økonomi og næringsliv i Oman

Oman er lite egnet for jordbruk, men det er et betydelig husdyrhold og et omfattende fiske. Noe under ti prosent av den yrkesaktive del av befolkningen er sysselsatt i landbruket. Oman er ikke selvforsynt med mat, og jordbruket er avhengig av kunstig vanning. Reduksjon av matvareimporten er politisk prioritert, også gjennom økt satsing på fiskerier.

De viktigste jordbruksområdene ligger i Zufarrområdet i sørvest, og på al-Batinahsletten langs kysten i nord. Hovedavlingene består av frukt og grønnsaker, særlig meloner, sitrusfrukter og hvete. Det blir også dyrket tomater, lusern, mango, meloner, kål, bananer og tobakk. I oasene dyrkes hovedsakelig dadler, og dessuten drives det utstrakt oppdrett av kameler. Oman er en ledende produsent av kjøtt på Den arabiske halvøy.

Det har siden 1980-årene vært en gradvis ekspansjon av fiskeriene, også med foredling for eksport. Fisket drives i hovedsak som kystfiske med mindre båter.

De første konsesjoner for oljeutvinning ble tildelt allerede i 1937, men forekomster ble oppdaget først i 1964, ved Fahud, og kommersiell utvinning og eksport av råolje startet 1967. Oman har ikke store reserver av råolje, og forekomstene er spredt på en rekke mindre felt, både på land og offshore; hovedfeltene ligger sørvest for Muscat og i Zufar (lengst i sørvest).

Kjente reserver av råolje er i 2017 anslått til 5,4 milliarder fat. Dagsproduksjonen er i 2017 på rundt én million fat. Oman besitter også store forekomster av naturgass. Disse er i 2017 anslått til vel 651 milliarder kubikkmeter, hvorav en stor del er kostbar å utvinne. Produksjon av flytende naturgass startet i 2000.

Eksport av olje og naturgass står for om lag 70 prosent av Omans samlede eksportinntekter. Eksporten av olje var i 2017 på rundt 800.000 fat per dag. Det går rørledninger fra produksjonsfeltene til utskipningshavnen Mina al-Fahal utenfor Muscat. På slutten av 1990-årene ble en rørledning for eksport av gass til India, under Indiske hav, utredet, men prosjektet støtte på tekniske vansker.

Oman har forekomster av flere mineraler, hvorav noen utvinnes. Kommersiell utvinning er konsentrert til kobber, krom og kalkstein. Kobberforekomstene finnes primært i Suhar-området på kysten av al-Batinah, og kobber er siden 1983 prosessert på det statseide Suhar-anlegget. Samme år ble produksjonen av krom påbegynt, også det i Suhar. Kalstein brukt i sementproduksjon utvinnes både nord og sør i landet. Det er påvist forekomster blant annet av asbest, bly, dolomitt, gips, gull, jernmalm, kobolt, kull, mangan, nikkel, silisium, sink og sølv.

Oman har siden midten av 1970-årene brukt eksportinntekter fra petroleumssektoren til å utvikle en moderne industrisektor. Også utenlandske interesser har investert i landet. Industrien var før oljealderen lite utviklet, og besto tradisjonelt vesentlig av håndverk.

Oman har en betydelig sementvare- og bygningsindustri, som sammen med petroleumsraffinering er viktigste bransjer. Det første oljeraffineriet sto ferdig ved Mina al-Fahal i 1982; et annet er oppført ved Suhar. Det er også etablert petrokjemisk industri, og det blir produsert aluminium og mineralgjødsel. Det er etablert en rekke avsaltingsanlegg for å avhjelpe vannsituasjonen. Ellers produseres husholdningsartikler og næringsmidler.

Omans viktigste eksportprodukter er olje og gass; deretter metaller og metallvarer, samt mindre mengder landbruksvarer, dominert av dadler, fisk, sitrusfrukt og levende dyr, så vel som noe tekstiler. Landet importerer en rekke varer, herunder maskiner og transportmidler, industrivarer og mat. De viktigste handelspartnere er Kina, De forente arabiske emirater, sør-Korea og Saudi-Arabia (2017). Over 43 prosent av eksporten gikk til Kina. Om lag en tredel av importen kom fra De forente arabiske emirater; vel en firedel fra USA.

Omans handel med Norge er beskjeden, men importen i 2017 var høy, da landet kjøpte norsk forsvarsmateriell (raketter).

Utviklingen av samferdselsnettet har i stor grad foregått etter 1970. Alle større befolkningskonsentrasjoner er forbundet med veier bortsett fra noen fjellandsbyer. Det finnes ingen jernbaner i Oman, men flere flyplasser og -striper. Internasjonale lufthavner finnes ved Muscat og Salalah.

Med sin strategiske beliggenhet og tradisjon for sjøfart og handel, har Oman satset på utbygging av havner. De viktigsre er Port Sultan Qaboos, som inkluderer en containerhavn, og Mina Raysut; begge er nær Salalah. Mina al-Fahal er en viktig petroleumshavn. Ved Matrah er det en dypvannshavn. Oman har iverksatt et program for å modernsiere havneinfrastrukturen. Det er gjort for å legge til rette for eksport av petroleum og industriprodukter, og for å diversifisere økonomien, inklusive tilrettelegging for turisme. Oman har også som mål å bedre utnytte sin strategiske kystposisjon, og å etablere et knutepunkt for internasjonal handel. Investeringer i en økonomisk frisone i Duqm skal bidra til dette.

Kinesiske investorer har engasjert seg i samferdselsutbygging i Oman, med planer for utvikling av veier, vann- og strømnett, så vel som i industri og energiproduksjon.

• Oman
• Omans befolkning
• Omans forsvar