Kvern, apparat til knusing og maling, særlig av korn; men også kjøttkvern, kaffekvern og andre typer kvern. Kvern brukes både om selve maleinnretningen og om hele anlegget med hus, drivmekanisme m.m. Større anlegg kalles som regel mølle. Kvernen drives av en kvernkall, mens møllen drives av vannhjul, turbin eller elektromotor, og da ofte flere kverner fra samme aksel.

Kornet males mellom to hjulformede steiner som ligger med flatsidene mot hverandre. Løperen (oversteinen) blir drevet rundt av en loddrett aksel (kvernkallen) med en rekke skovler. Rennende vann mot skovlene starter løperens bevegelse. Når kornet slippes inn mellom steinene via ringkaret, blir det fordelt over maleflaten via furer i steinene. Kornmengden reguleres med et eget spjeld og melet kommer ut i kipen og føres bort. I moderne kverner suges luft ut av kipen gjennom et aspirasjonsfilter. Gjennomføringen mellom steinene går da raskere, og luftstrømmen virker avkjølende.

Håndkvernen er eldst. Kverner er kjent fra både Hellas og Roma på Kristi tid, før den tid også fra Østen. I Roma brukte man slaver eller esler til å trekke større kverner. Håndkvernen fikk etter hvert en konkurrent i vasskvernen eller kallkvernen, som er kjent i Norge fra 1200-tallet. Det var denne som ble vanlig på gårdene i Norge, mens det er den romerske typen med horisontalt vannhjul som blir kalt mølle. I 1830 regner man med 20 000–30 000 gårdskverner i landet, i 1919 ble det oppgitt 7811. Nå males kornet på godkjent mølle.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.