Radikal politisk reform hadde stått på programmet til flere opprør i engelsk middelalder, deriblant under bondeopprøret i 1381 med presten John Ball. På 1500-tallet førte voksende ulikhet til nye opprør og krav om sosial utjevning, for eksempel ved å reversere jordeieres konfiskering og inngjerding av bondesamfunnenes allmenninger. Slike opprørere ble fra omkring 1600 kalt diggers eller levellers fordi de grov opp og jevnet vollene og gjerdene med jorden rundt de konfiskerte allmenningene.
Konflikten mellom Karl 1 og parlamentet skapte rom for politisk nytekning og reform i England. Det lange parlamentet vedtok fra 1640 religiøs toleranse og store begrensninger i kongens makt. Tusenvis av ulike pamfletter spredte dessuten antiautoritære idéer til brede lag av befolkningen, og i 1644 skrev John Milton sitt berømte forsvar av ytringsfriheten i Areopagatica.
Etter utbruddet av den engelske borgerkrigen og opprettelsen parlamentets New model army, vokste det fram to politiske fraksjoner i hæren. De konservative grandees ønsket å bevare disiplinen og lavadelens kontroll over landet. De radikale levellers fremmet demokratiske ideer om stemmerett, ytringsfrihet, samvittighetsfrihet og rettssikkerhet. Denne bevegelsen hadde oppstått i kretsen rundt den fengslede oberstløytnanten John Lilburne, som hadde provosert de konservative med vidtgående kritikk i en serie revolusjonære manifester. Det mest kjente av disse, The Agreement of the People fra 1647, ble diskutert av de to partiene i hæren under de såkalte Putney-debattene.
Deler av Londons befolkning tok del i levellers-bevegelsen, og på slutten av 1640-tallet marsjerte tusenvis av levellers med sine karakteristiske grønne bånd til støtte for saken. De politiske spenningene i hæren førte imidlertid til flere mytterier i kompanier der soldatene støttet levellers. Dette skjedde for eksempel ved Corkbush field i 1647 og ved Bishopsgate i London i 1649.
Sommeren 1649 slo imidlertid Rump-parlamentet ned på bevegelsen. Flere agitatorer ble arrestert og noen ble henrettet. Lilburne selv ble tiltalt for forræderi, men forsvarte seg med så stor veltalenhet i retten at han og tre andre ledere ble frikjent. Parlamentet hadde likevel satt en effektiv stopper for videre agitasjon, og bevegelsen døde snart ut.
.gif){kind=link}
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.