Oman er et ørkenland hvor landbruk tradisjonelt er den dominerende økonomiske sektor tross lite egnede forhold. Fra slutten av 1970-årene er modernisering av landet nært knyttet til utvinningen av olje, samt til investeringer i annen virksomhet for å skape nye næringsveier. Dette har vesentlig skjedd ved nasjonale og etter hvert utenlandske investeringer, og uten større lånefinansiering.

I lange perioder fra midten av 1960-årene hadde Oman en økonomisk vekst høyere enn de fleste andre land. Oman tilhører imidlertid ikke de mest oljerike statene ved Golfen, og forekomstene er allerede i stor grad utnyttet. I 2003 stod petroleumsprodukter for om lag 70 % av eksportinntektene, og ca. 40 % av BNI; fra 1990-årene er også utvinning av naturgass blitt økonomisk betydningsfullt – både til eksport og innenlandsk forbruk. Oman er verken medlem av OPEC eller OAPEC. Ved hjelp av inntektene fra petroleumssektoren er det bygd ut en moderne infrastruktur, samt skolevesen og helsestell.

I senere år har myndighetene oppmuntret til en differensiering av næringslivet. Bl.a. satses det på en kontrollert utvikling av turisme. Et hovedanliggende er også å skaffe arbeidsplasser for omanske borgere; såkalt omanisering. I likhet med andre land i Golfen har Oman åpnet for et stort antall gjestearbeidere i privat sektor, som myndighetene så langt mulig ønsker å erstatte med omanere, da et stadig økende antall omanere er kommet på arbeidsmarkedet.

Oman er lite egnet for jordbruk, men det drives et betydelig husdyrhold og et omfattende fiske. Knapt 10 % av befolkningen er sysselsatt i landbruket. Oman er ikke selvforsynt med mat, og jordbruket er avhengig av kunstig vanning. Reduksjon av matvareimporten er politisk prioritert, også gjennom økt satsing på fiskerier.

Under 1 % av landets areal er oppdyrket. De viktigste jordbruksområdene ligger i Zufarrområdet i sørvest, og på Al-Batinahsletta langs kysten i nord. Hovedavlingene er meloner, sitrusfrukter, grønnsaker og hvete. Ellers dyrkes også tomater, lusern, mango, meloner, kål, bananer og tobakk. I oasene dyrkes hovedsakelig dadler, og dessuten drives det utstrakt oppdrett av kamel. Oman er en ledende produsent av kjøtt på Arabiske halvøy.

Det har siden 1980-årene vært en gradvis ekspansjon av fiskeriene, også med foredling for eksport. Fisket drives i hovedsak som kystfiske med mindre båter. Kun ca. 15 % av fangstmengdene tas av industriskip.

De første konsesjoner for oljeutvinning ble tildelt allerede i 1937, men forekomster ble oppdaget først i 1964, ved Fahud, og kommersiell utvinning og eksport av råolje startet 1967. Oman har ikke store reserver av råolje, og forekomstene er spredt på en rekke mindre felt, både på land og offshore; hovedfeltene ligger sørvest for Muscat og i Zufar (lengst i sørvest). Kjente reserver i 2005 var på 5,5 mrd. fat, og dagsproduksjonen nådde en topp i 2000, med 972 000 fat, for deretter å synke. Oman besitter også store forekomster av naturgass, anslått til vel 29 trillioner kubikkfot (2003). Produksjon av flytende naturgass startet 2003. Eksport av olje og naturgass stod 2003 for ca. 70 % av eksportinntektene, en reduksjon fra 1984 da andelen var 99 %. Det går rørledninger fra produksjonsfeltene til utskipningshavnen Mina al-Fahal utenfor Muscat. På slutten av 1990-årene ble en rørledning for eksport av gass til India, under Indiske hav, utredet; prosjektet støtte på tekniske vansker.

Det utvinnes også kobber, kromitt, gull, salt, marmor, gips og kalkstein. Det er satt i gang undersøkelser for å vurdere utvinning av kull og nikkel. Energi produseres primært fra egne petroleumskilder. Installert kapasitet var 2003 på 2303 MW.

Oman har siden midten av 1970-årene brukt både eksportinntekter fra petroleumssektoren til å utvikle en moderne industrisektor. Tidligere var industrien lite utviklet, og bestod tradisjonelt vesentlig av håndverk. Landet har en betydelig sementvare- og bygningsindustri, som sammen med petroleumsraffinering er viktigste bransjer. Det første raffineriet stod ferdig 1982, ved Mina al-Fahal, og dekker vesentlig lokalt behov; et raffineri nr. to er oppført ved Suhar. Det er også utviklet petrokjemisk industri og aluminiumsproduksjon, og det fremstilles mineralgjødsel. Et kobbersmelteverk åpnet i Suhar i 1983. Det er etablert en rekke avsaltingsanlegg for å avhjelpe vannsituasjonen. Ellers produseres husholdningsartikler og næringsmidler.

Oman har et betydelig handelsoverskudd med utlandet, men perioder med lavere petroleumspriser på verdensmarkedet har redusert statens inntekter. Foruten petroleum eksporteres metaller og metallvarer, maskiner, transportutstyr, samt mindre mengder dadler, fisk, sitrusfrukt og levende dyr. Det importeres maskiner og transportutstyr (særlig personbiler), bygningsvarer, næringsmidler og levende dyr og tobakk. Viktigste handelspartnere er Forente arabiske emirater, Japan og Sør-Korea.

Utviklingen av samferdselsnettet har i stor grad foregått etter 1970. Alle større befolkningskonsentrasjoner er forbundet med veier bortsett fra noen fjellandsbyer. Det finnes ingen jernbaner. Viktigste havner er Port Sultan Qaboos med stor og moderne havneanlegg inkl. containerhavn og Mina Raysut, begge nær Salalah, samt Mina al-Fahal (petroleumshavn). Dyphavn ved Matrah. Internasjonale lufthavner finnes ved Muscat og Salalah.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.