Dialektene i Noreg kan variera mykje frå kysten og innover i landet. Det kan vera mange grunnar til at det er slik. Ute ved kysten har folk til alle tider hatt kontakt med kvarandre. Sjøen var ferdselsvegen og batt folk saman, og menneske som har kontakt med kvarandre, får same særdraga i dialekta. Kystfolket kan også ha hatt samband med handelsfolk frå andre land. Når dialekter og språk møtest, oppstår det gjerne blandingsformer og forenklingar i dialekta.
I Noreg finst det fleire døme på forskjellar i talemålet mellom kyst og innland. Går ein til dømes til Sogn i Vestland fylke, finn ein stor skilnad på måla i Ytre- og Indre Sogn. Dialektene i dei ytre måla har til dømes endinga -e i infinitiv, i former som å fare, å skrive, og i svake hokjønnsord: ei veke, ei veke, ei kiste (å skrive ei vise).Indre Sogn har a-ending i desse kategoriane, slik det var i gammalnorsk. Dialektene i Indre Sogn har også differensiering av rn til dn: hestadn(e), vikedn(e). Dette er eit gammalt særdrag som også finst i islandsk, og i Valdres og Hallingdal, men ikkje i Ytre Sogn. Indre og Midtre Sogn har formene bygdi/bygdei og visao/visa (= delt hokjønn, som i gammalnorsk). Dei ytre måla har a-ending i begge kategoriane: bygda og visa.
Trønderdialektene kan delast i to grupper etter mønsteret kyst og innland, ein talar om inntrøndersk og uttrøndersk. Bakgrunnen for denne inndelinga byggjer særleg på ulik gjennomføring av jamninga i jamvektsorda. I dei indre måla har ein jamvektsformer med å-å i infinitiv og i svake hankjønnsord: å vårrå, å jåggå, å låvvå og ein påsså, ein kjåkkå (kjake), ein nåvvå (ein neve). Svake hokjønnsord av jamvektstypen høyrest her slik ut: ei stuggu, ei fluggu, ei vukke. I dei ytre trønderske dialektene høyrer ein derimot former som værra, vætta, ei vækka (eller ei vækko), ein nævva, ein stægga og så vidare. I dei ytre måla finn ein også monoftongering. Denne diftongforenklinga er historisk sett langt yngre enn den inntrønderske. På Nordmøre heiter det i dag ben, sten, res (ei reise), med ein e-lyd som ligg mellom e og æ.
I det tidlegare Østfold fylke finn ein dialektskilnader mellom Indre og Ytre Østfold. Dei indre strøka har til dømes det austnorske særtrekket kløyvd infinitiv. Her seier ein å kåmma, å veta, å sitta, å væra, men å kaste, å bite, å skrive. Dei ytre måla i Østfold har derimot endinga -e i alle dei nemnde orda, og det heiter her å kåmme, å vete, å sitte, å være. Indre Østfold har bevart dei norske diftongane ei, øy og au i ord som bæin, stæin, kLøyve, løyse, bLæut og hæuk. I Ytre Østfold har diftongane blitt forenkla, og her blir dei nemnde orda uttalt ben, sten, kLøve, løse, bLøt og høk. I tradisjonelt mål i Indre Østfold finn ein nokre hokjønnsord der vokalen -u (eller -o) halde seg: ei viku, ei smiu (smie), ei suLu (svale).
Også i Vestfold er det forskjell på dialekta i indre og ytre strøk. Det tradisjonelle vestfoldmålet, som her blir kalla «bygdemålet», og som ein høyrer i indre bygder, har til dømes mykje bruk av den tradisjonelle vikværske æ-lyden i ord som kæLv (kalv), hæLm (halm), skvæLpe (skvalpe), ærm (arm), ærbe (arbeid) og så vidare. I kystmålet heiter det kaLv, haLm og skvaLpe. Kystmåla i Vestfold har utvikla seg i retning av standardtalemålet bygt på bokmål.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.