Syria tilhører de mindre ressursrike araberstatene og har begrensede forekomster av olje og andre mineraler. Landbruk spiller derfor en relativt større rolle enn i de fleste land i Midtøsten, og sysselsetter om lag en tredel av den yrkesaktive befolkningen. Handel har en sentral plass i syrisk kultur og økonomi, som i nyere tid er sterkt preget av at landet er en arabisk frontlinjestat i den arabiske kampen mot Israel, samt naboskapet til Golf-regionen gjennom Irak.

Som deltaker i flere kriger, og med en del av sitt territorium (Golan) annektert av Israel, har Syria i flere tiår brukt vesentlige deler av sine budsjetter til militære formål. Særlig i krigene i 1967 og 1973 ble Syria påført betydelige økonomiske tap, inkl. ødeleggelse av infrastruktur. For å forfølge sine regionale ambisjoner har Syria brukt store midler også på sitt militære engasjement i Libanon, til 2005. Indirekte har den politiske konflikten med Irak, dels under den første Golfkrig (1980-88), dels etter andre (1990-91) også påført Syria store tap i form av tapte transittinntekter fra oljeledningen til utskipningshavner ved Middelhavet. Som ledd i FN-programmet for Irak, ble en del handel med Irak og gjennom Syria gjennomført. Det samme gjelder situasjonen som følge av situasjonen etter USAs invasjon av Irak i 2003, og urolighetene som har forhindret en full normalisering av økonomisk aktivitet, som naturlig vil innbefatte eksport av olje fra det nordlige Irak via Syria. Etter 2003 har Syria også pådratt seg en økonomisk belastning ved å ta imot over 1,5 mill. flyktninger fra Irak. Det store antall flyktninger har blant annet bidratt til å presse opp eiendoms- og leiepriser, med økt press på økonomien og større kamp om arbeidsplasser. En økende arbeidsledighet er en vesentlig politisk og sosial utfordring som stiller krav til økt økonomisk vekst.

Syria mottok betydelig økonomisk og militær assistanse fra Sovjetunionen, og ble skadelidende ved dennes oppløsning, både i form av mindre bistand og minsket handel. Under den andre Golfkrig sluttet Syria seg til de allierte styrkene, og mottok til gjengjeld økonomisk bistand fra USA. Syria har tradisjonelt også mottatt betydelig bistand fra andre arabiske land (som kompensasjon for syriske kostnader i den panarabiske kampen mot Israel). Denne støtten har imidlertid variert med politiske så vel som økonomiske konjunkturer.

Blant annet for å kompensere for bortfallet av sovjetisk støtte iverksatte Syria, hvor staten har kontrollert betydelige deler av næringsvirksomheten, på 1990-tallet økonomiske reformer som blant annet skulle oppmuntre til utenlandske investeringer. Rundt 2000 ble politiske reformer iverksatt for å fremme lokal privat næringsvirksomhet, med blant annet lettere mulighet for private investeringer og eierskap, inklusiv legalisering av privat bankvirksomhet (2001) og etablering av en børs (2007). I 1997 påbegynte Syria forhandlinger med EU med sikte på en assosiasjonsavtale, og landet ble i 2008 med i en nyetablert Middelhavsunion, initiert av Frankrike.

Syrias eksport av olje er en viktig faktor i landets økonomi, som den viktigste eksportvare og valutainntjener. Med begrensede oljeforekomster og økende konsum, er det ventet at Syria rundt 2012 vil bli en netto importør av olje, og inntektstapet vil måtte kompenseres. Energi er likeledes en kritisk innsatsfaktor i utviklingen av økonomien, og naturgass får gradvis en viktigere rolle i kraftproduksjonen. Det produserer også vannkraft, som avhenger av regionalt samarbeid for felles forvaltning av vannressurser. Dette er sikret ved garantier fra Tyrkia, som kontrollerer Eufrats øvre løp, samt med Jordan vedrørende utnyttelse av vann fra Yarmouk-elven, både til irrigasjon og kraftproduksjon. I 1978 åpnet den store Buhayrat al Asadsjøen (også kalt Tabaqah-dammen) i Eufrat. Dammen gav økt kraftforsyning og muliggjorde en betydelig økning av jordbruksarealene i området.

Ved siden av olje, er de ledende eksportproduktene bomull og fosfat. Alle tre er produkter som er utsatt for til dels store prissvingninger på det internasjonale markedet, med økonomisk usikkerhet for eksporten som følge.

