UV-spektroskopi er en del av spektroskopien som er basert på atomers og molekylers evne til å absorbere eller sende ut (emittere) ultrafiolett stråling, også kjent som UV-stråling. Selv om navnet viser til usynlig UV-lys, så brukes metoden også ofte med vanlig lys når prøven har en farge.

Spektrometre og fotometre som benyttes for målingene, dekker ofte en del av UV-området av det elektromagnetiske spekteret pluss det synlige området, for eksempel bølgelengder mellom ca. 200 og 800 nanometer.

UV–synlig spektroskopi

Ved absorpsjon og emisjon av stråling i det synlige bølgelengdeområdet er det de ytterste elektronene i atomene eller molekylene som er involvert. Det finnes et stort antall analysemetoder basert på måling av stråling i UV–synlig-området, hvorav de fleste benyttes for kvantitativ bestemmelse av atomer, molekyler og kjemiske forbindelser (atomspektroskopi og molekylspektroskopi).

Det finnes metoder basert på absorpsjon, emisjon og fluorescens av stråling. Atomabsorpsjonsspektrometri (AAS) og induktivt koblet plasma atomemisjonspektrometri (ICP-AES, se ICP) er eksempler på atomspektrometriske metoder som ofte benyttes for å bestemme metaller. Molekylabsorpsjonspektroskopi kan benyttes for å bestemme atomer, molekyler og kjemiske forbindelser som absorberer i UV-synlig området, eller som, etter å ha reagert med et egnet reagens, gir et produkt som absorberer stråling i dette området. Se Beers lov. Molekylær fluorescens- og fosforenscensspektrometri (fellesbetegnelse fotoluminiscens) kan benyttes for å bestemme uorganiske og organiske forbindelser.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg