hoggorm

Vanlig lengde er mellom 50 og 70 cm, men den kan en sjelden gang bli opptil 90 cm lang. Vekten er 150–200 g. Hunnen er noe større enn hannen. Oversiden varierer fra lys grålig til brunlig, brunsvart og helt svart. Den har et mørkt siksakbånd langs ryggen. På hodet sitter noen mørke og lyse flekker og en mørk stripe bak øynene. Undersiden er som regel mørk.

Hoggormen holder til i både fjell- og sletteland, helst på tørre, varme steder – hos oss oftest i solvendte lier og rasmarker, ofte på lyngheier og myrer. Den lever i jordhuler, steinrøyser og lignende, og kommer gjerne frem for å sole seg. Den fjerner seg nødig langt fra sitt skjulested. Hoggormen går helst på rov på varme dager. I kaldere strøk, som i Norge, ligger den i dvale om vinteren – som regel flere, opptil flere hundre dyr sammen. De kommer ut av vinterkvarteret allerede i februar–mars i visse deler av landet, og parer seg kort etter. I august–september får hunnen 5–12 unger som er 14–20 cm lange. Moren bryr seg ikke om ungene, som med en gang kan drepe små dyr med gifttennene. Voksne dyr lever av forskjellige mindre virveldyr, mus, fugl, firfisler, padder med mer, som blir drept omtrent momentant av hogg av gifttennene.

Hos større pattedyr og mennesker fremkaller hoggormbitt som regel bare et forbigående, om enn ofte alvorlig illebefinnende; i meget sjeldnere tilfeller, særlig hos små barn, døden. Giftmengden som sprøytes inn er som regel adskillig mindre ved bitt i forsvar enn ved avliving av byttedyr. Da gifttennene hos hoggormen er forholdsvis små (3–4 mm), kan dyret ikke hogge gjennom skotøy, og selv en tykk strømpe er som regel tilstrekkelig beskyttelse mot bitt. Hoggormbitt er sjelden livstruende, men pasienten bør snarest til legebehandling, og utsettes for minst mulig anstrengelse før han kommer til lege. Omsnøring og utsuging av såret er av tvilsom verdi.

Hoggormen er utbredt over det meste av Europa; i sør til Nord-Italia og Balkan og i øst til langt inn i Asia. I Norge lever hoggormen nordover til Sømna i Nordland, men den er tidligere funnet i Rana. I fjellet går den til bjørkebeltet, men kan påtreffes også helt opp til snaufjellet. Bestanden varierer sterkt.

Det er knyttet mye folketro til hoggormen. Over hele Europa har man ment at den tilhører den onde. Opp til vår tid har mange trodd at hoggormen henger seg opp i et tre eller en busk når den skal føde. Da faller ungene ned på bakken, og moren unngår å bli hugd av dem. Mange øyenvitner hevder å ha sett at hoggormen biter seg selv i halen og triller som et hjul. På 1800-tallet var det vanlig tro at ormen måtte ha vann snarest mulig etter at den hadde hugd noen. Kunne den som var hugd komme først til vannet, ville hoggormen dø. Man hadde forestillinger om at giften satt i tungen eller at den hugde med tungen. Dersom man drepte en orm, ville man bli tilgitt 7 (eller 10 eller 12) synder, men om man skadet den, ville den hevne seg, gjerne etter mange år.

I folkemedisinen har det gjennom tidene vært brukt mange botemidler mot hoggormbitt, dels rasjonelle, dels magiske, for eksempel å legge ørevoks på bittet, skjære i bittet, brenne hoggormen og ha asken på såret. Bevergjel skulle verne mot hoggorm, likeens å nevne ormen med navn. Å drømme om hoggorm skulle være et godt varsel, men kryper den over allfarvei, sies det at det snart vil gå et likfølge der.

• hoggormbitt