Christian August

Da Danmark-Norge i 1807 ble trukket inn i krigen mot Storbritannia (del av napoleonskrigene), besluttet kongen å sette ned en interimistisk regjeringskommisjon i Norge, som på «eget an- og tilsvar» fikk oppgaven «at afgøre alt hvad den til Landets Tarv anseer fornødent og hvortil den ei betimeligen kan erhverve speciel Kgl. Resolution».

Det var en selvfølge at Christian August ble kommisjonens preses. Det tilsa hans fyrstelige og militære rang, men det stemte ikke på noen måte med hans ønsker. Bare noen få timer etter at han hadde mottatt den kongelige resolusjon av 24. august, skrev han til kronprinsen og bad om at general Georg Frederik von Krogh i Trondheim måtte bli preses. Prinsens holdning var ikke bare diktert av militære grunner, den var også uttrykk for mangel på selvtillit. Christian August var ingen overlegen begavelse. Men han hadde handlekraft når det gjaldt å utføre en ordre, og på de felter hvor han følte seg hjemme, viste han kraft og handleevne.

Krigen med Storbritannia, og fra 1808 med Sverige, stilte Christian August overfor veldige problemer. På den ene side måtte han kjempe mot fienden fra øst, på den annen side stod han overfor enorme forsyningsproblemer. Under felttoget i 1808 vant han store slag mot svenskene ved Toverud og Prestebakke, og det ble tatt et stort antall krigsfanger. De overlegne svenske korpset ble drevet tilbake, og fra sommeren 1808 satte ingen svensk soldat mer sin fot på norsk jord.

Med ny styrke kunne Christian August kaste seg over det vanskelige provianteringsspørsmålet. På grunn av fastlandssperringen var det vanskelig å skaffe nok mat og varer til befolkningen i Norge. Men han gav ikke opp, og rapportene til kongen vitner om en aldri sviktende energi. Kong Frederik 6. var fullt klar over Christian Augusts store betydning for dobbeltmonarkiet, og som tegn på anerkjennelse ble han i 1808 utnevnt til feltmarskalk og 1809 til stattholder og øverstbefalende over den norske hær.

Da Frederik 6. til slutt bestemt avviste tanken på den svenske krone, dukket halvøyskandinavismen opp. Tanken var da en forening mellom Norge og Sverige med Christian August som konge. Sverige skulle få Norge som erstatning for tapet av Finland, og ved sitt valg til svensk tronfølger skulle Christian August bringe Norge som morgengave til Sverige. I Norge ble den unge greve Herman Wedel Jarlsberg snart vunnet for tanken, og fra våren 1809 begynte et dristig spill om Christian Augusts person.

Adlersparre var hovedaktøren i den svenske revolusjonen, og han førte sin kamp langs tre linjer. Han måtte vinne støtte for tanken i den svenske riksdagen. Prins Christian August måtte vinnes for planen, og nordmennene måtte slutte seg til den. Adlersparre sendte derfor en utsending, C. A. Anckarsvärd, til Norge for å forhandle med prinsen, som imidlertid lot seg representere ved stedfortredere.

Christian August synes i begynnelsen å ha vært en ivrig tilhenger av storskandinavismen, og for valget av Frederik 6. For å bane veien for valget av Frederik, lovte Christian August Adlersparres utsending at han ikke kom til å rykke inn over grensen mens Adlersparre var opptatt i Stockholm. Men kort etter seiret revolusjonen i Sverige. 6. juni 1809 vedtok Riksdagen en ny forfatning, som innskrenket den personlige kongemakten og gav Riksdagen en sterkere stilling. Carl 13. ble valgt til konge, og det betydde at Christian Augusts eget kandidatur ble brakt på bane.

Carl 13. aksepterte uten motstand Adlersparres plan. Komiteen som forberedte valget i den svenske stenderriksdagen, gikk inn for Christian Augusts kandidatur, og borgerstanden, bondestanden og prestestanden vedtok etter kort behandling den kongelige proposisjon. Men avgjørelsen lå hos adelen, og der var gustavianerne ennå sterke.

15. juli ble avgjørelsen tatt i Riddarhuset, i et møte som varte i 7 timer. Adlersparres offiserer, både adelige og ikke adelige, var møtt opp for å støtte hans standpunkt. «Tvekan och owisshet,» sier protokollen, «tycktes råda ibland en mängd af riddarskapet och adelens ledamöter.» 18. juli var tronfølgervalget definitivt avgjort; prins Christian August, øverstkommanderende for de fiendtlige styrkene ved norskegrensen, var valgt til svensk tronfølger.

Det er ingen tvil om at Christian August frem til 10. mars hadde vært gjennomført lojal overfor Frederik 6. Det er heller ingen tvil om at det tilsagnet han gav Adlersparres utsending 10. mars, ble gitt uten personlige bimotiver. Antydningen om at han kanskje kunne bli svensk tronfølger, ble først fremsatt etter at han hadde gitt sitt løfte. Det er også sikkert at han våren og sommeren 1809 ikke ville være med på en reisning i Norge som Wedel ivret for. Men tross dette var det fra 10. mars kommet inn et bimotiv i hans overveielser, selv om det i første omgang ikke inntok noen sentral plass. «Mennesket bliver dog altid Menneske,» skrev Frederik Julius Kaas noen måneder senere, «og det vilde derfor være altfor voveligt at sige sig god for nogen, naar Ære og Pligt komme i Kollision med saa tillokkende Tilbud som en Krone.» Det er således betegnende at Christian August ikke nevnte for kongen de antydninger den svenske utsendingen var kommet med.

Frederik 6.s mistanke mot den norske regjeringskommisjonen synes å ha blitt vakt på et tidlig tidspunkt. 12. april 1809 traff han den oppsiktsvekkende beslutningen at stiftamtmannen i Christiania, greve Gebhard Moltke, skulle overta stiftamtmannsembetet på Fyn, og kongens venn, kansellipresident Frederik Julius Kaas, skulle forlate sitt høye embete i København for å overta stiftamtmannsembetet i Christiania og Moltkes plass i regjeringskommisjonen. I august samme år kalte grev Wedel sammen et større møte på Bærum Jernverk for å diskutere om man skulle «afkaste det danske Aag og i Forbindelsen med Sverige søge en lykkeligere politisk Tilværelse». Men etter råd fra de to brødrene Niels Aall og Jacob Aall ble det besluttet ikke å gjøre noe.

Christian August fortsatte som preses i regjeringskommisjonen hele sommeren og høsten 1809, men uoverlagte ord av Kaas forsuret hans siste måneder i Norge, og førte til at Kaas igjen måtte forlate Christiania. Etter at freden i Jönköping etter krigen mot Sverige var avsluttet, kunne prinsen offisielt motta det svenske tronfølgervalget. 7. januar 1810 forlot han Norge og dro inn i Sverige som rikets kronprins. Avskjeden med den enkle, avholdte og folkekjære prins ble feiret med store fester både i Christiania og på reisen gjennom Akershus og Smålenene. Men det førte ikke til en folkereisning som Wedel en gang hadde håpet.

I Sverige ble Christian August adoptert av kong Carl 13., og tok navnet Carl August. Med sitt jevne, likefremme vesen vant han hurtig det brede lag av folket i Sverige for seg, slik han hadde vunnet nordmennene. Men høyadelen mottok ham med kulde.