Den tidligste formen for kromatografi var adsorpsjonskromatografi hvor et finfordelt fast adsorpsjonsmiddel, pakket i en kolonne eller søyle, utgjorde stasjonærfasen og en væske mobilfasen. Separasjonen foregikk til å begynne med uten instrumentering og kun enkle separasjoner og analyser var mulig. En liten mengde prøve, som inneholder stoffene A, B og C påsettes på toppen av kolonnen. Når en egnet mobilfase strømmer gjennom kolonnen, vil prøven bevege seg med mobilfasen. De ulike stoffene i prøven vil bevege seg med ulik hastighet gjennom kolonnen pga. forskjellig grad av affinitet til den stasjonære fasen, og separasjon mellom komponentene (her: A, B og C) i prøven finner sted. De stoffene som har størst affinitet til stasjonærfasen, vil holdes tilbake i lengre tid og kommer senere ut av kolonnen (fig. a). Gjennomstrømning med mobilfase (elueringen) foregår vanligvis så lenge at alle prøvekomponentene kommer ut av kolonnen. Eluatet fra kolonnen kan samles opp i fraksjoner som deretter analyseres med en egnet metode. Dersom stoffene i prøven har farge (som i Tswetts tilfelle), kan separasjonen følges visuelt og kun de fraksjonene som inneholder stoffer fra prøven, samles opp.
I instrumentelle metoder benytter man en detektor plassert etter kolonnen. Den registrerer stoffene direkte etter hvert som de kommer ut. Signalene fra detektoren, i form av et kromatogram, registreres med en skriver eller datamaskin. I moderne instrumentell kromatografi benytter man et datasystem til styring, registrering av kromatogram og databehandling. Tiden det tar for et stoff å bevege seg gjennom kolonnen (retensjonstiden) medvirker til å identifisere stoffet (kvalitativ analyse). Dette gjøres ved å sammenligne retensjonstiden for det ukjente stoffet med retensjonstidene til kjente stoffer kromatografert under de samme betingelsene. Høyden eller arealet til signalet er grunnlaget for å bestemme mengden eller konsentrasjonen av stoffene i prøven (kvantitativ analyse).
I fordelingskromatografi er stasjonærfasen en væske, som kan være bundet til et fast stoff (bæresubstans) eller være impregnert på innsiden av en kolonne. Mobilfasen kan være en væske eller en gass. Prinsippet for fordelingskromatografi hvor begge fasene er væsker (ikke blandbare), tilsvarer prinsippet for væske–væske-ekstraksjon (se ekstraksjon). Det var to britiske kjemikere, Richard Synge og Archer Martin, som først introduserte fordelingskromatografi (væske som stasjonærfase). De fikk Nobelprisen i kjemi 1952 for dette arbeidet.
I ionebytterkromatografi benyttes en såkalt ionebytter som stasjonærfase. En ionebytter består av et uløselig, polymert materiale som inneholder ioniske grupper som pga. elektrostatisk tiltrekning har knyttet til seg ioner med motsatt ladning (motioner). Motionene kan byttes ut med andre ioner fra mobilfase og prøve. En ionebytter med kationer som motioner kalles kationbytter og benyttes til å separere kationer. Tilsvarende har en anionbytter utbyttbare anioner og kan benyttes til å separere anioner. Separasjonen av stoffer (ioner og ioniserbare forbindelser) forekommer pga. ulik grad av affinitet (elektrostatisk tiltrekning) til den stasjonære fases ioniske grupper. Som mobilfase anvendes som regel vandige løsninger av salter, syrer eller baser. Ionebytterkromatografi kan utføres uten avansert instrumentering (på kolonner eller på tynnsjiktplater) eller ved bruk av instrumentelle metoder (HPLC med en ionebytterkolonne, se Instrumentelle metoder, Væskekromatografi). Ionekromatografi er betegnelse på en instrumentell analysemetode for separasjon av anioner og kationer. Se også ionebyttere.
I eksklusjonskromatografi separeres stoffene etter molekylstørrelsen. Denne type kromatografi kan utføres uten avansert instrumentering eller ved bruk av HPLC. Stasjonærfasen består av et partikulært, porøst materiale med en gitt porestørrelse. Molekyler som er større enn porene, kan bare bevege seg mellom partiklene (de ekskluderes) og vil komme først ut av kolonnen. Tilstrekkelig små molekyler vil diffundere ut og inn av porene. De minste molekylene, som kan bevege seg lengst inn i porene, vil forsinkes mest og komme ut av kolonnen til slutt. Dersom mobilfasen er vandig, betegnes også metoden som gelfiltrering eller gelkromatografi. Hvis mobilfasen er et organisk løsningsmiddel, kalles den også gelpermeasjonskromatografi.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.