født i Genève, fransk filosof og forfatter. Etter i unge år å ha ført et omflakkende liv kom han 1741 til Paris hvor han ble kjent med de ledende encyklopedistene, bl.a. Voltaire. I 1749 vant han en priskonkurranse med skriftet Discours sur les sciences et les arts som fikk stor oppmerksomhet og sikret ham en plass blant tidens ledende tenkere. I senere år levde Rousseau som landflyktig i Sveits og Storbritannia, dette på grunn av sin bekjennelse til en rasjonalistisk-teistisk tro, noe som ikke falt i god jord verken blant tidens rasjonalister eller hos kirkens menn.
Rousseau var også sanger og blokkfløytespiller, var en tid musikklærer, og hadde sin eneste regelmessige inntekt som noteskriver. Han komponerte operaballetten Les muses galantes (1745) og sangspillet Le devin du village (1752) samt andre musikkverker, og utgav Dictionnaire de musique (1768) som ble oversatt til en rekke språk.
Det er sagt om Rousseau at han egentlig ikke oppfant noe nytt, men tente en ny ild på de feltene hvor han virket.
Filosofi
I Discours sur les sciences et les arts hevdet Rosseau at mennesket av naturen er godt, men at kulturen har gjort det slett og har ødelagt følelses- og instinktlivets umiddelbare lykke. Dette engasjerende skriftet gjorde ham med ett slag til Frankrikes førende forfatter, og han gjentok suksessen med Discours sur l'origine et les fondements de l'inégalité parmi les hommes (1755; norsk utg. Om ulikheten mellom menneskene – dens opprinnelse og grunnlag, 1984), hvor han hevdet menneskenes likhet og forfektet synspunkter som har spilt stor rolle for utviklingen av det moderne demokrati. Disse politiske ideer utdypes i Du contrat social (Om samfunnspakten, 1762), også kalt den franske revolusjons katekisme (se samfunnspakten). Den pakt som ligger til grunn for statsdannelser, er å forstå som en overenskomst individene inngår for å beskytte sin frihet og sine rettigheter. Derved overdrar den enkelte sin vilje, ikke til en hersker (som hos Hobbes), men til en allmennvilje (volonté générale), en overindividuell og enhetlig vilje rettet mot det felles beste. Allmennviljen, som er noe annet enn alles vilje (volonté de tous) eller summen av enkeltindividenes egoistisk motiverte viljer, er bærer av suvereniteten. Den utøvende og styrende makt, som forvalter suvereniteten, skal derfor være organ for og avhengig av allmennviljen. Denne læren fikk store konsekvenser for frihetskriger og revolusjoner på 1700- og 1800-tallet, bl.a. arbeidet for et selvstendig Norge i 1814.
I 1762 kom også Rousseaus hovedverk Émile ou de l'éducation, hvor han argumenterte for en ny oppdragelse som i frihet skulle utvikle mennesket til naturlighet. Med sin understrekning av barnets selvstendige verdi og at opplæringen ikke skal skje på autoritetsbud, har dette verk dannet en epoke i pedagogikken. Barnet skal ha rett til å lære tingene og verden å kjenne gjennom sin egen aktive virksomhet, ikke bare gjennom bøker og autoriteters ord. En viktig rolle for oppdrageren blir å forebygge villfarelser og laster. Siste bok av dette verket inneholder også Rousseaus tanker om kvinnens oppdragelse.
Blant Rousseaus verker må også nevnes romanen La Nouvelle Héloïse (1761) som fornyet sansen for naturskildringen og påvirket romantikken. Av betydelig interesse er hans åpenhjertige selvbiografi Confessions. På norsk finnes også hans siste og ufullførte verk Les rêveries de promeneur solitaire (norsk utg. Den ensomme vandrers drømmerier, 1995).