Biologisk bekjempelse, bruk av levende organismer for å hindre eller redusere angrep av skadegjørere. Biologisk bekjempelse er særlig brukt mot skadedyr, plantesykdommer og ugress som gjør skade på jord- og hagebruksvekster, men også i skog. Enkelte forfattere lot tidligere biologisk bekjempelse omfatte andre teknikker som bruk av hormoner eller feromoner og andre signalstoffer, men det er nå bred enighet om at biologisk bekjempelse kun omfatter bruk av levende organismer, inkludert virus. De naturlige fiendene som benyttes, er mikroorganismer (virus, bakterier og sopp; mikrobiologisk bekjempelse) eller insekter og midd.

Insektene og middene er enten predatorer (rovinsekter eller rovmidd) eller parasittoider (snylteinsekter som dreper verten til slutt), og byttet er vanligvis skadeinsekter. En predator spiser raskt opp et enkelt byttedyr, men er avhengig av å sette til livs en stor mengde byttedyr i løpet av levetiden. En parasittoid legger vanligvis ett egg inne i byttedyret, og parasittlarven som klekker fra egget, spiser opp byttedyret innenfra. En insektparasittoid trenger bare ett byttedyr for å fullføre livssyklusen, men en voksen parasittoid kan legge egg i mange hundre forskjellige byttedyr. Predatorer som benyttes i biologisk bekjempelse er bl.a. rovmidd, rovteger, marihøner og gulløye. Parasitoidene er stort sett forskjellige arter av snylteveps.

Metodene for biologisk bekjempelse kan inndeles i tre:

1) Introduksjonsmetoden eller klassisk biologisk bekjempelse, der noen få individer slippes ut, ofte hentet fra skadedyrets opprinnelige hjemland, og gir en langvarig kontroll. Et vellykket eksempel på denne metoden er utslipp av snylteveps i 1980-årene mot et skadedyr på kassava i Afrika. I dette prosjektet var nytteverdien i forhold til utgiftene 149:1.

2) Oppformering eller oversvømmelsesmetoden, der tusenvis av nyttedyr oppformeres i laboratoriet og slippes ut i hver vekstsesong over store områder og gir rask virkning. Denne bruken kan sammenlignes med bruk av et kjemisk plantevernmiddel, men her er det altså snakk om levende organismer.

3) Konservering eller habitatmanipulering, der en legger forholdene spesielt til rette på levestedet til de naturlige fiendene, slik at de lettere kan bekjempe skadeorganismene. Denne metoden kan omfatte forbedrede overvintringsplasser i kantsoner rundt en åker m.m.

I Norge har biologisk bekjempelse hittil vært benyttet mot skadedyr i veksthus, men forsøk pågår nå også på friland, bl.a. i jordbæråkre. Alle de fire viktigste gruppene av skadedyr i norske veksthus kan nå bekjempes biologisk: veksthusspinnmidd med rovmidden Phytoseiulus persimilis, veksthusmellus med snyltevepsen Encarsia formosa, bladlus med bladlussnylteveps (Aphidius spp.) og skadelige tripsarter med rovteger (Orius spp.) eller rovmidd (Amblyseius spp.).

Nytteinsekter til bruk i biologisk bekjempelse som ønskes innført til Norge, må godkjennes av Mattilsynet. Både den agronomiske effektiviteten, men også artens økologi blir nøye evaluert for å unngå negative miljøkonsekvenser som for eksempel kan påvirke biodiversiteten.

Historikk. Biologisk bekjempelse er en mer enn 100 år gammel metode innen plantevern. Det første vellykkede eksempelet skjedde i California i 1889. Et farlig skadedyr på sitrustrærne, skjoldlusarten Icerya purchasi, var tilfeldig innført fra Australia med plantemateriale til California 20 år tidligere og truet hele sitrusindustrien. Insektforskere ble sendt til Australia for å lete etter naturlige fiender til skjoldlusa i dens naturlige utbredelsesområde. De importerte noen få eksemplarer av en marihøne, Rodolia cardinalis, som ble formert opp og sluppet ut i et større antall i California. Marihønearten fikk raskt skjoldlusa under kontroll. I 1992 var det registrert nær 4800 tilfeller av biologisk bekjempelse av skadeinsekter på kulturplanter, og i ca. 420 tilfeller har den naturlige fienden etablerte seg og gitt effektiv kontroll, slik at disse prosjektene må karakteriseres som meget vellykkede.

