Namibias utenrikspolitikk

Soldater fra den angolske opprørsbevegelsen UNITA på marsj i 1989. På tross av flere våpenhviler og avtaler varte borgerkrigen i Angola helt til UNITA ble nedkjempet i 2002. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Namibias utenrikspolitikk har vært dominert av forholdet til naboen i sør, Sør-Afrika. Men også nabolandene organisert i den regionale sammenslutningen Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika, SADC har vært viktige. De senere årene har forholdet til Kina og Nord-Korea blitt viktigere for Namibia.

Sterke naboer

Forholdet til Sør-Afrika har vært dominerende i Namibias utenrikspolitikk, og var til dels problematisk forut for maktskiftet i Sør-Afrika i 1994. Den sørafrikanske apartheid-staten holdt ved Namibias selvstendighet tilbake Walvis Bay-enklaven og Penguinøyene – til tross for namibiske og internasjonale protester. Som landets eneste dypvannshavn er Walvis Bay av særlig betydning for Namibia, og den sørafrikanske regjeringen gikk i 1993 med på å overdra området og øyene til Namibia; overdragelsen fant sted 1. mars 1994. En territorial uoverensstemmelse med Sør-Afrika har også vært knyttet til Oranjeelven, som i sør danner grensen mellom de to landene. Etter demokratiseringen i Sør-Afrika er de politiske båndene mellom de to landene styrket.

Det historisk gode forholdet mellom SWAPO og MPLA-regjeringen i Angola har ført til at relasjonene til nabolandet i nord har vært bra. I 1994–1995 kom det til en konflikt med Botswana over grensedragningen i Chobeelven, og saken ble i 1995 overført til Den internasjonale domstolen. Denne gav Botswana medhold i 1999, som begge land aksepterte, og en endelig grensedragning mellom de to land ble påbegynt ved en felles kommisjon. Andre uavklarte grenser lang elvene Chobe, Kwando og Linyati ble avklart i 2003. I 1996 uttrykte Botswana stor bekymring over namibiske planer om å føre vann fra Okavango ned til hovedstaden Windhoek gjennom en rørledning. Mangel på vann er et hovedproblem for Namibia.

I 1998 engasjerte Namibia seg militært i konflikten i Den demokratiske republikken Kongo, sammen med Angola og Zimbabwe – i regi av den regionale samarbeidsorganisasjonen Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC), som Namibia ble medlem av ved selvstendigheten. Om lag 2000 namibiske soldater ble sendt til Kongo for å kjempe på president Laurent Kabilas side i borgerkrigen. Namibia ble også trukket inn i borgerkrigen i Angola, og gav angolanske regjeringsstyrker anledning til å operere fra namibisk side av grensen i kamper mot opprørsbevegelsen UNITA. Dette medførte at UNITA i 1999–2000 rettet angrep mot mål i Nord-Namibia, blant annet med raketter.

Andre forbindelser

Etter UNITA-lederen Jonas Savimbis død i 2002, og påfølgende fred i Angola, ble situasjonen i Nordøst-Namibia roligere, med økt handel over grensen. Namibia deltok med soldater til FN-styrken i Liberia (UNMIL) fra 2003. Kinas president Hu Jintao besøkte Namibia i 2007, og undertegnet avtaler om bistand og økonomisk samarbeid. Namibia har hatt noe kontakt med Nord-Korea, og ble i 2017 anklaget av FNs ekspertpanel for Nord-Korea for å bryte sanksjoner mot det asiatiske landet. Namibia har avvist anklagen.

Fra frigjøringskampens dager hadde SWAPO et nært forhold til både de østeuropeiske og skandinaviske land, og alle de nordiske land har støttet Namibia med utviklingsbistand; Norge gjorde i 1990 Namibia til et av sine prioriterte samarbeidsland for bistand, men bistanden er siden trappet ned. Fortsatt mottar Namibia norsk bistand, men utviklingssamarbeidet har antatt nye former, hvor den direkte statlige bistanden i enda større utstrekning kanaliseres gjennom norske organisasjoner og institusjoner. Samarbeidet har vært konsentrert om de to hovedsektorene fiskeri og energi.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg