Omans utenrikspolitikk

Med sin beliggenhet ved Hormuzstredet, og dermed innseilingen til Persiabukta, er Oman av stor strategisk betydning. Landet opprettholdt forbindelsene med Iran etter revolusjonen i 1979, og forholdt seg nøytralt i den første Golfkrigen mellom Iran og Irak (1980–1988) – og videreførte etter krigen forbindelser med Iran, med inngåelse av en økonomisk samarbeidsavtale i 1989. Oman har historiske og kulturelle forbindelser med Iran, men ser også på landet som en viktig politisk og økonomisk alliert, og en regional aktør som er for mektig til å overse eller legge seg ut med. Oman er dermed ett av få land som har gode forbindelser til både Iran og USA. Dette bidro til at Oman spilte en sentral rolle i diplomatiet som førte til avtalen om Irans kjernefysiske program i 2015.

Oman har gode forbindelser både med Storbritannia og USA, og tillot vestlige styrker å benytte sine militærbaser etter Iraks invasjon av Kuwait i 1990, etter først å ha tatt til orde for at konflikten burde løses uten bruk av militærmakt. Oman forsøkte også i det stille å mekle, men da dette ikke førte fram deltok landet med et regiment i Operation Desert Storm – frigjøringen av Kuwait – i 1991. Oman brøt imidlertid ikke de diplomatiske forbindelser med Irak. Militærbaser i Oman ble også stilt til disposisjon for amerikanske styrker ved angrepene på Afghanistan i 2001, Operation Enduring Freedom. Etter den andre Golfkrigen har Oman inntatt en aktiv sikkerhetspolitikk, og har utvidet samarbeidet med USA og Storbritannia. Oman spilte også en diplomatisk rolle i forsøk på å løse konflikten mellom Bahrain og Qatar i 1986, og under borgerkrigen i Jemen i 1994. Oman støttet ikke USAs invasjon av Irak i 2003, men tillot i noen grad amerikanske styrker å brukere baser i Oman under Operation Iraqi Freedom.

Oman deltok ikke i boikotten av Egypt etter fredsavtalen med Israel i 1979, og støttet Jordans inngåelse av en fredsavtale i 1994. Landet anerkjent den palestinske ledelsen først i 1988. Oman var den første Golfstat som, fra 1993, opprettet forbindelser med Israel. I 1994 besøkte Israels statsminister Yitzhak Rabin Oman for å diskutere Oslo-avtalene. Året etter ble det opprettet gjensidige handelskontor, som senere ble stengt i 2000 som følge av den palestinske intifadaen, etter først å ha blitt frosset i 1997 på grunn av den nye israelske regjeringens bosettingspolitikk. Statsminister Shimon Peres var på offisielt besøk i Oman i 1996; statsminister Benjamin Netanyahu var på besøk i 2018. Det skal gjennom flere år ha vært hemmelig kontakt mellom de to land. Oman har kontakt også med Israels motstandere, libanesiske Hizbollah og palestinske Hamas – som begge er støttet av Iran. Den israelske statsminister Netanyahus besøk i november 2018 kom dagen etter at den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas, var på besøk.

Oman valgte å opprettholde forbindelsene med Syria, der andre land i regionen støttet ulike grupper som søkte å styrte president Bashar al-Assad under krigen i Syria. Oman har støttet forsøk på dialog mellom stridende parter både i Syria, Libya og Jemen.

Grensedragninger mellom Oman og nabolandene (Jemen, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, FAE) ble inngått gjennom 1990-årene; en endelig avtale med FAE ble først ratifisert i 2002. Diplomatiske forbindelser med Tanzania, som Omans tidligere besittelse Zanzibar inngår som en del av, ble først opprettet i 2005, mest som følge av motstand mot ’afrikansk sosialisme’.

Oman har holdt seg utenfor krigen i Jemen, der Saudi-Arabia i 2015 innledet en flernasjonal militær aksjon. Blant annet frykt for at radikale islamister skulle ta seg inn i Oman har ført til at det er satt opp et grensegjerde mot Jemen.

• Omans historie
• Omans politiske system
• Omans befolkning
• Økonomi og næringsliv i Oman