I naturen spiller mikroorganismene en betydelig regulerende rolle overfor andre organismer, og de brukes for å redusere angrep av insekter og midd, og andre mikroorganismer.

Mot insekter og midd. Allerede på 1800-tallet studerte man mikroorganismenes betydning i forhold til økonomisk viktige insektarter (som L. Pasteurs arbeid med silkespinner). Forskningen etter 1960 har vesentlig konsentrert seg om bekjempelse av skadeinsekter. Ved bruk av insektpatogene eller entomogene (insektlevende) mikroorganismer, særlig innenfor bakterier og virus, er til dels meget gode resultater oppnådd. Ved å isolere og masseoppformere dem er det mulig å lage preparater som kan sprøytes ut på samme måte som kjemiske midler.

Fra insekter er det isolert en lang rekke arter av entomogene bakterier, sopp, virus, protozoer og nematoder. Hittil er bare noen få utviklet for praktisk bruk, f.eks. bakteriene Bacillus popilliae mot oldenborre- og japanbillelarver og B. thuringiensis mot bl.a. visse sommerfugllarver. Virkningen av sistnevnte skyldes ikke bakterien selv, men at den danner en giftig proteinkrystall.

I Norge har virkningen av bakteriepreparater hittil vært dårlig på grunn av vår lave sommertemperatur. Selektive insektvirus (virkning mot en bestemt skadedyrart) for bekjempelse av rød furubarveps har gitt gode resultater, også hos oss. Insektpatogene sopper har hittil fått liten betydning i praksis, da de er sterkt avhengig av ytre forhold, særlig fuktighet. Soppen Verticillum lecanii brukes i norske veksthus mot skadedyr som bladlus og mellus. I de senere årene har også nematoder vært brukt i mikrobiologisk bekjempelse av skadedyr i veksthus. Det foregår en omfattende forskning for å komme frem til stabile, selektive og effektive handelspreparater.

Mot plantesykdommer. I en viss utstrekning har plantesykdommer forårsaket av sopp og bakterier, vist seg å kunne bekjempes ved bruk av andre, ikke-patogene mikroorganismer. Slike mikroorganismer vil ofte ha en antagonistisk virkning overfor de patogene soppene eller bakteriene de skal bekjempe. Virkningen kan imidlertid også skyldes mange andre forhold, slik som parasittisme (hyperparasitter), og kolonisering av plantens overflate, særlig røtter, slik at det nærmest dannes en fysisk barriere mot konkurrerende patogene organismer. Det finnes også eksempler på at ikke-patogene mikroorganismer kan stimulere eller øke plantens resistens mot patogener. Noen mikroorganismer fører til økt vekst hos plantene (eng. Plant growth-promoting rhizobacteria, PGPR), dette skyldes bl.a. deres antibiotiske virkning mot svake patogener (minor pathogens).

Til tross for omfattende forskning er det foreløpig bare et fåtall kommersielt tilgjengelige preparater for biologisk bekjempelse av sopp- og bakteriesykdommer. Etter hvert som genteknologiske metoder blir tatt i bruk for å forandre mikroorganismers egenskaper, slik at de kan egne seg til biologisk bekjempelse, vil dette forholdet kunne endre seg. Det er spesielt mot jordboende patogener biologisk bekjempelse har vært mest lovende, og på dette feltet er det få kjemiske midler som er effektive uten at det derved skjer dramatiske og svært ofte uønskede endringer i jordens naturlige mikroflora. Bakteriesvulst på frukttrær er et eksempel på en sykdom som kan bekjempes ved å dyppe røtter av unge trær i en væske som inneholder en meget nærstående art til den sykdomsfremkallende bakterien. Infeksjon av rotkjuke på gran kan bekjempes ved å smøre en væske som inneholder den antagonistiske soppen Phlebiopsis gigantea på snittflaten etter at treet er felt. Et preparat som inneholder bakterien Streptomyces griseoviridis har vist seg å være effektivt mot infeksjon av forskjellige rotpatogene sopp i veksthuskulturer. Flere arter i soppslekten Trichoderma, særlig T. harzianum, har vist seg å være effektive til bekjempelse av forskjellige rotpatogene sopper. Noen av disse er tilgjengelige som kommersielle preparater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.