Massa Makan Diabaté

Diabaté bodde som barn i byen Kita, som ligger i den vestre delen av landet. Som ung flyttet han til hovedstaden Bamako og senere til Frankrike for å få utdannelse. I Frankrike studerte han samfunnsfag og historie, og tilbake i Mali ble han ansatt i statsadministrasjonen.

Diabaté kom fra en slekt der mange menn hadde vært grioter. Også han utdannet seg til griot parallelt med studiene, men han avsluttet denne utdannelsen før den var fullført. Hovedgrunnen til dette var måten disse tradisjonelle kulturbærerne ble oppfattet på i samtiden.

En griot er opprinnelig en skald eller trubadur. Han er både sanger og musiker, og han viderefører lokale muntlige tradisjoner. Særlig viktig er det at grioten synger om nasjonens historie og levendegjør beretningene om gamle konger og stormenn og deres bragder. Derfor var det i de gamle afrikanske stammesamfunn svært populært å lytte til dem.

Likevel hadde griotene ikke alltid høy anseelse. Dette skyldtes særlig at de ofte hadde arbeidet for høvdinger og stormenn og derfor ble forbundet med smiger og skryt: Mange stormenn i Afrika hadde ansatt grioter for at disse skulle lage sanger om deres høye byrd og om storverk utført av forfedrene deres. Det var velkjent at tekstene i disse sangene som regel befant seg langt fra sannheten. Av den grunn mistet griotene i det 20 århundre mye av den aktelse de tidligere hadde hatt. De ble ikke lenger sett på som formidlere av en sannferdig og viktig overlevering, men bare som uforpliktende og ofte løgnaktige underholdere.

Diabaté var derfor opptatt av at hvis den folkelige diktningen i Afrika skulle leve videre, måtte den fornyes. Denne fornyelsen mente han ville komme hvis den muntlige tradisjonen åpnet seg for impulser fra skriftlig litteratur som hadde sitt opphav i Europa. Diabaté laget betydningsfulle skriftlige bearbeidelser av malisk folkediktning. Han skrev også romaner som skildret folkelivet i Mali med frodig humor.

Blant Diabatés skriflige bearbeidelser av muntlig litteratur fra Mali hører Janjon et autres chants populaires du Mali (1970, «Janjon og andre folkelige sanger fra Mali») og L'Aigle et l'épervier ou la geste de Soundjata (1975, «Ørnen og spurvehauken eller kvadet om Soundjata»). Soundjata Keita var en konge fra 1200-tallet som regnes som grunnleggeren av Mali–kongedømmet, og som det fortelles om i meget av den muntlige litteraturen fra Mali.

Diabatés mest kjente prosaverker er folkelivsskildringene Le Lieutenant de Kouta (1979, «Løytnanten fra Kouta»), Le coiffeur de Kouta (1980, « Frisøren fra Kouta») og Le boucher de Kouta (1982, «Slakteren fra Kouta»). Disse fortellingene kan leses som en kritikk av religiøs og politisk fanatisme og som et forsvar for medmenneskelighet og sunn fornuft.

Fortellingen L'Assemblée des Djinns (1985, «Forsamlingen av jinner») samler mange av de viktigste temaene i Diabatés forfatterskap: En jinn (på fransk bruker man gjerne formen «djinn») er åndevesener som omtales i Koranen og som menneskene kan oppleve dels som ondsinnede, dels som vennligsinnede. Diabaté sammenlikner griotene med vennligsinnede jinner som har kontakt med en annen virkelighet enn hva menneskene ellers har, og som formidler til sine medmennesker en anelse av denne virkeligheten. Griotene, slik han fremstiller dem, har derfor mange trekk til felles med romantikkens forestillinger om dikterens og kunstnerens vesen.

Diabaté spilte en viktig rolle i Malis kulturliv, både fordi han var opptatt av å ta vare på det beste i landets muntlige litteratur og fordi han bidro sterkt til å utvikle den skriftlige litteratur i Mali. Han fikk flere litterære utmerkelser: Samlingen av folkelige sanger fra Mali fikk Det svarte Afrikas store litterære pris i 1971. De tre fortellingene fra Kouta fikk i 1987 en pris som var blitt opprettet til ære for Léopold Sédar Senghor. I Mali har to kjente videregående skoler fått navn etter Diabaté; en i Bamako, en annen i hans fødeby Kita.

• Malis litteratur