Reportasjefotografi er en del av nyhetsdekningen av aktuelle hendelser. Reportasjefotografen gjør oss til øyenvitner ved alle slags hendelser: Kampen for tilværelsen, håp og fortvilelse, menneskelighet og umenneskelighet. Denne genren er et av de viktigste bidrag i fotografiens historie. 

De tidligste eksempler på fotoreportasje finner vi i Roger Fentons bilder fra Krimkrigen i 1855, omtrent samtidig fotograferte Richard Beard Londons slumområder. Matthew Brady og hans stab fotograferte fra den amerikanske borgerkrigen (1861–65). Den fransk-tyske krig, Pariserkommunen, bokseropprøret i Kina og boerkrigen finnes også dokumentert på fotografier. Under den første verdenskrig ble det for første gang offisielt knyttet fotografer til de væpnede styrker. Få bilder ble publisert i pressen, men serier ble utgitt i album og på stereoskoplysbilder.

I sin bok Street Life in London (1877) fremstilte John Thomson de fattiges liv og arbeid. Jacob Riis brukte kamera i kampen for å bedre de sosiale forhold. I How the Other Half Lives (1890) og Children of the Poor (1892) påvirket han Theodore Roosevelt til å iverksette en rekke sosiale reformer. Den amerikanske sosiologen Lewis W. Hine fotograferte fattige europeiske immigranter, jern- og stålarbeidere i Pittsburgh og barnearbeid.

Fotoreportasjen startet for alvor i midten av 1920-årene med Ermanox-kameraet. Pionerene på området var Dr. Erich Salomon, Felix H. Man og Wolfgang Weber. De fikk sine bilder offentliggjort i tyske illustrerte ukemagasiner. Billedbyrået Dephot (Deutscher Photodienst) ble startet i Berlin 1929, og var ledende innen fotojournalistikkens område til 1932. Den tyske reportasjestilen spredte seg til franske ukemagasiner 1929–32. Ungarske fotografer som Robert Capa slo seg ned i Paris. Miniatyrkameraene Leica og Contal ble tatt i bruk. Til England kom fotoreportasjen med Felix H. Man og Kurt Hutton i 1934. Man var sjefsfotograf i Picture Post inntil 1945. Alfred Eisenstaedt introduserte sjangeren til USA, og var fotograf i Life fra starten i 1936.

Banebrytende arbeider innen sjangeren var Brassaïs fordomsfrie avsløringer av livet i Paris i begynnelsen av 1930-årene, Henri Cartier-Bressons fremragende reportasjer fra Spania (1933) og Mexico (1934) og Robert Capas dramatiske bilder fra den spanske borgerkrig (1936). Bill Brandt dokumenterte engelskmennenes liv og levnet i The English At Home (1936).

I USA var man i 1930-årene opptatt av lignende oppgaver. Fotografer som Walker Evans, Dorothea Lange, Margaret Bourke-White og Arthur Rothstein avbildet forhold fra depresjonstiden for Farm Security Administration.

Robert Capa, fotografen som hatet krig, vant paradoksalt nok berømmelse som verdens beste krigsfotograf. Kjent er hans bilde De alliertes landgang i Normandie, 6. juni 1944. Han fulgte fem kriger med sitt kamera, og måtte selv til slutt bøte med livet. Utallige er de bilder som ble tatt av soldater under den annen verdenskrig, blant annet bilder som allierte soldater tok da de tyske konsentrasjonsleirene ble befridd mot slutten av krigen. Werner Bischof fotograferte krigsherjede distrikter i Frankrike, Nederland og Tyskland, flyktninger og hungersnød i India. Bert Hardy og Life-fotografen David Douglas Duncan fotograferte fra Koreakrigen. Eugenie Smiths billedhistorie The Spanish Village (1950) forteller om liv og død i et fattig lite samfunn.

Å trenge frem til uvante sider ved dagligdagse motiver er også en av reportasjefotografens oppgaver, et godt eksempel er Cartier-Bressons klassiske Søndag ved Marnes bredder (1938). I de mange reportasjer som Bert Hardy laget for Picture Post finner vi fotografiet Historiefortelleren (1948), tatt i en fransk vinkjeller.

David Seymour, Cartier-Bresson og Robert Capa var blant dem som i 1947 startet billedbyrået Magnum. Seymour ble drept med kamera i hånd da han dekket invasjonen i Egypt under Suez-krisen. Edward Steichen og Cecil Beaton startet som fotografer i motemagasiner, men arbeidet med krigsmotiver under den annen verdenskrig. Beaton er kjent for sine bilder fra blitzen i London og fra krigsrester i Libyas ørken. Steichen var dessuten krigsfotograf i US Navy.

Den danske fotografen Jakob Holdt haiket rundt i USA i fem år fra 1970 uten penger og uten annen bagasje enn en skulderveske og et billig lommekamera. Han dokumenterte de store sosiale forskjellene, og reisen overgikk ikke bare i geografisk forstand alle tidligere reiseskildringer fra USA, den var i høyeste grad også en indre reise som boret seg dypt inn i det amerikanske samfunnet og vår egen verden. Bildene ble samlet i boka Amerikanske bilder som gjorde et stort inntrykk i Norge.

I motsetning til frilans reportasjefotografer blir pressefotografene bare identifisert med navnet på avisen eller pressebyrået de arbeidet for. Disse vanligvis anonyme fotografene tar ofte gode bilder. Et klassisk nyhetsbilde, et av de mest oppsiktsvekkende som noensinne er tatt, er bildet av det gigantiske luftskipet Hindenburg da det eksploderte under landingen ved Lakehurst i New Jersey i 1937.

Fra omkring 1970 kom fjernsynsmediet etter hvert til å ta over mye av den funksjonen fotoreportasjen hadde hatt, nemlig å dokumentere hendelser. Av senere fotografer som har vært aktive innen fotoreportasje, bør nevnes den brasilianske mesterfotografen Sebastião Salgado, en av verdens ledende svart-hvitt-fotografer. Han har blant annet dokumentert massakren i Rwanda 1994. En rekke yngre fotografer er inspirert av eldre reportasjefotografi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.