Vannsalamandere, amfibieslekter i familien egentlige salamandere. Omfatter minst 3 slekter av salamandere som tidligere ble samlet i slekten Triturus. Nå er denne slekten splittet opp; vannsalamanderne tilbringer en kortere eller lengre del av sitt liv i ferskvann, der også larvene utvikles.

Halen er bred og sammenpresset fra siden, lemmene er korte. Foruten små tenner på kjevene har de to rader av tenner på ganen. De voksne lever på land det meste av året, men går ut i ferskvann for kurtise og egglegging om våren og forsommeren. Aktivitetsområdet på land er normalt begrenset til noen få hundre meter rundt yngledammen, men i spesielle situasjoner er det kjent forflytninger på over 1 km. Har en egen gytedrakt om våren, der særlig hannen har flotte farger og høy rygg- og halekam. Komplisert paringslek, som ender med at hannen avsetter en spermatofor (sædpakke) på underlaget. Hunnen tar denne opp i sin kloakkåpning og lagrer den i et spesielt rom (spermatheca). Fra denne befrukter hun eggene, som legges enkeltvis og klebes til undervannsvegetasjon. På land treffes vannsalamanderne helst på fuktige steder under steiner og stokker, og fortrinnsvis i fuktig vær eller om natten. De svømmer hurtig, men beveger seg svært langsomt på land. Larven, som har buskete utvendige gjeller, får først forlemmer, så baklemmer. Voksne dyr lever av insekter o.a. småkryp, larvene av krepsdyr og insektlarver. Overvintringen skjer på frostfrie steder på land, i steinur, stubber, smågnagerganger, under trerøtter og andre hulrom i bakken. Vinterdvalen varer i 6–7 måneder av året og ofte ligger mange sammen.

I Norge finnes to arter: småsalamander og storsalamander.

Lissotriton vulgaris, er 7–10 cm lang, brunlig-grålig med mørke flekker og oransjegul flekket buk. Hunnens bukflekker er mindre enn hos hannen. Flekkmønsteret på buken holder seg konstant gjennom det voksne livet til begge våre salamandere og kan benyttes til å gjenkjenne individer. Huden er glatt og mangler storsalamanderens giftige hudsekreter. Om våren har hannen stor ubrutt rygg- og halekam og sterke farger. Voksne dyr forlater vannet tidlig på sommeren og holder seg bortgjemt på land, hvor de stort sett er aktive i tussmørket. 

To atskilte utbredelsesområder i Norge: på Østlandet fra svenskegrensa i Østfold, rundt Oslofjorden og langs sørlandskysten til Stavanger, dessuten følger den dalførene nordover til Fron, Ytre Rendal og Tynset. Det andre området finnes i Midt-Norge fra Nordmøre og nordover på østsiden av Trondheimsfjorden, med spredte forekomster nordover til Vefsn. Den er knyttet til lavlandet, men er i Telemark funnet opp til over 700 moh.

Småsalamanderen kan finnes i og rundt mange ulike typer vannforekomster. Den kan yngle i alt fra grøfter som ikke tørker ut til vegetasjonsrike bukter av større innsjøer, i myr, skog eller kulturlandskapet. Kurtisen foregår i mai-juni og hver hunn legger 100-700 egg (avhengig av alder og størrelse). Larvene blir inntil 3–4 cm lange og metamorfoserer i juli-september. Larvene lever mer skjult og knyttet til bunnen enn larvene til storsalamander og kan derfor til en viss grad sameksistere med fisk.

Triturus cristatus, ligner småsalamander, men er 11–15 cm lang og noe mørkere. Buken er safrangul med svarte flekker. Huden er grov og vortete. Hannens ryggkam er atskilt fra halekammen med en skarp innsnøring over haleroten i paringstiden. Etter paring tilbakedannes kammene. Voksen storsalamander utskiller giftige hudsekreter som beskytter den mot å bli spist av rovdyr og rovfisk, men larvene mangler denne beskyttelsen. Larvene svømmer dessuten ofte lett synlig i de frie vannmasser og blir raskt spist hvis det kommer fisk i dammen.Om sommeren holder den seg lengre i vann enn småsalamander, som den ellers ligner i forplantning og livsførsel. Hver hunn legger 200-400 egg årlig og halvparten av disse er ikke levedyktige pga en genetisk defekt.  Larven blir inntil 5–8 cm.

Arten tilhører et artskompleks som er utbredt over store deler av sentrale og østlige Europa. Innenfor dette området opererte man tidligere med ulike underarter av storsalamander, men i dag har disse fått status som selvstendige arter. Slekten Triturus har i dag 8 godkjente arter i Eurasia. Artenes utbredelse i Europa gjenspeiler refugier fra Pleistocene og ekspansjon etter siste istid. I Norge finnes storsalamanderen i tre geografisk atskilte områder: Fra svenskegrensa i Østfold rundt Oslofjorden til Skienstraktene og opp i midtre Telemark og nordover til Mjøsa (Land, Lillehammer, Ytre Rendal). I sørlige deler av Hordaland og Rogaland (mellom Boknafjorden/Haugesund og Bergen). I Midt-Norge på begge sider av Trondheimsfjorden mellom Rindal og Steinkjer. Forekomsten i Steinkjer er den nordligst kjente bestanden i verden. I Telemark er den funnet opp til over 600 moh. Arten er klassifisert som nær truet på den norske rødlista for arter. I Norge er det i dag kjent rundt 1000 forskjellige yngledammer for storsalamander.

Storsalamanderen kan finnes i og rundt ulike fisketomme damtyper, som gårdsdammer. I Midt-Norge er den nesten utelukkende utbredt i halvsure myrdammer i barskogsregionen. Storsalamanderen foretrekker dypere yngledammer enn småsalamanderen.

Begge de norske salamanderartene har gått tilbake i antall både her i landet og i resten av utbredelsesområdet, først og fremst fordi egnete biotoper (som gårdsdammer) forsvinner. Nedbygging av vandringskorridorer, overvintringsområder og beiteområder ødelegger også leveområdene for salamanderne. Utsetting av fisk og forurensning utgjør også en betydelig trussel. Sur nedbør eliminerte salamanderen fra de områdene som var mest påvirket. Andre salamanderarter er kjent i sørlige strøk i Europa, østover til Ural.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.