Oman er et absolutt monarki, styrt av en sultan. Politiske partier er ikke tillatt, og landet har ikke et parlament med lovgivende myndighet.
Samtidig som Oman ikke er et demokrati etter internasjonalt forståtte normer, har landet etablerte strukturer for konsultasjon mellom den styrende monarken og befolkningen, i tråd med islamske tradisjoner og omansk skikk. De etablerte rådgivende organer har ingen formell makt, men legger til rette for konsultasjoner.
Omans monarki er et sultanat, og sultanen har ubegrenset makt. Han representerer selv så vel den lovgivende som den utøvende makt, og gir lover ved dekreter. Sultanen er statssjef, og har tidligere innehatt en rekke andre funksjoner, inklusive som stats-, utenriks-, finans- og forsvarsminister. Etter tronskiftet i 2020, da sultan Haitham tok over, er dette noe endret, og posisjonene som utenriksminister, finansminister og forsvarsminister tilligger ikke lenger sultanen.
Oman er ikke et demokrati, og har ikke et parlament med selvstendig myndighet. Landet har derimot to rådgivende forsamlinger: Det ene rådet, Majlis al-Shura («konsultasjonsrådet») ble opprettet i 1991, og er fra 2000 folkevalgt; fra 2003 med allmenn stemmerett. Det har 84 representanter. Det andre, Majlis al-Dawla («statsrådet»), består av 83 medlemmer utpekt av sultanen. Statsrådet er å anse som et overhus; konsultasjonsrådet som et underhus. Ved valget i 2003 fikk alle omanere over 21 år stemmerett, med unntak av medlemmer i de militære styrkene og sikkerhetsstyrkene. Etter en valgreform i 2015 blir valgene kontrollert av det juridiske systemet. Til å rådgi seg som statssjef har sultanen et ministerråd, Majlis al-Wuzara, med ti utpekte medlemmer.
Makten i Oman er sterkt sentralisert, knyttet til sultanen. Også regionalt og lokalt styre er tett knyttet til sultanen som institusjon; dels gjennom tradisjonelle representanter for sultanen (walis) og folkevalgte råd. Styresettet er er fastlagt gjennom en forordning utarbeidet av sultanen, og tjener som Omans grunnlov. Denne ble først formulert i 1996, og endret i 2011 – etter Den arabiske våren – og igjen i 2021.
Sultan Qaboos bin Said, som kom til makten i 1970 og hersket fram til sin død i 2020, modernisere Oman på en rekke områder, men det politiske systemet er stadig preget av gamle tradisjoner. Sultan Haitham bin Tariq Al Saidhar har fortsatt moderniseringen. Han har også endret praksisen for tronskifte. I henhold til den nye grunnloven er sultanens eldste sønn tronarving. Hvis det ikke finnes en sønn, er sultanens eldste bror tronarving. Etter denne endringen er Haithams eldste sønn Theyazin (1990–) kronprins.
Oman er inndelt i fem regioner (mintagat) og tre guvernorater (muhafazat), som igjen består av i alt 59 distrikter (wilayat). Lokalstyret ivaretas av en kombinasjon av representanter for sultanen (walis) og lokale råd.
Omans rettsskikk er basert på islamsk lov gjennom en ibadi-fortolkning av sharia, som håndterer personsaker. Det er også sivile og økonomiske domstoler, så vel som domstoler som håndterer kriminalsaker i første instans; deretter ankedomstoler og en høyesterett. Høyesterett ledes av sultanen.
Tvister som går på tvers av stammene behandles av stammeledere, mens tvister mellom sosiale grupper behandles av en guvernør etter konsultasjon med en islamsk dommer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.