perlefirfisle

Perlefirfisla er en av de største artene i firfislefamilien. Kroppslengden kan bli inntil 20 centimeter, og ettersom halen utgjør 1,5-2 ganger kroppens lengde, kommer totallengden ofte opp mot 60 centimeter. Det skal visstnok til og med være gjort funn av individer på nærmere 90 centimeter med en kroppsvekt på over et halvt kilogram. Hannen er normalt noe større enn hunnen. Arten har en kraftig kroppsbygning med bredt hode og tykke bein. Ryggen er som regel grønnfarget, mer sjelden i ulike nyanser av brunt eller grått. På ryggen har den ofte svarte prikker som danner et iøynefallende mønster av ringer. Den har dessuten mange store blå flekker langs sidene av kroppen. Buken er gulaktig eller grønnlig. Yngre dyr har som oftest en grønnlig bunnfarge dekket av hvite flekker med svart innramming.

Arten er utbredt over hele Den iberiske halvøy. Den finnes dessuten flekkvis i sørvestre deler av Frankrike og lengst nordvest i Italia. Den lille italienske bestanden finnes i vestre og sentrale Liguria østover til Savona. I dette området kan den treffes fra havnivå opp til 670 meter over havet, men de fleste registreringer er gjort lavere enn 100 meter. Den franske bestanden er spedt med mange isolerte forekomster, og det nordligst kjente tilholdssted er Ile de Oléron like ved La Rochelle. Den forekommer også på noen atlantiske øyer utenfor Spania og Portugal og på et fåtall øyer i Middelhavet. I de franske Alper og Pyreneene kan den påtreffes inntil 1000 meter over havet. I fjellene sør i Spania kan den forekomme over 2000 meters høyde.

Perlefirfisla finnes først og fremst i tørre, soleksponerte områder med buskvegetasjon, såkalt maquis. Den er også vanlig i åpne furu- og eikeskoger. Dessuten forekommer den i olivenlunder, på vinmarker, på dyrket mark og andre åpne områder med mye stein og gjerne et jordsmonn rikt på sand.

IUCN vurderer arten som nær truet. I mange områder er bestandene i sterk tilbakegang. Flere italienske populasjoner står for eksempel i umiddelbar fare for å dø ut. Ødeleggelse av leveområdene er den viktigste negative faktoren for artens videre eksistens. Bruk av sprøytemidler har også vært en medvirkende årsak til problemene for enkelte bestander. I tillegg er perlefirfisla ettertraktet som menneskeføde, og høsting av arten for vårt matbord kan ha påvirket lokale bestander i en uheldig retning før den ble fredet.

Arten tilbringer det meste av tiden på bakken, men den er også en god klatrer. Den tunge øgla kan lage mye støy når den beveger seg i undervegetasjonen og kan lett oppdages på den måten. Den er svært sky, og hvis den merker den minste fare rømmer den i skjul eller klatrer opp i et tre eller en busk i nærheten. Faktisk har den ofte skjulesteder i tornebusker. Perioden med vinterdvale strekker seg fra oktober til februar eller mars.

Paringstiden er i april—mai. Hannene oppretter territorier og kan utkjempe slåsskamper med rivaliserende hanner. Hunnen legger 5—22 egg under steiner eller stokker eller i hulrom under bakken. Eggleggingen skjer i juni-juli og ungene klekkes etter 8—14 uker. Nyklekte unger har en kroppslengde på fire til fem centimeter. Hunnene blir som oftest kjønnsmodne når de er to år gamle.

Føden består av smådyr den finner på bakken, særlig større insekter som biller. Den tar også ormer og snegler. Mus og andre småpattedyr inngår også i dietten. Det samme gjør frosk, øgler og små slanger. Av og til oppsøker den fuglereir og forsyner seg med fugleunger. Den kan også fortære saftige frukter og annet plantemateriale, spesielt i tørre områder.

• øgler
• firfisler