hydrologisk regime

Norden er rik på vann, og vassdrag er viktige og synlige elementer som former landskapet. I Norden har vi en relativt stor andel innsjøer, som dekker mellom 1,5 prosent (Danmark) og 10 prosent (Finland) av landarealet. Nordens hydrologi preges i hovedsak av tre forutsetninger;

• et kjølig klima med lengre frostperioder,
• store nedbørmengder,
• vår topografi og geologiske historie med kvartære istider.

Norden spenner over 16 breddegrader, og dermed store klimatiske variasjoner selv uten å regne med Svalbard. Avstanden fra Vest-Island til Sørøst-Finland er om lag 2600 km. Mens Danmark og det meste av Finland ligger lavere enn 200 meter over havet er 1/4 av Norge høyere enn 1000 meter over havet. Dette gir store hydrologiske ulikheter som viser seg blant annet gjennom store variasjoner i vannføringer over året. Basert på vannføringsmålinger over mange år kan det hydrologiske regimet i Norden grupperes med å kombinere følgende hydrologiske faktorer;

FLOMPERIODER (H):

• H1; Dominerende snøsmeltingsflom
• H2; Overgangstype – til sekundær regnflom
• H3; Dominerende regnflom.

LAVVANNSPERIODER (L):

• L1; Dominerende vinterlavvann på grunn av snøakkumulasjon.
• L2; Overgangstype. De to laveste månedsavløp tilhører forskjellige årstider, typisk februar og juli.
• L3; Dominerende sommerlavvann på grunn av høy fordampning og/eller lite nedbør.

På dette grunnlaget kan Norden (uten Island) deles inn i følgende fem hydrologiske regimetyper:

• Fjell-regime (H1L1); Indre og nordøstre deler av Norge, Sverige og Finland
• Innlands-regime (H2L1); Fjordområder sør for Troms, skog- og kystområder vest for Bottenviken, sentrale deler av Finland.
• Overgangs-regime; Sør-Østlandet i Norge, Värmland, Dalarna og Gästrikland i Sverige og Sørvest-Finland.
• Baltisk regime (H2L3); Midtre Møre – Trøndelag, Sørøst-Sverige, Finlands sørvestkyst og skjærgård.
• Atlantisk regime (H3L3); Ytre kystområder i Norge fra Lofoten og sørover, Sørvest-Sverige, Danmark.

Vassdragsnaturen (arter og vassdragstilknytta naturtyper) har over tid tilpasset seg det naturlige hydrologiske regimet. Habitatforholdene i elver varierer både i tid og rom, med store sesongvariasjoner i de hydromorfologiske prosessene som følge av flommer, sedimenttransport, isforhold, lavvannsperioder, og vanndyp og vannhastigheter. Dette har ført til evolusjonære tilpasninger. Eksempelvis er det genetiske ulikheter mellom bestander av laks eller elvemuslinger som blant annet forklares utfra begrensende hydrologiske og økologiske faktorer.

Noen naturtyper er såkalt semi-akvatiske; det vil si at de lever i et miljø som er tidvis vanndekket eller at de på en annen måte kan være avhengig av dynamikken i det hydrologiske regimet. Eksempler på dette er fossesprøytsamfunn (periodisk vannsprut fra fossefall), eller naturtyper som flommark, flomløp, meandere og kroksjøer. Av den grunn kan den økologiske tilstanden bli vesentlig endret dersom dynamikken eller andre sentrale deler i det hydrologiske regimet endres eller blir borte. Miljøbaserte vannføringer kan derfor inneholde et element av bevaring av det opprinnelige hydrologiske regimet og pålegges derfor ofte i moderne vassdragsreguleringer for å sikre det biologiske mangfoldet.

Klimaendringene i Norge og resten av Norden er forventet å medføre endringer i det hydrologiske regimet gjennom endret tidspunkt, størrelse og varighet av flommer og lavvannsperioder. Norges vannkraftproduksjon er i stor grad avhengig av det hydrologiske regimet. De siste tiårene har vannkraftverkene i hele Norge fått mer tilsig som følge av en økning i nedbør, noe som har gitt en økt vannkraftproduksjon. Tilsiget har økt raskere de siste tiårene enn klimamodeller viste i forkant. Økningen i tilsig har vært størst om vinteren, samtidig som snøsmelteflommen har blitt noe mindre.

Klimaframskrivingene sier at vintertilsiget vil øke i hele Norge, særlig blir det store endringer på Vestlandet og i Trøndelag. På Østlandet vil det fortsette å komme mye tilsig om våren. Om sommeren er det forventet at det vil bli mindre tilsig i hele Norge enn vi har sett de siste tiårene. Klimaprognosene sier også at det forventes større variasjoner i tilsig fra år til år.

• avrenning
• hydromorfologi
• klimaendringer
• tilsig
• vassdrag

• NVE – NEVINA (Nedbørfelt-Vannføring-INdeks-Analyse) – modell
• NVE – Klimaendringene gir økt vannkraftproduksjon
• SMHI – The Hydrological Predictions for the Environment (HYPE) model
• Nature Conservancy – Indicators of Hydrological Alteration (metoder og verktøy)

• Gottschalk, Lars, med flere (1979) Hydrologic regions in the Nordic countries, Nordic Hydrology 10, 273–286
• Koestler, Valentin med flere (2019). Vannkraftverkene i Norge får mer tilsig. NVE rapport 50:2019.
• Poff, N. LeRoy med flere (2010) The ecological limits of hydrologic alteration (ELOHA): a new framework for developing regional environmental flow standards, Freshwater Biology 55;1.
• Tollan, Arne (2010) Nordens hydrologi, kompendium ved Universitet i Oslo.