Gunnar Isachsen

Faktaboks

Gunnar Isachsen
Gunnerius Ingvald
født:
3. oktober 1868, Drøbak
død:
19. desember 1939, Asker

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Gunnar Isachsen
Av /NTB Scanpix ※.

Gunnar Isachsen var norsk offiser og polarforsker. Han er blant annet kjent for sitt arbeid som topograf på Otto Sverdrups ekspedisjon med Fram fra 1898 til 1902 (annen Fram-ferd) som kartla store områder av inntil da ukjente øyer nord for Canada. Hans forskningsekspedisjoner til Svalbard fra 1906 til 1910 var viktige i etableringen av norsk forskningsinnsats på øygruppen. Han var bestyrer (senere direktør) av Norsk sjøfartsmuseum, nå Norsk Maritimt Museum, fra 1923.

Utdanning

Isachsen vokste opp i Drøbak ved Oslofjorden. Etter examen artium i 1888 og Krigsskolen i 1891 ble han premierløytnant og avanserte til rittmester i kavaleriet i 1899. I 1903 til 1905 tjenestegjorde han i franske militæravdelinger i Algerie og Paris. Han var fastlønnet offiser til 1917 og i 1924 ble han major i landvernet. Mens han tjenestegjorde i kavaleriet var han samtidig i to år lærer ved Levanger middelskole. Gymnastikk og idrett var en av Isachsens opprinnelige interesser, og han gjennomgikk Den gymnastiske Centralskole med eksamen i 1898. Han tok også kurs ved Marineobservatoriet i Wilhelmshaven i Tyskland og i havforskning i Bergen.

Den 2. Fram-ferd

I 1898 til 1902 deltok Isachsen som topograf på Otto Sverdrups ekspedisjon med polarskuta Fram til Nordvest-Grønland og Canadas arktiske øyer. Ekspedisjonen var utrustet av brødrene Amund og Ellef Ringnes og konsul Axel Heiberg og skulle opprinnelig undersøke og kartlegge Grønlands ukjente nordkyst. Etter å ha møtt ishindringer samt amerikaneren Robert Pearys ekspedisjon i samme område gikk Fram lenger vestover isteden. Her kartla Isachsen store områder for første gang, hovedsakelig ved lange sledereiser. I alt ble cirka 150 000 kvadratkilometer nytt land kartlagt av ekspedisjonen og både sponsorene og deltakere fikk sine navn på kartet; Ellef Ringnes Island, Amund Ringnes Island og Axel Heiberg Island er de mest kjente eksempler. Sverdrup annekterte området for Norge, men dette ble ikke fulgt opp av regjeringen.

Isachsen og Svalbard

Alv Strengehagen, Gunnar Isachsen, Adolf Hoel og Karl Jacob Haavimb på ekspedisjonen i 1907

Isachsen var tydeligvis blitt grepet av det arktiske. Han planla sin egen ekspedisjon til Nordøst-Grønland i 1906, men oppgav dette siden den danske forskeren Mylius Erichsen hadde lignende planer. Han kom i stedet i kontakt med oseanografen prins Albert av Monaco, som finansierte og ledet internasjonale forskningsekspedisjoner til Svalbard og de nære farvannene i 1906 og 1907. Isachsen ble leder av en norsk topografisk og geologisk kartleggingsgruppe som arbeidet på Nordvest-Svalbard de to somrene. I 1909 og 1910 ledet han sine egne ekspedisjoner til Svalbard, med delvis støtte fra den norske stat. Isachsens ekspedisjoner grunnla det regelmessige norske arbeidet på Svalbard som senere utviklet seg til dagens Norsk Polarinstitutt.

Resultatene fra Isachsens to første ekspedisjoner til Svalbard er offentliggjort i fyrsten av Monacos publikasjoner, og fra de to siste i Videnskaps-Akademiets skrifter. Isachsenfjellet på Prins Karls Forland og Isachsenfonna øst for Kongsfjorden er oppkalt etter ham.