Syria har en rekke historiske minnesmerker, og turisme er en potensiell vekstnæring. Sektoren hadde et oppsving i 1990-årene, men ble deretter svekket igjen på grunn av politisk uro i regionen.

Syria har betydelige forekomster av olje og gass, og er den største energiprodusent i Levanten. Landet har også andre mineralforekomster, hvorav flere utvinnes, vesentlig for innenlandsk forbruk. Det utvinnes blant annet bitumen, basalt, gips, salt, fosfat og kalkstein; jernmalm og andre mineraler er også påvist.

Olje overtok posisjonen som landets viktigste eksportartikkel (fra bomull) i 1974, og forble landets viktigste inntektskilde inn på 2000-tallet, selv om synkende produksjon og økt innenlandsk forbruk har redusert overskuddet for eksport. Forekomstene ble først funnet på Karatchuk-feltet i nordøst, 1959, deretter på Suwayda- og Rumelan-feltene, og utvinningen startet ved Suwayda 1968; fire år tidligere var all oljevirksomhet nasjonalisert. Oljeutvinningen var imidlertid ikke større enn at Syria i 1980-årene en periode ble netto importør av olje, til nye store forekomster ble funnet ved Deir ez-Zour, og produksjonen økte til en topp på 590 000 fat per dag i 1996. Siden har produksjonen avtatt noe, og falt i 2007 under 400 000 fat – ikke minst som følge av lavere utvinning ved Jebisseh, al-Thayyamm og Omar-feltene – og er forventet å synke videre. Syrias netto eksport av petroleum var i 2007 på 184 000 fat per dag. Påviste reserver var pr. 2008 på ca. 2500 mill. fat. Syria har gassreserver i størrelsesorden 8,5 trillioner kubikkfot, vesentlig i nordøst, med Palmyra, al-Furat og Suwayda som de største feltene. Produksjonen av gass økte sterkt i 1990-årene, og det er en ambisjon å utnytte gassen til hjemlige formål – både for å dekke økt energibehov og for å frigjøre mest mulig olje for eksport. Like fullt er det behov for import av gass, og avtaler om leveranser er inngått med Egypt, samtidig som det er planer om ekspansjon av utvinningen av egne gassforekomster. Syria har inngått avtale om import av gass fra Iran. Planer om eksport av gass til Libanon ble forpurret av politisk uro i 2005 og Israels invasjon i 2006.

Oljeforekomstene ved Karatchuk går i rørledning til havnen Tartus. Syria har dessuten hatt inntekter fra oljeledninger som krysser landet, selv om flere er helt eller delvis nedlagt; Tapline fra Saudi-Arabia og ledninger fra Kirkuk i Irak. På 2000-tallet er flere nye rørledninger prosjektert, som involverte Syria, bl.a. for gasseksport fra Egypt til Tyrkia, fra Irak til Jordan og fra Syria til Libanon. Konflikten med Irak har ført til store inntektstap ved at irakerne i to perioder har stengt oljeledningen som går gjennom Syria til middelhavskysten, og som syrerne tapte inntekter på. Under FN-sanksjonene mot Irak ble olje eksportert via Syria. Iran har fra tidlig i 1980-årene levert Syria olje til subsidiert pris. Oljeledningen til Baniyas (50 km nord for Tartus) gikk ut av drift i 1982. Det er også et innenlandsk rørsystem for distribusjon av gass. Syria hadde 2005 en installert kapasitet for elektrisitetsproduksjon på ca. 6,5 GW, hvorav ca. 1,5 GW fra vannkraft, vesentlig fra Eufrat- og Yarmuk-vassdragene. Størst produksjon kommer fra oljedrevne kraftstasjoner.

Økt kraftproduksjon anses som en forutsetning for videre økonomisk vekst, men det er i regionen mangel på vann, og derfor begrenset mulighet for økt hydroelektrisk produksjon. Satsingen er derfor mest på bruk av gass, samt på utvikling av fornybare energikilder, særlig vind. Utnytting av vannressursene er også et politisk spørsmål; både Eufrat- og Yarmouk må forvaltes i samråd med andre land i området. I 1970-årene var det konflikt både med Tyrkia og Irak om utnytting av vann fra Eufrat; med Irak da Syria bygde Asad-dammen, og med Tyrkia da tyrkerne bygde Atatürk-dammen. Senere er avtaler inngått med Tyrkia og med Jordan, med sistnevnte vedrørende vann fra Jarmuk. I 2003 ble et nytt vannreservoar oppført i Latakia.

