Jordens gjennomsnittstemperatur.

Den globale middeltemperaturen lar seg ikke måle direkte, siden det ikke finnes ett enkelt termometer som tar Jordens temperatur over hele kloden. Isteden analyseres temperaturmålinger fra en hel rekke ulike målestasjoner rundt omkring i verden, og så beregner man middelverdien for disse.

De to mest kjente forskningssentrene som lager analyse for den globale middeltemperaturen, er Climate Research Unit (CRU) ved East Anglia i Storbritannia, og NASA/GISS i New York i USA.

Temperaturanalysen fra CRU refereres til som CRUTEMP eller HadCRUT. CRUTEMP inkluderer ca. 4300 kvalitetssikrede temperaturmålinger fra ulike steder i verden. HadCRUT inkluderer også sjøtemperaturer fra det britiske værsenteret UK Metoffices Hadley Centre, i tillegg til landbaserte måledata.

Dataene fra NASA/GISS blir omtalt som GISTEMP, og bruker mellom 2000 og 6000 temperaturmålinger fra ulike målestasjoner (antallet varierer over tid).

De ulike analysene bruker også litt ulik fremgangsmåte for hvordan de beregner den globale gjennomsnittstemperaturen, og GISTEMP baserer seg på at den månedsmidlede temperatur-anomalien på ett sted ikke varierer så veldig mye fra de omkringliggende stedene. Man beregner en verdi for hvor det er hull i observasjonsdekningen. Med andre ord − GISTEMP interpolerer verdier der det mangler målinger.

GISTEMP gir verdier for temperaturen i f.eks Arktis, mens CRUTEMP har manglende data her. GISTEMP og HadCRUT har dermed ulik dekning over jordkloden, og manglende data over Arktis medfører at CRU-analysene ikke fanger opp den kraftige oppvarmingen der.

I tillegg til analysene basert kun på faktiske (empiriske) målinger, finnes det beregninger - såkalte reanalyser - fra værmodeller som er blitt matet med alle type observasjoner man har for hånden (f.eks. satellitt-målinger av sjøtemperaturer, atmosfæreprofiler, sjøis og snø; radiosonde-målinger og målinger fra fly; bakkemålinger).

De to mest kjente reanalysene er fra National Center for Environmental Prediction (NCEP) og European Centre for Medium-Range Weather Forecasts (ECMWF). Det finnes flere reanalyser; 'ERA40' har vært en av de mest brukte.

Fordelen med reanalysene er at de gir en global dekning. Til tross for at bruk av en værmodell for å beregne atmosfærens tilstand gir veldig realistiske resultater, regner man likevel med at det er større feil i beregningene for de stedene hvor det er få måledata (f.eks. i de polare områdene) enn der man har mange målinger.

Reanalyser er vanligvis ikke brukt for å studere trender i klimaet, siden ulike målinger kommer inn eller faller ut ettersom gamle satellitter svikter og nye instrumenter blir introdusert. En endring i datagrunnlaget som mates inn i værmodellene, vil kunne gi en kunstig endring i de beregnede verdiene. Men dersom man kun ser på et kortere tidsrom - f.eks. de siste 10 år - kan man likevel bruke reanalysen til å vurdere GISS- og CRU-dataene.

Den globale middeltemperaturs betydning for klimaet kan illustreres ved de enkleste klimamodellene som beregner energibalansen på Jorden. Jordens varmetap motsvarer den energien den får fra Solen, dersom Jordens klima skal være noenlunde stabil (dvs. være i balanse).

Jordens varmetap kan estimeres estimeres fra temperaturen i en høyde over bakken hvor varmestrålingen slipper uhindret ut gjennom atmosfæren og ut i verdensrommet. Temperaturen ved bakken påvirkes av temperaturen høyere oppe i atmosfæren fordi luften vil stige opp og utjevne temperaturen dersom temperaturen endrer seg i høyden (den såkalte lapsraten) på en slik måte at atmosfæren blir ustabil.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.