Emergency Shipbuilding Program

Ved inngangen til 1930-årene bestod den amerikanske handelsflåten stort sett av eldre skip fra første verdenskrig. Disse hadde blitt produsert og tatt i bruk som del av den amerikanske nødflåten, etter at USA erklærte krig mot Tyskland i 1917. Ut fra 1930-tallets standarder, var skipene lite effektive, krevde mye vedlikehold, og seilte med utdatert teknologi. For å sikre amerikanske interesser og konkurranseevne til sjøs, måtte derfor hele handelsflåten moderniseres.

For å tilpasse seg datidens situasjon ble også sjøfartsmyndighetene i USA omorganisert, og vedtaket Merchant Marine Act of 1936 etablerte en kommisjon for den nye skipsindustrien: United States Maritime Commission. Gjennom denne kommisjonen ble Long Range-programmet lansert for å bygge skip.

Long Range-programmet hadde som mål å konstruere rundt 500 skip over ti år, altså fram til rundt 1947. En del av disse skipene var bestillinger fra privateide rederi, tegnet av egne skipsarkitekter etter rederienes spesifikke behov. De andre skipene, som ble symbolet for dette programmet, var bygget etter standardiserte tegninger og planer, som en form for ferdige byggesett. På dette viset skulle en masseprodusere skip i den grad det lot seg gjøre. På grunn av urolighetene i 1930-årene, og tidligere erfaring, var standardskipene konstruert slik at de kunne seile i to ulike konfigurasjoner: Fredsvarianten, og krigsvarianten.

I fredstid kunne Long range-skipene seile som alminnelige handelsskip med full besetning om bord. I krigstid kunne skipene hurtig konfigureres med panser, bevæpning, soldater og øvrig utrustning for å tåle kamp. Det vanlige mannskapet om bord ble også begrenset til minimumsbemanning. Skipene var føderal eiendom, som vil si at staten eide dem, og ble leid ut til frakteoppdrag. De tidlige variantene var stykkgodsskip, og fikk enkle modellnavn som for eksempel: C1-, C2-, og C3-skip. Selv om dette var sivile handelsskip, var den vanligste fargen taktisk grå, slik som orlogsskipene. Dette var vanlig praksis på 1930- og 40-tallet for å unngå å bli sett.

I likhet med første verdenskrig, ble det også ført uinnskrenket ubåtkrig under andre verdenskrig av tyskerne. Sett med Nazi-Tysklands øyne var kampen om herredømme over Atlanteren et mål for å hindre Storbritannias tilførsel av gods og kampmateriell fra USA og koloniene. Totalt ble 23 millioner tonn tonnasje senket under kampene av tyske ubåter, noe som tilsvarer mer enn hele den norske tonnasjen, norsk og internasjonal, i 2022.

De effektive ubåtangrepene førte til konvoifarten over Nord-Atlanteren. De allierte på europeisk side var avhengige av ressurser fra Nord-Amerika, samtidig som USA hadde en sterk interesse i å opprettholde en forbindelse med Storbritannia og de øvrige partnerne i Europa. Flere av allianselandenes handelsflåter var derfor rekvirert til bruk i krigen, og for å opprettholde denne oversjøiske transportbroen. For Norges del er dette mest kjent gjennom Nortraship.

På tross av konvoifarten ble et økende antall skip senket av ubåtene. Samtidig var skipsverftene i de allierte europeiske landene enten bombet eller okkupert av tyskerne. Dette førte til en manglende produksjonskapasitet på europeisk side av Atlanteren.

Det ble av den grunn bestemt i 1941 at det opprinnelige long range-programmet skulle oppskaleres til The Emergency Shipbuilding Program. Det nye hovedmålet var simpelthen å produsere flere skip enn tyskerne, og senere japanerne, klarte å senke.

Etter bombingen av de britiske verftene, ble det inngått en avtale mellom USA og Storbritannia om bygging av nye verft langs øst- og vestkysten, i Mexicogolfen og ved De store sjøer. Dette var det britiske bidraget til oppskaleringen av den amerikanske verftsindustrien. USA skulle på sin side skaffe råvarer, arbeidskraft og sjøfolk, i tillegg til å ta i bruk de eksisterende verftene i landet. De militære verftene var fra før på full kapasitet med konstruksjon av krigsskip. De nye verftene skulle produsere transportskip, men også rene militære fartøy.

Opprinnelig var det 33 sivile verft som leverte til Long range-programmet, og til Emergency-programmet ble det bygget 22 nye verft. De allerede eksisterende verftene ble i tillegg oppgradert. Industrilederen Henry J. Kaiser involverte seg i den voksende industrien og verftsbyggingen, og utviklet en modulbasert metode for å bygge skip. Denne idéen var hentet fra Fords samlebåndsproduksjon av biler, hvor enkeltkomponenter og deler først bygges individuelt og til slutt settes sammen til en hel bil. Den modulbaserte skipsbyggingen er i dag standard byggemetode for en rekke typer skip.

Konstrueringen var effektivisert eller forenklet for å øke produksjonshastigheten, i tillegg til å kompensere for mangel på råvarer og ressurser. Undervannsskroget ble bygget med tydelig V-form for å spare stål, nagling ble byttet ut med sveising, og en rekke øvrige skipsdeler ble bygget etter enkleste prinsipp som fortsatt ville fungere til sjøs. Det ferdige skipet hadde derfor kvalitetsmessige mangler og et noe uvanlig utseende. Riktig nok var det planlagt at levetiden til hvert skip kun var én reise over Atlanteren. USAs president Roosevelt gav blant annet libertyskipene navnet The Ugly Duckling. Den gjennomsnittlige byggetiden for eksempelvis et libertyskip gikk fra omtrent 8 måneder til 1-2 måneder etter effektiviseringen.

USAs verftsindustri hadde i tiårene før krigen stagnert, og store deler av den nye arbeidskraften var derfor uerfarne arbeidere fra jordbruket eller annen industri. Arbeidsledigheten var fortsatt høy på grunn av depresjonsårene på 30-tallet, som gjorde det enkelt å rekruttere arbeidskraft til skipsbyggingen. Sammen med den øvrige rustningsindustrien i landet under krigen, kom også kvinnene inn i verftsindustrien. Blant annet var kvinner ofte i arbeid med sveising. Den afroamerikanske befolkningen hadde tidligere vært ekskludert fra industrijobber i mange områder, men ble også rekruttert til verftsarbeidet. Totalt arbeidet 650 000 mennesker direkte med konstruksjonen av nye handelsskip under Emergency-programmet, i tillegg kommer et ukjent antall mennesker som var indirekte knyttet til programmet.

Emergency-programmet er ellers et typisk eksempel på fenomenet total krig, hvor hele samfunnsøkonomien i ett eller flere land er fullt omstilt til krigsinnsatsen. Skipsbyggingen representerer også fasen i en krig som kalles industrikrig, der de krigende parters produksjonsevne er sterkt avgjørende for utfallet av krigen. Selv om det ikke finnes noen offisielle rekordbøker innen skipsbygging, holder libertyskipet SS Robert E. Peary rekorden for hurtigste konstruksjon av skip fra kjølstrekking til sjøsetting. Skipet var en 10 000-tonner på 134 meter, og ble bygget på fire dager og 16 timer. Dette var riktig nok et PR-stunt, og normaltiden for slike skip lå ellers på 50 dager.

• libertyskip
• Nortraship
• krigsseiler
• Slaget om Atlanterhavet
• Worldscale
• krigsforlis med norske handelsskip