brydde seg åpenbart mer enn "Kjære Leder" om hans kriserammete landsmenn, lød dette resonnement. Etter kraftige verbale utfall mot USA og Sør-Korea  ble det i august et tilsynelatende omslag til en mer forsonlig stemning. Dette kom særlig til uttrykk etter tidligere president Bill Clintons "private" besøk for å få frigitt to amerikanske journalister.

Det amerikanske utenriksdepartement kunngjorde 11. september at USA var villig til å innlede direkte, tosidige forhandlinger om Nord-Koreas atomprogram. En slik dialog var nettopp det Nord-Korea har ønsket - ikke samtaler der også Sør-Korea, Kina, Japan og Russland var med. I første omgang skulle det forhandles om rammen for forhandlingene.

Anslagene om Nord-Koreas kjernefysiske kapasitet varierer. Slik vestlig etterretning vurderer det, er Nord-Korea foreløpig neppe i besittelse av fullt ut operative atomvåpen i form av raketter med påmonterte kjernefysiske stridshoder. Men nordkoreanerne  antas å gjøre fremskritt når det gjelder å mestre de teknologiske utfordringer. Indikasjoner finnes på at teknologiske hjelpemidler til anriking av plutonium kan være kommet fra Pakistan som ledd i en høyst uoffisiell byttehandel, med nordkoreansk raketteknologi som gjenytelse.

4. september 2009 kom Nord-Korea med en kunngjøring om at forsøk med anriking av uran var nådd frem til en "vellykket sluttfase". Kunngjøringen betraktes som det hittil klareste tegn til at Pyongyang i årevis har hatt et dobbelt atomvåpenprogram gående. I motsetning til det offisielle plutonium-programmet er uran-prosjektet blitt hemmeligholdt. Nå ble det kunngjort at Nord-Korea også er i ferd med å fremstille kjernefysiske våpen ved hjelp av uran, etter å ha mestret de teknologiske utfordringer forbundet med dette spaltbare materiale.

Kunngjøringen vakte bekymring i omverdenen, men kom ikke som noen stor overraskelse. I årevis har man hatt mistanke om at Nord-Korea hadde et "ekstra" atomvåpenprogram basert på anriket uran. I 2002 hadde nordkoreanske diplomater privat innrømmet et uran-prosjekt. Dette ble siden offisielt benektet, inntil det i juni 2009 ble slått fast at forsøk var i gang. Ingen har imidlertid visst hvor langt Pyongyang var kommet i urananriking før det i september ble fastslått at Nord-Korea nå er i stand til også å bruke dette spaltbare materialet til kjernefysiske våpen.

I kunngjøringen ble det også fastslått at Nord-Korea fortsetter fremstillingen av kjernefysiske våpen ved hjelp av plutonium. Prosessen med utvinning av plutonium fra brukte brenselsstaver ved Yangbyon-reaktoren er i ferd med å bli fullført, og dette materialet gjøres om til våpen, het det. De to bombene Nord-Korea har prøvesprengt, har vært plutonium-baserte.

I juni 2009 ble to amerikanske journalister, Laura Ling og Edna Lee,  dømt til 12 års straffarbeid etter anklager om "fiendtlige handlinger". De ble grepet ved grensen til Kina der de arbeidet med en reportasje om nordkoreanere på flukt til Kina for å komme unna sult og undertrykkelse. Journalistene ble dermed et nytt nordkoreansk forhandlingskort i striden om atomvåpenprogrammet. Nord-Korea har insistert på å forhandle direkte med USA, uten de andre aktørene i sekspartsdrøftelsene.

Tidligere president Bill Clinton kom i begynnelsen av august overraskende til Pyongyang for å forhandle om løslatelse for de fengslede journalistene. Clinton ble mottatt av Kim Jong Il, som tidligere hadde avslått å gi innreise til tidligere presidentkandidat Al Gore. De to kvinnene ble omgående løslatt og fulgte med Clinton på flyturen tilbake til USA. Selv om besøket ble betegnet som "privat", vekket det forhåpninger om å få atomforhandlingene med Pyongyang ut av dødvanne.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.