Seydou Badian Kouyaté

Kouyaté ble født i byen Bamako, som den gang var hovedstad i Fransk Sudan og nå er hovedstad i Mali. Han studerte medisin ved universitetet i Montpellier i Frankrike og tok doktorgraden på en avhandling om gulfeber. Deretter virket han som lege noen år. Da den selvstendige republikken Mali ble opprettet i 1960 med Modibo Keita som president, fikk Kouyaté viktige poster i den nye regjeringen. Han var blant annet plan- og utviklingsminister en tid. Kouyaté skrev også teksten til det selvstendige Malis nasjonalsang.

Modibo Keita innførte en sosialistisk ettpartistat. Han ble avsatt i 1968 ved et statskupp ledet av Moussa Traoré. Under dette kuppet ble Kouyaté satt i fengsel. Etter et lengre eksil i Senegal forsøkte han igjen å engasjere seg i politikken i Mali, og han stilte som presidentkandidat i 1997. Han trakk imidlertid kandidaturet sitt tilbake i protest mot det han betraktet som omfattende valgfusk. Året etter ble han fjernet fra det styrende partiet fordi han gav uttrykk for at politikken det førte ikke var i samsvar med grunnloven i landet. Etter dette var han i liten grad politisk aktiv.

I 1965 mottok Kouyaté Le Grand prix littéraire d'Afrique noire («Det svarte Afrikas store litterære pris» for essayet Les Dirigeants africains face à leurs peuples («De afrikanske lederne overfor sine folk»). Dette var et av de første eksemplene på et politisk–teoretisk verk skrevet av en afrikaner. Mange kritikere har fremhevet at forfatteren her viste stor evne til refleksjon og ikke valgte en lyrisk og poetisk uttrykksform, slik man på denne tiden gjerne forbandt med litteratur skrevet av etniske afrikanere.

I dette essayet hevdet Kouyaté blant annet at stater med ett styrende parti var de eneste som ville fungere i det moderne Afrika. Han var livet gjennom skeptisk til flerparti–demokratier slik man har det i Europa. Kouyaté var også en sterk tilhenger av panafrikanismen; han ønsket at alle afrikanske land skulle gå sammen i en union lik den man har i USA.

Kouyaté debuterte som romanforfatter i 1957 med Sous l'orage («Under uværet»). Boken skildrer blant annet konfliktene som oppstår i en familie når faren vil tvinge datteren til å bli en av flere koner til en rik, eldre mann, mens de yngre sønnene i huset forsvarer hennes rett til å følge sitt hjerte. Denne boken har oppnådd stor popularitet i mange afrikanske land og regnes blant klassikerne i franskspråklig afrikansk litteratur. Den er trolig forfatterens mest kjente verk.

Kouyaté skrev ikke flere romaner før Le Sang des masques («Maskenes blod») i 1976. I den fortelles historien om en europeisk samler av afrikansk kunst som reiser til Afrika for å kjøpe en spesielt interessant maske. Denne oppfatter han som en god investering og ellers bare som en kuriositet, en ting uten annen mening enn at den illustrerer afrikansk overtro. Men fordi samleren ikke viser respekt for den åndelige betydningen masken bærer på, får han etter hvert erfare at det bringer ulykke å eie den. For afrikanere kunne masken ha en positiv kraft, men denne kraften viser seg ond når masken blir røvet av europeerne.

Året etter utgav Kouyaté romanen Noces sacrées («Hellige bryllup») Også i denne boken står en maske i sentrum, og menneskene som får høre om maskens betydning, reagerer her ulikt på det de blir fortalt. Blant disse er en katolsk prest som man kunne ventet ville fordømme enhver tro på at maskene har en åndelig kraft. Men etter hvert som han blir bedre kjent med de afrikanske religionene, får han også større respekt for dem, og han aner en likhet mellom afrikanernes og hans egen gudsdyrkelse. Fortelleren i romanen, som også er en av hovedpersonene, er imidlertid en afrikansk lege. Han har sin utdannelse fra Frankrike og har mange trekk til felles med forfatteren selv. Fordi han har god kjennskap både til afrikanske og europeiske verdier, blir han en kritiker av europeerne som ikke forstår Afrika og som ofte gjør afrikanerne urett i sine vurderinger.

Etter 1977 ble det på nytt en lang pause i Kouyatés forfatterskap, men i 2007 utgav han sin siste roman, La saison des pièges («Sesongen for fellene»). Også denne boken skildrer spenningen mellom det gamle og det moderne i dagens Afrika, og den har som budskap at kontinentet trenger både respekt for tradisjonen og åpenhet for den nye tiden hvis det skal komme seg videre. Men først og fremst er boken et bitende angrep på maktmisbruk og uhederlighet hos lederne i Afrika etter avviklingen av kolonistyret.

Kouyaté er ikke minst kjent for teaterstykket, La Mort de Chaka (1962, «Shakas død»). Shaka var grunnleggeren av zulukongedømmet i Sør-Afrika, som var en stormakt i første del av 1800-tallet. Han kjempet blant annet mot engelskmennene som ønsket å legge disse områdene under seg, og var kjent som en tapper kriger og dyktig strateg. Under afrikanernes kamper mot kolonimaktene etter andre verdenskrig ble Shaka sett på som et forbilde. Flere afrikanske forfattere har skrevet bøker om ham, både på engelsk og på fransk. Kouyatés skuespill skildrer særlig hvordan rivaler i hans egen familie til slutt tok ham av dage.

I 2017 ble Kouyatè tildelt Le Grand Prix des mécènes. Dette er en litterær pris som deles ut i Kamerun. I de fem årene den har eksistert, er den blitt gitt til franskspråklige afrikanske forfattere som kjemper for frihet og selvstendighet. Kouyaté regnes blant de skikkelsene som har stått aller fremst i denne kampen.

• Malis litteratur
• Malis historie