Sahul og Sundaland
Sahul og Sundaland, Wallacea i mellom de to landmassene.
Sahul og Sundaland
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Malte håndtrykk i Karawarihulene.
Karawari Cave Arts Fund.

Den moderne staten Papua Ny-Guinea består av den østlige halvdelen av øya Ny-Guinea og rundt 600 mindre øyer. På Ny-Guinea finnes det 50–60 000 år gamle arkeologiske spor etter mennesker. Inntil Ny-Guinea ble kolonisert av europeere, fantes det ingen sentralisert stat i området.

De første europeerne kom til området på 1500-tallet. I 1884 ble den sørøstlige delen av Ny-Guinea protektorat under Storbritannia og kalt British New Guinea. Samme år annekterte Tyskland den nordøstlige delen og kalte den Deutsch-Neuguinea. Kontrollen over kolonien ble overlatt til Deutsche Neuguinea-Kompagnie som handlet med kopra (kokos) inntil det tyske keiserriket overtok direkte kontroll i 1899. I 1902 ble kolonien British New Guinea overlatt til samveldet Australia og navnet endret til Territory of Papua.

Under første verdenskrig overmannet australske styrker tyskerne på New Britain og tysk Ny-Guinea ble kontrollert av Australia de neste årene. I 1920 ble Australia formelt gitt mandat til å styre tysk Ny-Guinea av Folkeforbundet i henhold til Versaillestraktaten. I 1946 ga FN både den nordøstlige og sørøstlige delen av Ny-Guinea til Australia som protektorat under navnet The Territory of Papua and New Guinea. I 1973 ble navnet endret til Papua New Guinea, og 16. september 1975 ble landet selvstendig stat med Michael Thomas Somare som statsminister.

Eldre historie

Øya Ny-Guinea er sammen med Australia en del av landmassen Sahul. I pleistocen tid var havnivået lavere og de to øyene hang sammen som et kontinent før de for om lag 10 000 år siden ble skilt av Torresstredet etter som havnivået steg. De første arkeologiske spor etter menneskelig virksomhet på øya er 50-60 000 år gamle. Menneskene kom vestfra, fra landområdene Wallacea og Sundaland (det som i dag utgjør Indonesia og Malaysia) og migrasjonen fortsatte til Australia. Størsteparten av befolkningen i dagens Papua Ny-Guinea snakker papuanske språk, og man regner med at papuanerne stammer fra denne første migrasjonsbølgen til landet. Langs nordkysten og på øyene utenfor snakkes det hovedsakelig austronesiske språk, og den austronesiske migrasjonen til området begynte for cirka 3500 år siden.

Inntil Ny-Guinea ble kolonisert, fantes det ingen sentralisert stat i området. Befolkningen har tradisjonelt vært organisert i mer eller mindre egalitære grupper med ledere som selv mobiliserte støtte og knyttet allianser, til hierarkiske systemer med nedarvede lederposisjoner. De ulike gruppene har vært knyttet sammen av utstrakte handelsnettverk, både langs kysten og innover i landet.

Kolonihistorie

Ny-Guinea 1884-1919

Kart over Ny-Guinea med inndeling etter kolonimakter 1884-1919.

Ny-Guinea 1884-1919
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Deutschen Neuguinea-Kompagnies flagg
Deutschen Neuguinea-Kompagnies flagg
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Portugisiske sjøfarere kom som de første europeere på 1500-tallet, og Ny-Guinea ble tegnet inn på et verdenskart for første gang i 1569 (Mercators kart). Flere europeiske sjøfarere fant veien til kysten av Ny-Guinea og øyene rundt etter dette, men det ble ikke foretatt noen større ekspedisjoner innover på øya før på slutten av 1800-tallet. I 1606 seilte spanjolen Luis Vaez de Torres langs sørkysten av øya gjennom stredet, som ble gitt hans navn, og beviste at Ny-Guinea ikke hang sammen med Australia. Han gjorde hevd på området på vegne av kongen av Spania, men det ble overlatt til Nederland og England etter freden i Utrecht i 1713. I 1616 seilte de nederlandske oppdagerne Willem C. Schouten og Jacob LeMaire langs nordkysten av Ny-Guinea på sin jordomseiling.

I 1884 annekterte Tyskland den nordlige halvdelen av den nåværende staten. Samme år ble den sørlige delen proklamert som britisk protektorat og kalt British New Guinea. Nordområdet ble kalt Kaiser Wilhelms Land eller Deutsch-Neuguinea, og kontrollen over kolonien ble overlatt til Deutsche Neuguinea-Kompagnie inntil det tyske keiserriket overtok direkte kontroll i 1899. I 1902 ble kolonien British New Guinea overlatt til samveldet Australia og navnet endret til Territory of Papua.

I 1920 ble Australia formelt gitt mandat til å styre tysk Ny-Guinea av Folkeforbundet i henhold til Versaillestraktaten, fredsavtalen etter første verdenskrig. Fra 1947 ble området tilsynsområde under FN, administrert av Australia. Under andre verdenskrig gjorde Japan invasjon i 1942, men ble drevet ut igjen av de allierte i 1943–1944. En felles australsk administrasjon for nord- og sørterritoriet ble opprettet i 1949. Indre selvstyre ble innført i 1973.

Selvstendighet

Parlamentsbygningen i Port Moresby, bygd etter modell av et tradisjonelt kulthus fra Sepik-regionen.
.
Lisens: CC BY 2.0
Sir Michael Thomas Somare

Michael Thomas Somare var landets statsminister fra uavhengigheten i 1975 og til 1980, fra 1982 til 1985 og igjen fra 2002 til 2011.

Sir Michael Thomas Somare
Av /Official White House Photo.

