kongesnok

Totallengden ligger vanligvis mellom 90 og 120 centimeter, men det er kjent eksemplarer som har vært i overkant av to meter. Den er relativt kraftig og har glatte skjell. Bunnfargen er som regel skinnende blåsvart, men den kan av og til være mørkebrun. Langs kroppen har den en rekke kjedeformete ringer som er hvite, gule eller rødlige. Tallet på ringer og bredden av hver enkelt ring varierer geografisk.

Kongesnoken representerer et artskompleks som fremdeles er uavklart, og det hersker stor uenighet om hva som er gode arter, underarter og hybrider. Artskomplekset er utbredt over det meste av USA og nordlige deler av Mexico, inkludert Baja California.

Minst 18 underarter har blitt beskrevet, og flere av dem har nå fått status som egne arter. De nyeste taksonomiske data tyder på at arten L. getula finnes langs østkysten av USA (øst for Appalachene) fra Alabama og Florida til vestlige Virginia, Maryland, Delaware og New Jersey. Lenger vest blir den erstattet av andre nærstående arter.

Kongesnok ble introdusert til Gran Canaria rundt 1998, og den har siden spredt seg invasjonsartet. Bestanden på Kanariøyene hører imidlertid til arten L. californiae, som i dag er skilt ut som egen art.

Kongesnoken er populær som hobbydyr, og den er også tillatt i fangenskap i Norge.

Den er en lavlandsart, som finnes fra 0 til 700 meter over havet. Åpen gress- eller buskmark blir foretrukket, og man kan også treffe den i våtmarksområder. Den kan dessuten forekomme i bynære områder. Ofte finnes den under steiner, i skrothauger eller steinmurer, fortrinnsvis med god soleksponering.

Bestanden regnes som stabil eller i svak tilbakegang. De viktigste truslene mot arten er habitatendringer spesielt i forbindelse med intensivering av jordbruket og urbanisering.

Kongesnoken er dagaktiv. Mye av tiden tilbringes under løv og vegetasjon på bakken, men den kan også klatre i trær, og den er en god svømmer. Hvis den føler seg truet, prøver den å flykte. Den kan også spre et illeluktende sekret fra kloakkåpningen. Om vinteren hibernerer den i bergsprekker, hule trestammer eller i underjordiske ganger utgravd av gnagere. Den kan bli over 25 år i fangenskap.

Slanger utgjør den viktigste føden. Den er spesialist på å spise giftslanger (klapperslanger, kobberhode og korallslanger). Den synes å være relativt immun mot giften fra disse slangene. Dessuten trykker den ned kjevene til offeret, slik at det ikke får anledning til å bite. Byttet kveles til det dør. I tillegg til slanger kan den også spise amfibier, øgler, mus og rotter, samt egg av fugler og skilpadder.

Paringen skjer om våren fra mars–april og utover forsommeren. Hannene utkjemper harde brytekamper om retten til å pare seg. Hunnen legger 10 egg (3–24) i råtne stubber, sagflishauger eller andre lune skjulesteder. Ungene klekkes etter vel to måneder. Nyklekte unger måler 20–28 centimeter og veier 9–14 gram. Vanligvis blir ungene i «reiret» inntil deres første hudskifte, etter cirka én uke. Hunnen kan av og til produsere mer enn ett kull i året. Den blir kjønnsmoden etter 2–4 år, enkelte hanner allerede etter 1 år.

Kongesnoken er ikke giftig og er derfor ufarlig for mennesker.

• snoker
• slanger