Infeksjonssykdommer, fellesbetegnelse for sykdommer som fremkalles av encellede organismer som bakterier, sopp og protozoer og av virus. Sykdom fremkalt av større parasitter (innvollsormer, leddyr og insekter) regnes ofte med blant infeksjonssykdommene, men avviker på vesentlige punkter fra disse.

Betingelsen for at det skal utvikle seg en infeksjonssykdom er at mikroorganismen kommer inn i vertsorganismen, formerer seg og fremkaller sykelige forandringer der. Slike mikroorganismer kalles patogene. Sykdommen de fremkaller er karakteristisk for hver enkelt art, mens sykdomsforløpet er avhengig av vertsorganismens motstandskraft (resistens). Resistensen kan være naturlig og er da gjerne bundet til arten. En rekke sykdommer som angriper mennesker, angriper ikke dyr, og omvendt. Men noen sykdommer kan angripe både mennesker og dyr. Resistensen kan være ervervet, enten som følge av vaksinasjon eller tidligere gjennomgått infeksjon med samme mikroorganisme. Slik resistens, immunitet, kan vare kortere eller lengre tid, iblant livet ut.

Mikroorganismene spres på forskjellig måte, gjennom luften via hoste og nysing, eller via forurenset mat og drikkevann. I begge tilfeller vil mange mennesker kunne bli smittet samtidig, og det kan utvikle seg en epidemi. I andre tilfeller kan smitten spres med dyr, rotter, fluer, eller med tilsynelatende friske mennesker, smittebærere. Spredningen kan også skje ved direkte kontakt (berøring, samleie). Normal frisk hud gir vanligvis ganske god beskyttelse, men er huden skadet, vil det lett kunne oppstå infeksjonssykdommer som stivkrampe og brennkopper ved direkte kontakt med mikroorganismen. Smitte kan også overføres med dyr, for eksempel med mygg (malaria, gul feber), lus (flekktyfus) eller pattedyr (rabies).

Når mikroorganismene har trengt inn i organismen, vil de spre seg via lymfeårene til de nærmeste lymfeknutene, hvor de oftest vil bli ødelagt. Hvis dette ikke skjer, vil de komme ut i blodet, og da vil de kunne bli ødelagt av de hvite blodcellene eller av spesielle hvite blodceller, fagocytter, i leveren eller milten. I blodet finnes dessuten sirkulerende antistoffer som er oppstått etter tidligere infeksjoner eller vaksinasjoner, og som bidrar til å nøytralisere mikroorganismene. Det er forholdet mellom mikroorganismenes aggressivitet, virulens, og kroppens motstandskraft som er avgjørende for sykdommens forløp og utgang. Hvis resistensen er stor nok, vil det ikke oppstå sykdom. Enkelte mikroorganismer mangler evnen til å trenge dypere inn i organismen, men produserer til gjengjeld giftstoff, toksin, som spres med blodet (difteri) eller langs nervene (stivkrampe).

I verdensmålestokk er infeksjonssykdommer den viktigste sykdomsgruppen når det gjelder sykelighet og dødelighet. Infeksjonssykdommene er imidlertid i tilbakegang over hele verden, spesielt i industrilandene har de mistet mye av sin betydning, ikke minst som dødsårsak. Dette skyldes først og fremst vaksinering og allmenn bedring av de hygieniske forhold, dernest en utbredt bruk av immunsera, kjemoterapeutika og antibiotika. De viktigste infeksjonssykdommer er nevnt under inkubasjonstid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.