I 1975 ble de to territoriene, nord og sør, en selvstendig stat med navnet Papua Ny-Guinea. Landet er medlem av det britiske samveldet og anerkjenner den britiske monark som statsoverhode. Den dominerende politikeren var lenge Michael Somare, som var statsminister i periodene 1975–1980 og 1982–1985. Han ble etterfulgt av Paias Wingti, som var statsminister i 1985–1988 og 1992–1994, og Julius Chan fra 1994–1997. Michael Somare kom tilbake som statsminister for tredje gang i 2002.

Forholdet til Indonesia har tidvis vært spent. Regjeringen erklærte i 1994 krisetilstand etter at over 9000 flyktninger var kommet over grensen fra den indonesiske provinsen Irian Jaya etter kamper mellom opprørere og indonesiske sikkerhetsstyrker.

Borgerkrig

I årene 1988 til 1998 var Papua Ny-Guineas hovedproblem et væpnet opprør fra separatister på Bougainville. Her finnes noen av verdens rikeste kobberforekomster, og rundt 40 prosent av statsinntektene var knyttet til utnyttelsen av disse. Landet kom også i konflikt med Salomonøyene, som ble beskyldt for å støtte Bougainville-opprøret militært. I mars 1997 gjorde deler av hæren mytteri i protest mot at regjeringen hadde vervet en gruppe leiesoldater, hovedsakelig sørafrikanere, mot opprørerne på Bougainville. Julius Chan måtte trekke seg som statsminister. Flere hundre soldater og politimenn fra Papua Ny-Guinea ble drept i kamper på Bougainville.

En våpenhvileavtale i 1998 gjorde slutt på ti års borgerkrig. Den ble i 2001 fulgt av en fredsavtale som ga Bougainville sterkt utvidet selvstyre, samt løfte om en folkeavstemning. Militsstyrkene ble avvæpnet og i 2005 fant det første valget på Bougainville sted.

En forgrunnsfigur under krigen mot regjeringshæren i Papua Ny-Guinea var Joseph Kabui. Han ble sjef for den første selvstyreregjeringen som tiltrådte i 2005 og forble det inntil han døde i 2008.

Borgerkrigen på Bougainville førte til tap av over 10 000 menneskeliv. En folkeavstemning om selvstendighet ble holdt i 2019, og 98 prosent stemte for.

Naturkatastrofer

Med sin plassering i Stillehavets «Ring of fire», er landet er utsatt for naturkatastrofer som vulkanutbrudd og jordskjelv. I 1998 ble nordkysten av Papua Ny-Guinea rammet av en flodbølge, som skyldtes et jordskjelv i havet. Over 3000 mennesker omkom. Verst gikk det utover området rundt Aitape og Sissano-lagunen i Sandaun-provinsen.

I november 2000 kunngjorde regjeringen at de om lag 1000 beboerne på Duke of York-øyene måtte flytte fordi vannstanden ble vurdert som faretruende høy på grunn av klimaendringer.

Det er flere aktive vulkaner på øyene i nord. Befolkningen fra øya Manam bor fortsatt i stor grad på fastlandet etter at de ble evakuert i forbindelse med et vulkanutbrudd i 2004. Etter et utbrudd på øya Kadovar i januar 2018, måtte hele øyas befolkning på rundt 2000 evakueres til fastlandet uten mulighet for å flytte tilbake i nær framtid. Også på Bismarckarkipelet er det jevnlig utbrudd.

I februar 2018 ble høylandsregionen rammet av et jordskjelv på styrke 7.5 som forårsaket store ødeleggelser. Over en halv million mennesker ble berørt, i følge Verdens helseorganisasjon.

Konstitusjonell krise

Ved parlamentsvalget i 2007 ble National Alliance klart største parti og Michael Somare ble på ny statsminister og dannet en koalisjonsregjering. I 2011–2012 opplevde landet en konstitusjonell krise da flertallet i parlamentet ikke lenger hadde tillit til Somare. Somare ble avsatt som statsminister mens han var på et lengre opphold på sykehus i Singapore, og 2. august 2011 ble i stedet Peter O'Neill innsatt som statsminister. Da Somare returnerte til Papua Ny-Guinea seinere samme år, fastslo høyesterett, ved dissens, at avsettelsen hadde vært ulovlig. O'Neill ville ikke tre til side, og landet hadde i en periode to statsministre. Konflikten ble løst etter valget sommeren 2012. O'Neills parti Peoples National Congress vant, og Somare valgte å støtte O'Neill som statsminister. O'Neill var statsminister til 2019 da James Marape fra Pangu Party overtok.

Utenrikspolitikk

Papua Ny-Guinea har bevart sterke bånd til den gamle kolonimakten Australia, som er største handelspartner og bistandsgiver. Med bistand fra Malaysia ble landets første aksjebørs åpnet i Port Moresby i 1995. Papua Ny-Guinea har i senere år lagt større vekt på forbindelser med andre asiatiske land. Kina bidrar nå med betydelig bistand og investeringer. Papua Ny-Guinea har vært medlem av den regionale samarbeidsorganisasjonen APEC siden starten i 1989, og i 2018 ble det årlige APEC-møtet holdt i Port Moresby.

Papua Ny-Guinea og Norge

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim besøkte landet i 2008, og Papua Ny-Guineas statsminister Somare besøkte Norge i 2008 og 2011. De politiske forbindelsene mellom Norge og Papua Ny-Guinea har ellers vært svært beskjedne. I 2019 var Norges eksport og import til og fra landet på henholdsvis 10 millioner og 2 millioner kroner. Bistanden var i 2019 på 10,2 millioner kroner og ble kanalisert via ikke-statlige organisasjoner innen områdene styresett, sivilt samfunn og konfliktforebygging (43 prosent) og miljø og energi (57 prosent).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg