UV-spektroskopi, del av spektroskopien som er basert på atomers og molekylers evne til å absorbere eller emittere elektromagnetisk stråling i det ultrafiolette (UV) området. Spektrometre og fotometre som benyttes for målingene, dekker ofte en del av UV-området pluss synlig området (f.eks. ca. 200–800 nm).

Ved absorpsjon og emisjon av stråling i det synlige bølgelengdeområdet er det de ytterste elektronene i atomene eller molekylene som er involvert. Det er et stort antall analysemetoder basert på måling av stråling i UV-synlig området, hvorav de fleste benyttes for kvantitativ bestemmelse av atomer, molekyler og kjemiske forbindelser (atomspektroskopi og molekylspektroskopi). Det finnes metoder basert på absorpsjon, emisjon og fluorescens av stråling. Atomabsorpsjonsspektrometri (AAS) og induktivt koblet plasma atomemisjonspektrometri (ICP-AES, se ICP) er eksempler på atomspektrometriske metoder som ofte benyttes for å bestemme metaller. Molekylabsorpsjonspektroskopi kan benyttes for å bestemme atomer, molekyler og kjemiske forbindelser som absorberer i UV-synlig området eller som etter reaksjon med et egnet reagens, gir et produkt som absorberer stråling i dette området. Se Beers lov. Molekylær fluorescens- og fosforenscensspektrometri (fellesbetegnelse fotoluminiscens) kan benyttes for å bestemme uorganiske og organiske forbindelser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.