Til tross for at en stor del av Syria består av ørken og halvørken er landbruk en viktig næring, både for sysselsetting og verdiskaping. Sektoren sysselsetter nærmere 40 % av yrkesbefolkningen og bidrar med ca. en firedel av BNI. Av totalarealet nyttes 30 % til åker og 45 % er steppe eller beitemark. De viktigste jordbruksområdene finnes langs middelhavskysten, langs Nahr al-Asi (Orontes) og i nordøst, der Eufrat og dens bielver brukes til kunstig vanning. Lenger øst, i forlengelsen av Libanonfjellene, er dalføret langs Nahr al-Asi dyrket opp som Syrias mest fruktbare område. Bomull er viktigste jordbruksprodukt, og dyrkes ikke minst i Jezireh-området, med vanning fra Eufrat; over 80 % av produksjonen eksporteres. Bomull var til 1974 Syrias viktigste eksportartikkel, men produksjonens omfang og verdi har sunket siden midten av 1970-årene, da olje overtok som viktigste eksportvare. Det dyrkes særlig hvete, bygg, sukkerbeter, mais, bomull, oliven, tobakk, linser, druer, vannmeloner, sitrusfrukter og tomater. Korn produseres vesentlig i de sentrale deler av landet. Størstedelen av jordbruksavlingene produseres for innenlandsk forbruk; i gode år eksporteres hvete, og det satses på økt produksjon av frukt og grønnsaker for eksport. Kunstig vanning er lite utbredt, og avlingene varierer sterkt. Husdyrhold er viktig, og det foregår en stor produksjon av meierivarer. Mye av husdyrholdet drives fremdeles av nomadefolk etter tradisjonelle metoder. Det holdes kveg og kameler, samt mye sau og kyllinger.

Det drives fiske i Middelhavet og i elvene, med fangst for innenlandsk konsum.

Syrisk industri ble raskt bygd etter selvstendigheten, og var dominert av tekstilproduksjon, ikke minst med Libanon som marked. I 1970-årene ble utbyggingen videreført med Sovjetunionens hjelp, og det sovjetiske markedet var betydningsfullt frem til 1991. Sektoren omfatter særlig tekstilfabrikker og bedrifter som fremstiller forbruksvarer for hjemmemarkedet, inkl. elektriske artikler; videre jern- og stålindustri ved Hama, sementproduksjon samt produksjon av mineralgjødsel basert på landets fosfatforekomster. Syria har to statseide oljeraffinerier, ved Baniyas og Homs, med en samlet kapasitet på ca 240 000 fat per dag. Planer om å bygge tre nye raffinerier er kunngjort, for å øke kapasiteten til ca 3800 fat i 2010-2011. Landet har fem anlegg for prosessering av gass.

Industrien gikk forbi jordbruk som viktigste verdiskaper i 1971, og bidrar med nær 1/3 av BNI. Industrien består både av statseid tungindustri og private småindustriforetak. Syria har en lang rekke historiske minnesmerker, fra flere tidsepoker, inkl. romertiden og den ottomanske periode, med blant annet romerske ruiner, korsfarerborger og moskeer. Turisme er blitt en viktig næringsvei, som det også satses mye på å utvikle. De fleste turister kommer fra regionen, men tallet på besøkende fra Vesten øker.

Syria har normalt en negativ handelsbalanse med utlandet, men underskuddet dekkes i perioder delvis ved avgifter fra transitt-oljeledningene, samt pengeoverføringer fra syrere i utlandet, og er søkt redusert gjennom strenge restriksjoner på import. Petroleum og petroleumsprodukter er viktigste eksportvare, fulgt av bomull og tekstiler, samt frukt og grønnsaker. Sovjetunionen var en viktig handelspartner til 1991, senere er mesteparten av handelen med Europa (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland) - samt nabolandene Libanon, Tyrkia og Irak; videre Kina og Korea.

Syria har et relativt velutbygd veinett på ca. 47 000 km, samt et omfattende jernbanenett på ca. 2460 km. Det er jernbaneforbindelse i flere deler av landet, samt til Tyrkia og Jordan (Hejaz-linjen fra Damaskus til Amman); tidligere også til Libanon.

Viktigste havner er Latakia, Baniyas og Tartus, som i lengre perioder har hatt overkapasitet i fravær av transitthandel særlig fra Irak. Damaskus, Aleppo og Latakia har internasjonale lufthavner.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.