Økonomi og næringsliv i Oman

Økonomisk aktivitet.

Oman (Økonomisk kart) av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Oman ligger på Den arabiske halvøy, med tilknytning til Persiabukta såvel som innseilingen til Rødehavet. Oman har, som andre land i regionen, utnyttet forekomster av olje og gass for å utvikle landet, men har – sammenlignet med andre golfstater – ganske små reserver. Kysten, med strategisk plasserte havner, har tradisjonelt gjort handel til en viktig næringsvei, men har med årene fått mindre betydning. Oljeinntektene til tross, er Oman først og fremst et landbruksland.

Geografisk sett er Oman både en kyststat og et ørkenland. Til tross for at en svært liten del av landet (0,1 prosent av arealet) er dyrkbart, har landbruk, blant annet dyrehold, tradisjonelt vært den dominerende økonomiske sektor. På kysten har fiske vært viktig, og er det fortsatt i mindre kystsamfunn.

Fra slutten av 1970-årene har Oman gjennomført et program for modernisering av samfunnet, herunder med en differensiering av næringslivet, inklusive industrialisering og privatisering. Dette har vært mulig både takket være skiftet av statssjef i 1970, da Qaboos bin Said overtok som sultan, og inntektene fra utvinning av olje. Disse har vært brukt til å utvikle infrastruktur og til investeringer i annen virksomhet for å skape nye næringsveier. Blant annet har regjeringen oppmuntret til satsing på en kontrollert utvikling av turisme.

Et hovedanliggende er å skaffe arbeidsplasser for omanske borgere; såkalt omanisering. I likhet med andre land i Golfen har Oman åpnet for et stort antall gjestearbeidere i privat sektor, som myndighetene så langt mulig ønsker å erstatte med omanere, også som følge av en betydelig folketilvekst.

I perioder fra midten av 1960-årene var den økonomiske veksten i Oman høyere enn de fleste andre land. Oman tilhører imidlertid ikke de mest oljerike statene ved Golfen, og forekomstene er allerede i stor grad utnyttet. Dette, og lavere oljepriser over lengre tid, har ført til synkende eksportinntekter, lavere vekst, og høyere gjeld.

Olje i kommesielt omfang ble først påvist i 1964, og den første olje-eksporten skjedde i 1967. Deretter dominerte oljesektoren landets økonomi, og gjør det fortsatt. Inntektene fra petroleumssektoren står for om lag tre firedeler av eksportinntektene, og rundt to femdeler av brutto nasjonalprodukt.

På 2000-tallet har kinesiske interessert investert i flere sektorer i Oman.

Landbruk og fiske

Oman er lite egnet for jordbruk, men det er et betydelig husdyrhold og et omfattende fiske. Noe under ti prosent av den yrkesaktive del av befolkningen er sysselsatt i landbruket. Oman er ikke selvforsynt med mat, og jordbruket er avhengig av kunstig vanning. Reduksjon av matvareimporten er politisk prioritert, også gjennom økt satsing på fiskerier.

De viktigste jordbruksområdene ligger i Zufarrområdet i sørvest, og på al-Batinahsletten langs kysten i nord. Hovedavlingene består av frukt og grønnsaker, særlig meloner, sitrusfrukter og hvete. Det blir også dyrket tomater, lusern, mango, meloner, kål, bananer og tobakk. I oasene dyrkes hovedsakelig dadler, og dessuten drives det utstrakt oppdrett av kameler. Oman er en ledende produsent av kjøtt på Den arabiske halvøy.

Det har siden 1980-årene vært en gradvis ekspansjon av fiskeriene, også med foredling for eksport. Fisket drives i hovedsak som kystfiske med mindre båter.

Bergverk og energi

De første konsesjoner for oljeutvinning ble tildelt allerede i 1937, men forekomster ble oppdaget først i 1964, ved Fahud, og kommersiell utvinning og eksport av råolje startet 1967. Oman har ikke store reserver av råolje, og forekomstene er spredt på en rekke mindre felt, både på land og offshore; hovedfeltene ligger sørvest for Muscat og i Zufar (lengst i sørvest).