Dokumentasjon av norske fangstfolk

Isachsen var svært interessert i å dokumentere norske fangstfolks pionerferder i Arktis, og han samlet materiale i flere år. I 1914 ble imidlertid huset hans i Asker ødelagt av brann, og hele hans arkiv og kartmateriale fra før denne tiden gikk tapt. Isachsen fortsatte med flere innsamlinger, til dels med statsstøtte, og publiserte artikler om fangstfolkene, men han fikk ikke til den store fremstillingen han opprinnelig hadde planlagt.

Andre oppdrag og ekspedisjoner til Arktis og Antarktis

Isachsen var på oppdrag i Russland og Japan i 1911. Han var den norske regjerings teknisk delegerte ved svalbardspørsmålets behandling i Paris i 1914 og på fredskonferansen i Paris i 1919 under forhandlinger om Svalbardtraktaten, som ekspert på økonomiske forhold, okkupasjoner, vitenskapelige ekspedisjoner med mer på Svalbard. Da traktaten var ferdig 1920, fikk han mye ros for sin innsats. Han besøkte Svalbard igjen i 1920 og 1921, og han var på Færøyene og Island i 1922. Han ble da interessert i Norges stilling på Grønland og arbeidet for å øke forståelsen for Norges næringsinteresser der gjennom artikler og taler.

I 1923 prøvde Isachsen å få i stand en ekspedisjon til Øst-Grønland, men ble til slutt med avløsningsekspedisjonen fra Geofysisk Institutt i Tromsø til den norske meteorologiske og telegrafstasjonen i Myggbukta. Fartøyet ble sittende fast i isen utenfor Grønlands kyst og drev sørover i to måneder, før det klarte å komme seg inn til Island. Mannskapet i Myggbukta forsøkte å komme seg hjemover med egen båt, men den forsvant i isen. Følgende sommer ledet Isachsen en leteekspedisjon med selfangstskuta Quest, uten å finne tegn til de skipbrudne.

Arbeidsledige perioder

I perioder var Isachsen arbeidsledig, og han søkte en mengde lederstillinger i inn- og utland, deriblant Kina, Vest-Afrika og Australia. I 1925 søkte han stillingen som første sysselmann på Svalbard, uten å få den. Han ble sendt på oppdrag med den antarktiske hvalfangstflåten i 1926 til 1927 og var statens hvalfangstinspektør i Sørishavet fra 1929 til 1930. Han ledet siste del av Lars Christensens forskningsekspedisjon med skuta Norvegia rundt det antarktiske kontinentet i 1930 til 1931.

Siste år

Fra 1923 til sin død var Isachsen bestyrer, senere direktør, for Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo.

Isachsen døde av hjerteslag i 1939. Hans polarkollega Adolf Hoel skrev i en nekrolog at Isachsen kunne virke umedgjørlig og sta, men at han hadde utmerkede administrative evner. Isachsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1903 og fikk kommandørkorset av 2. klasse 1931. Han var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull (1912) og en rekke utenlandske ordener og medaljer.

Gunnar Isachsens første kone var Signe Amalie Eide (1876–1911), som han giftet seg med i 1903, og hans andre kone, Marie Sofie Fredrikke Steenstrup (1884–1958), giftet han seg med i 1916. Geograf Fridtjov Eide Isachsen var hans sønn og kirurg Louise Isachsen hans søster.

Verker

  • Expédition Isachsen au Spitsberg 1909–1910. Résultats scientifiques, 3 bd., 1911–16
  • Exploration du nord-oust du Spitzberg, entreprise sous les auspices S.A.S. le Prince de Monaco par la Mission Isachsen, 5 bd., Monaco 1912–14
  • Fra Ishavet, 1919 (ny utg. Ishavsfolk og ferder, Skien 1997)
  • Spitsbergen – Norge, 1921
  • Norske fangstmænds færder til Grønland, 1922
  • Grønland og Grønlandsisen, 1925
  • Jorden rundt efter blåhvalen, 1927
  • En ishavsskippers saga, 1928
  • Ishavsfangsten fra Sandefjord, 1932
  • Norvegia rundt Sydpollandet. Norvegia-ekspedisjonen 1930–31, 1934
  • Norsk skibsfart på Brasil i feberårene 1891–1893, 1937

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Barr, Susan, Norway – A consistent polar nation?, 2003, 2. opplag Frammuseet, isbn 978-82-8235-006-8

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg