Josef Bohuslav Foerster, tsjekkisk komponist, musikkritiker og kunstmaler. Hans lyrisk meditative musikk utgjør et viktig mellomledd mellom Bedřich Smetanas og Antonín Dvořáks musikk på den ene siden og Vítězslav Novák og Josef Suks musikk på den andre.

Foerster studerte 1879–82 med sin far, som var professor ved orgelakademiet i Praha, og etterfulgte Dvořák som organist i Saint Vojtêch 1882–88. Han var korleder i Praha 1880–92. 25 år gammel, i 1884, begynte Foerster sin lange karriere som musikk- og teateranmelder. Den første avisen han skrev for var Národní Listy. Etter å ha giftet seg, slo Foerster og operasangerinnen Berta Lauterová seg ned i Hamburg. Her virket Foerster som musikkritiker og skrev for Neue Hamburger Zeitung, Hamburger Freie Presse og Hamburger Nachricten. Fra 1901 til 1903 underviste han i klaver ved musikkonservatoriet i Hamburg. I Hamburg møtte Foerster Gustav Mahler og det utviklet seg et nært vennskap mellom dem. Foerster og hans kone flyttet sammen med Mahler til Wien i 1903. 1903–18 var Foerster professor i komposisjon ved Neues Konservatorium i Wien samtidig som han fra 1910 virket som kritiker i Die Zeit. Etter første verdenskrig og dannelsen av den nye frie tsjekkiske republikk, vendte Foerster tilbake til Praha i 1919. Her var han frem til 1922 professor i komposisjon ved konservatoriet. 1920–36 underviste han i musikk ved universitetet i Praha. 1922–31 var han konservatoriets rektor og 1931–39 var han president i det tsjekkiske akademiet. Foerster ble 1945 utnevnt til tsjekkisk nasjonalkunstner.

Foersters verk omfatter de fleste musikksjangre.

Foersters musikk er ikke nasjonalistisk i den forstand at han anvender folkemusikalske elementer typisk for tsjekkisk musikk. Derimot kan man spore påvirkning fra Dvořák samtidig som en tilnærming til mer moderne musikalske retninger gradvis utviklet seg. Hans tydelige preg av romantisk musikk fornektet seg aldri. Hans musikk – og også hans forfatterskap – anses å være subjektivt og personlig, men samtidig med anstrøk av mystisisme og idealisme. Stilistisk viser han tydelig påvirkning fra kirkemusikk – han behersket Palestrina-stilens kontrapunkt til fulle – samtidig som han hadde stor forkjærlighet for teatret og dets uttrykksmåte. Musikk, ja, all kunst, var for Foerster et uttrykk for skjønnheten i den menneskelige sjel. Mange av hans verk er skrevet til minne om familiemedlemmer. Symfoni nr. 2 er tilegnet hans søster, Marie, hans brors død ledet til kantaten «Mortuis fratribus», hans klavertrio og symfoni nr. 5 er skrevet til minne om hans sønn og morens minne kan spores i størstedelen av hans produksjon.

Foerster skrev en monografi over Edvard Grieg 1890, den første over Grieg overhodet. I tillegg har Foerster skrevet selvbiografien «Der Pilger», bind I i 1942 og bind II i 1947. Biografien gir viktig innsyn i datidens kulturliv. Som kunstmaler er Foerster først og fremst kjent som landskapsmaler.

  • «Debora», op. 41 (1890–91)
  • «Eva», op. 50, (1895-97)
  • «Jessika», op. 60 (etter Shakespeares «Kjøpmannen i Venedig») (1902-04)
  • «Nepřemožení» («De uovervinnlige»), op. 100 (1917)
  • «Srdce» («Hjertet»), op. 122 (1921–22)
  • «Bloud» («Dåren»), op. 158 (1935–36)

Fem symfonier:

  • Nr. 1 i d-moll, op. 9 (1887–88)
  • Nr. 2 i F-dur, op. 29 (1892–93)
  • Nr. 3 i D-dur, op. 36 (1894–95)
  • Nr. 4 i c-moll, op. 54 (1905)
  • Nr. 5 i d-moll, op. 141 (1924–29)
  • «Cyrano de Bergerac», symfonisk dikt op. 55 (1903)
  • «Von Shakespeare», symfonisk dikt op. 76 (1908–09)
  • Konsert for fiolin og orkester nr. 1 i c-moll, op. 88 (1910–11)
  • Konsert for fiolin og orkester nr. 2 i d-moll, op. 104 (1925–26)
  • Konsert for cello og orkester, op. 143 (1930)
  • Stabat mater, op. 56, for blandet kor, orgel og orkester
  • Missa Glagolytica op. 123, for blandet kor og orgel

Duo:

  • Sonate for fiolin og klaver i h-moll, op. 10 (1889)
  • «Prinzessin Gänseblümchen», suite for fiolin og klaver, op. 35 (1897)
  • Sonate for cello og klaver nr. 1 f-moll, op. 45 (1898)
  • Ballade for fiolin og klaver, op. 92 (1914)
  • Fantasi for fiolin og klaver, op. 128 (1925)
  • Sonate for cello og klaver nr. 2, op. 130 (1926)
  • 2 Impromptus for fiolin og klaver, op. 154 (1934)
  • Zbirožská suita (Zbiroh-Suite) for bratsj og klaver, op. 167 (1940)
  • «Sonate quasi fantasia» for fiolin og klaver, op. 177 (1943)

Klaviertrio:

  • Nr. 1 f-moll, op. 8 (1883)
  • Nr. 2 B-dur, op. 38 (1894)
  • Nr. 3 a-moll, op. 105 (1919–21)

Strykekvartett:

  • Nr. 1 E-Dur, op.15 (1888)
  • Nr. 2 D-Dur, op. 39 (1893)
  • Nr. 3 C-Dur, op. 61 (1907-13)
  • Nr. 4 F-Dur, op. 182 (1944)
  • Nr. 5 «Vestecký» F-Dur, 1951 (uten opusnr.)

Andre besetninger:

  • Strykekvintett, op. 3 (1886)
  • Blåsekvintett i D-dur, op. 95 (1909)
  • Klaverkvintett, op. 138 (1928)
  • Nonett (Fl, Ob, Klar, Fag, Cor, Vl, Vla, Vlc, Cb) i F-dur, op. 147 (1931)
  • Elegie for solofiolin, (uten opusnr., 1945)

I tillegg finnes melodramaer, scenemusikk, kirkemusikk foruten en rekke sanger, orgel- og klaverstykker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.