Kjente reserver av råolje er (2017) anslått til på 5,4 milliarder fat. Dagsproduksjonen er (2017) på rundt én million fat. Oman besitter også store forekomster av naturgass. Disse er (2017) anslått til vel 651 milliarder kubikkmeter, hvorav en stor del er kostbar å utvinne. Produksjon av flytende naturgass startet i 2000.

Eksport av olje og naturgass står for om lag 70 prosent av Omans samlede eksportinntekter. Eksporten av olje var i 2017 på rundt 800.000 fat per dag. Det går rørledninger fra produksjonsfeltene til utskipningshavnen Mina al-Fahal utenfor Muscat. På slutten av 1990-årene ble en rørledning for eksport av gass til India, under Indiske hav, utredet, men prosjektet støtte på tekniske vansker.

Oman har forekomster av flere mineraler, hvorav noen utvinnes. Kommersiell utvinning er konsentrert til kobber, krom og kalkstein. Kobberforekomstene finnes primært i Suhar-området på kysten av al-Batinah, og kobber er siden 1983 prosessert på det statseide Suhar-anlegget. Samme år ble produksjonen av krom påbegynt, også det i Suhar. Kalstein brukt i sementproduksjon utvinnes både nord og sør i landet. Det er påvist forekomster blant annet av asbest, bly, dolomitt, gips, gull, jernmalm, kobolt, kull, mangan, nikkel, silisium, sink og sølv.

Strøm produseres primært fra egne petroleumskilder. Det arbeides med utbygging av store solenergianlegg sør i landet.

Industri

Oman har siden midten av 1970-årene brukt eksportinntekter fra petroleumssektoren til å utvikle en moderne industrisektor. Også utenlandske interesser har investert i landet. Industrien var før oljealderen lite utviklet, og besto tradisjonelt vesentlig av håndverk.

Oman har en betydelig sementvare- og bygningsindustri, som sammen med petroleumsraffinering er viktigste bransjer. Det første oljeraffineriet sto ferdig ved Mina al-Fahal i 1982; et annet er oppført ved Suhar. Det er også etablert petrokjemisk industri, og det blir produsert aluminium og mineralgjødsel. Det er etablert en rekke avsaltingsanlegg for å avhjelpe vannsituasjonen. Ellers produseres husholdningsartikler og næringsmidler.

Utenrikshandel

Omans viktigste eksportprodukter er olje og gass; deretter metaller og metallvarer, samt mindre mengder landbruksvarer, dominert av dadler, fisk, sitrusfrukt og levende dyr, så vel som noe tekstiler. Landet importerer en rekke varer, herunder maskiner og transportmidler, industrivarer og mat. De viktigste handelspartnere er (2017) Kina, De forente arabiske emirater, sør-Korea og Saudi-Arabia. Over 43 prosent av eksporten gikk til Kina. Om lag en tredel av importen kom fra De forente arabiske emirater; vel en firedel fra USA.

Omans handel med Norge er beskjeden, men importen i 2017 var høy, da landet kjøpte norsk forsvarsmateriell (raketter).

Samferdsel

Utviklingen av samferdselsnettet har i stor grad foregått etter 1970. Alle større befolkningskonsentrasjoner er forbundet med veier bortsett fra noen fjellandsbyer. Det finnes ingen jernbaner i Oman, men flere flyplasser og -striper. Internasjonale lufthavner finnes ved Muscat og Salalah.

Med sin strategiske beliggenhet og tradisjon for sjøfart og handel, har Oman satset på utbygging av havner. De viktigsre er Port Sultan Qaboos, som inkluderer en containerhavn, og Mina Raysut; begge er nær Salalah. Mina al-Fahal er en viktig petroleumshavn. Ved Matrah er det en dypvannshavn. Oman har iverksatt et program for å modernsiere havneinfrastrukturen. Det er gjort for å legge til rette for eksport av petroleum og industriprodukter, og for å diversifisere økonomien, inklusive tilrettelegging for turisme. Oman har også som mål å bedre utnytte sin strategiske kystposisjon, og å etablere et knutepunkt for internasjonal handel. Investeringer i en økonomisk frisone i Duqm skal bidra til dette.

Kinesiske investorer har engasjert seg i samferdselsutbygging i Oman, med planer for utvikling av veier, vann- og strømnett, så vel som i industri og energiproduksjon.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg