Giftslanger. Klapperslangene har ofte svært sterk gift. Her den nordamerikanske «Mojave-klapperslangen», Crotalus scutellatus.

Corel. begrenset

Giftslanger, fellesbetegnelse for alle slanger med giftkjertler (slangegift). Hos noen giftslanger har ikke giftkjertlene forbindelse med noen gifttenner, slik at disse dyrene ikke kan sprøyte inn giften. De er derfor ufarlige, og giften hos disse er også oftest ganske svak. Hos de øvrige giftslangene finnes det egne gifttenner som enten har en dyp fure på yttersiden eller en lukket kanal i tannen som giften flyter ut gjennom.

Giftkjertlene kan ha forbindelse med furete gifttenner bakerst i kjeven (opisthoglyphe slanger); hos disse slangene er giftmengden liten og giften svak, og den brukes mest til å bedøve byttet mens det svelges, slik at det glir lettere ned. Det er særlig slanger med gifttenner forrest i kjeven som er farlige. Hos disse kan giftkjertlene enten stå i forbindelse med furete gifttenner, ofte med en lukket kanal for passasje av gift (proteroglyphe slanger), som hos kobraer, mambaer, ekte korallslanger og havslanger, eller de kan stå i forbindelse med glatte, rørformede gifttenner (solenoglyphe slanger), som hos huggormer og klapperslanger.

Det er omtrent 600 ulike arter som regnes som giftslanger, bittet fra mer enn 100 av dem kan være dødelig for mennesket. Blant de farligste artene er brilleslange, Russels huggorm og de store lanseslangene (Bothrops) i Mellom- og Sør-Amerika. Se også giftige dyr.

Verdens helseorganisasjon oppgir at rundt regnet 2,5 millioner mennesker i året blir bitt av giftslanger, hvorav om lag 125 000 dør (2005). 25 000–30 000 av disse dødsfallene skjer i det sørøstlige Asia, mange også i Afrika. Alle disse tallene er vanskelige å estimere og derfor svært usikre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.