tindved

Tindved med de karakteristiske oransje fruktene og smale grågrønne blader. Leinøra ved utløpet til Gaula.
Tindved i frukt
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Tindved er en art i sølvbuskfamilien som danner busker eller små trær. Tindved finnes ved elveoser, strender og rasmark spredt over mye av Norge. Arten har små vindpollinerte blomster og oransje, bærlignende frukter. Dette er en pionerart (se suksesjon), blant annet fordi de kan fange nitrogen fra lufta i rotknoller.

Faktaboks

etymologi:

Det latinske navnet er fra gresk hippos, hest og faos, lys. Og rhamnoides, «som ligner Rhamnus», geitved som også er en tornete busk.

også kjent som:

Hippophaë rhamnoides, havtorn i Sverige og Danmark

Beskrivelse

Tindved, hannblomster med pollenknapper synlige mellom de to brungule begerbladene. Leinøra ved Gaulosen, Trondheim.
Tindved hannblomster
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Tindved, de svært reduserte hunnblomstene består av to svært små begerblad som det gule arret stikker ut mellom. Leinøra ved Gaulosen, Trondheim.
Tindved hunnblomster
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Tindved danner busker som vanligvis er mellom en halv og tre meter høye, men kan også danne større busker eller små trær. Arten er bladfellende og har smale, avlange blader som er grågrønne på oversida og sølvfarga under. Bladene, blomstene og fruktene er dekka av skjoldforma hår som er karakteristisk for hele familiens arter og som trolig beskytter plantene mot uttørring og dels mot intenst lys.

Tindved er særbu, men av og til kan tokjønna planter påtreffes. Blomstene hos tindved er vindpollinerte og sterkt reduserte. Kronblader mangler helt, men blomstene har to begerblader. Hos hunnblomstene er begerbladene svært små, og det er kun det gulaktige arret som er synlig. Hannblomstene gjør noe mer av seg, idet de to brunlige, skålforma begerbladene er større. De fire pollenknappene slipper pollenet ned i begeret før blomsten åpner seg, og pollenet vil blåse avgårde når vinden er kraftig nok.

Plantene er sterkt forgreina og har vedtorner. Tindved har utstrakt vegetativ spredning via et forgreina rotsystem der det dannes mange rotskudd, og ett genetisk individ kan danne store kratt. Røttene har, på samme møte som hos or og pors, knoller med bakterier som omdanner nitrogengass fra lufta til nitrogenforbindelser som plantene kan nyttiggjøre seg.

Selv om blomstringa til tindved ikke er noe imponerende skue, er fruktsettinga desto mer synlig. De ertestore, litt avlange fruktene er oransje og sitter tett sammen, ofte i store mengder på buskene. Den bærlignende frukta er dannet ved oppsvulming av beger og underbeger og inneholder ett frø.

Utbredelse

Tindvedkrattet ved utløpet av Gaula er et av Norges største og et av få eksempler på en bevart elveos med opprinnelig dynamikk. Leinøra naturreservat, Trøndelag.
Tindvedkratt
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Tindved er en konkurransesvak art som er avhengig av mark som ikke har varig, stabil vegetasjon. I Norge finnes arten på rasmark og berg i innlandet og på sandtrender som dannes av elveavsetninger. I Danmark finnes tindved også på flygesand, og innerst i Bottenviken, der landhevningen etter siste istid fortsatt er markert, vokser tindved på nydanna land.

I Norge finnes tindved naturlig i rasmark og berg noen steder i indre Sør-Norge som Lom, Skjåk, Stryn og Norddal og også i rasmark nordover til Tromsø. Det finnes fortsatt store bestander ved elveoser fra Trøndelag og nordover til Troms, men tilbakegangen i disse habitatene har vært stor det siste hundreåret på grunn av utbygginger (se habitatødeleggelse). Tindved har i lengre tid vært brukt som prydplante og finnes forvilla mange steder, særlig langs kysten av Sør-Norge. I nyere tid har tindved også vært brukt som jordforbedrer og til å hindre erosjon, noe som også kan bidra til spredning utenfor opprinnelige områder.

Tindved finnes i Europa og Asia og er en viktig steppeplante i Asia.

Kulturhistorie

Navnet tindved kommer fra den tidligere bruken til rivetinder som var vanlig i de delene av Trøndelag der plantene var vanlige. Tindene ble laget ved at greiner ble kappa i passelige lengder og kløvd i firkanta stykker før de ble tørka.

Arten har også vært kalt støggved i deler av Trøndelag og de ugjennomtrengelige krattene har vært kalt «støggskogen» eller lignende.

I Sverige og Danmark er det vanligste navnet havtorn, noe som viser til voksestedene nær sjøen. I Danmark brukes også navnet sandtorn. Tindved kalles også nordens sitron og nordens mango, det siste trolig mer på grunn av fargen enn smaken.

Tindvedfruktene («tindvedbær») brukes til saft, syltetøy, gelé og til smaksetting av brennevin. Fruktene har en aromatisk, men meget syrlig smak og brukes lite uten varmebehandling. Hvis de utsettes for frost, avtar syrligheten. Fruktene er rike på flere næringsstoffer og inneholder spesielt mye C-vitamin. Bruk av tindvedfrukter har vært mye større i våre naboland hvor arten er langt mer utbredt, men det er økende bruk i Norge, etter hvert også i form av dyrking og kommersiell produksjon av tindvedprodukter. Høsting av tindvedfrukter er en tidkrevende prosess, både på grunn av tornene og fordi fruktene sitter tett festa til kvistene.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg