Kvinnebunad fra Øvre Hallingdal. Av . Begrenset gjenbruk

Øvre Hallingdalsbunad (kvinne)

Bunaden slik den oftest er å se i dag
/Norsk folkemuseum.
Hettekjerringer sett bakfra
/Norsk folkemuseum.

Artikkelstart

Kvinnebunaden fra Øvre Hallingdal er i ubrutt tradisjon fra bunad til folkedrakt. Øvre Hallingdal er et av de områdene i landet der folkedraktskikken holdt seg lengst, og der det skjedde en direkte overgang fra folkedrakt til bunad. Derfor er det stor variasjonsrikdom i kildematerialet som bunaden bygger på. Festbunaden slik den er i bruk i dag, er likevel mye mindre variert enn det gamle draktmaterialet skulle tilsi.

Faktaboks

Draktområde
Hallingdal, Buskerud
Bunadskategori
Kategori 1

Dette skyldes nok blant annet at Hulda Garborg omskapte kirkeklærne fra Gol i Hallingdal til en landsdekkende bunad. Denne ble kalt «Hulda Garborg-bunaden» og påvirket også draktskikken i Øvre Hallingdal, slik at en blant annet gikk over fra å bruke ulike hodeplagg – som hette for gifte kvinner og jentepannelin for ugifte – til å bruke brodert lue uansett sivil status.

I tillegg til festbunaden, som bygger på kirkeklærne, er det også i bruk ei rekke ulike stakker fra Øvre Hallingdal, som i tradisjonell bruk hadde ulik status. Variasjonsrikdommen er bedre opprettholdt i disse stakkene enn i festbunaden. Variasjonen ligger i materialbruk i stakken og livet, i bruk av hvite eller kulørte skjorter samt ulike hodeplagg. En del opprettholder nyansene mellom rutet, grønn, svart stakk og festbunad. Andre velger å bruke de tradisjonelt mindre fine stakkene også som festbunad. Festbunaden har i dag oftest ullgarnbroderiliv, forkleband og stakkekant, mens det tidligere kunne være mange ulike materialer og teknikker i bruk. Også når det gjelder broderimønster og fargevalg, er variasjonen mye mindre på bunaden enn det kildematerialet gir rom for. I Øvre Hallingdal bruker de i dag begrepet bunad om festbunaden og stakk om de andre variantene. Tradisjonelt har de lokale betegnelsene variert.

I de seinere åra har Øvre Hallingdal fått enda et tilskudd til kvinnebunadene, en rekonstruksjon etter eldre forbilder. Denne festbunaden representerer draktskikken slik den var tidlig på 1800-tallet.

Øvre Hallingdal er et av de områdene som er best dokumentert med hensyn til draktskikk, særlig for kvinner. Først og fremst skyldes dette Aagot Noss’ livslange forskningsarbeid. Et av hennes hovedverk er boka Nærbilete av ein draktskikk, frå dåsaklede til bunad. Teksten her er hovedsakelig basert på Aagot Noss’ framstilling av draktskikken. En annen kilde er Gro Randen, som har avlagt hovedoppgave ved Statens Kunst- og Håndverksskole med draktskikken i Øvre Hallingdal som emne.

Draktdeler

Bunad med hette som viser at brukeren er gift. Denne hetta er av en eldre type med mindre «slørlykkjeplagg». Hun har «opentrøye» og strameibrodert forkleband. På hendene har hun broderte pulsvanter.

Kvinnebunad fra Øvre Hallingdal
Av /Norsk bunadleksikon.

Liv

Livet til bunaden i Øvre Hallingdal er sydd fast til stakken. Det er i prinsippet samme fasong på livet enten det hører til festbunaden, en svart stakk, eller en grønn eller rødrutet stakk. Tendensen i dag er at livet på festbunaden er større enn de andre.

Tradisjonelt har det vært stor variasjon i materialbruken på livene. Ulike stoff som ull, bomull eller silke, ensfarget eller flerfarget, brosjerte silkestoffer og broderte ullstoffer – alle variantene har vært i bruk. Det var gjerne en viss sammenheng mellom frisømbrodert stakkeband og brodert overliv, mens det ikke var sammenheng mellom strameibrodert stakkeband og strameibrodert overliv. Ensrettinga med at broderitype og mønster skal samsvare mellom stakken og livet, er noe som har kommet med bunaden. I dag brukes det mest broderte liv, med flerfarget plattsøm i barokke roser på svart ullstoff, der broderimønsteret er det samme på livet, lua, stakkebandet og forklebandet.

På livet til de grønne og rødrutete stakkene – samt de svarte stakkene, som regnes for litt mindre fine enn festbunaden – er det større variasjon i dekoren. Her er det fortsatt i bruk strameibroderi, ulike stoff og band og fargekombinasjoner.

Stakk

Stakkekledde kvinner
/Norsk folkemuseum.

Den lokale betegnelsen på stakken er dås, som gjelder de svarte stakkene. De grønne og røde stakkene kalles stakk eller understakk. Tidligere ble disse stakkene brukt under dås eller den eldre stakketypen kufte (se Rekonstruert kvinnebunad fra Øvre Hallingdal). På slutten ble stakken i større grad brukt som eneste stakk, slik den er videreført i bunadbruken.

Stakken er sydd fast til overlivet. Festbunaden er videre og sidere enn de enklere stakkene. Alle er tett rynket til ei linning i overkant, med et glatt stykke og splitt midt foran. Langs nederkanten er det påsydd et band. På festbunaden har dette bandet i dag flerfarget plattsøm med barokt rosemønster, mens bandet på stakkene varierer mellom strameibrodert, plattsømbrodert eller vevd. Bandet på festbunaden er gjerne breiere enn på stakkene.

Opprinnelig var stoffet i de svarte stakkene såkalt grannty, som er et hjemmevevd, toskafts ullstoff. I dagens bunader er det helst maskinvevd ullstoff.

Belte

Festbunaden har ikke belte. Svart stakk kan brukes både med og uten belte, mens de grønne og rødrutete stakkene brukes med belte. Beltet er et svart lærbelte med metallspenne midt foran. I dag er de fleste spennene i sølv eller sølvplett, og det var også det gjeveste før. En trekker stoffet i stakken bakover slik at det blir et glatt fangstykke, med rynkene jevnt fordelt bakover.

Skjorte

Til festbunaden hører hvit skjorte med hvitsøm. Den lokale betegnelsen er avardeld. I dag lages skjortene i bomullslerret, som også de fleste av de gamle skjortene ble lagd i. Enkelte eldre skjorter er i lin. På halskrage og ermelinninger kunne det tidligere være brodert med hvit eller kulørt tråd, men det er nesten bare hvitsømmen som er ført videre i bunadbruken i dag. Mange av de bevarte gamle skjortene er dessuten uten noen form for prydsøm.

Mønstrene i hvitsømmen varierte svært mye i tidligere tider, og det samme gjaldt mengden søm. Det vanlige i dag er at det er færre mønstre å velge mellom, og at hele skjortekragen blir dekorert.

Til de ulike stakkevariantene kan det brukes enten hvit eller kulørt skjorte, ei såkalt undertrøye. Undertrøyene varierer også i stoff og sømutsmykning. Både blomstret, stripet og andre mønstringer i bomullsstoff eller halvullstoff har blitt brukt, og brukes fortsatt. Ei rettesnor er at mørke og tjukke stoff brukes om vinteren, mens lyse og tynne stoff brukes om sommeren. Hvit skjorte regnes som finere enn kulørt.

Forkle

I Øvre Hallingdal er forkleet alltid svart. Det brukes til festbunaden og er i ulldamask eller andre mønstrete stoff med svart mønster på svart bunn. Tradisjonelt var forkleet et skille mellom kirkeklærne og de andre klærne. Forkleet ble brukt i kirka. Det er kirkeklærne som er videreført i festbunaden. I tillegg fantes ulike arbeidsforklær i bruk til hverdags, men disse er i liten grad i bruk til stakkene i dag.

Forkleet er rynket til ei linning i overkant, og utenpå denne sitter et brodert band som er festet til linninga på ulike vis. Langsidene har smale kanteband, og langs nederkanten er det et breiere band med dekor. På dagens bunader er bandet øverst og nederst nesten alltid likt, med flerfarget rosemønstret plattsømbroderi på svart bunn. Tidligere kunne dette variere, slik at forklær med plattsømbrodert band nederst kunne ha ulike typer band øverst. En finner imidlertid ikke broderte band øverst på de forklærne som ikke har rosesøm nederst.

Kantebanda langs sidene har variert mye. Blomstermønstrete kjøpeband i fløyel, bomull eller silke har blant annet vært i bruk.

Veske

Det er i nyere tid lansert ei pompadurformet veske med broderi som på bunaden. Denne har ikke rot i tradisjonell draktskikk i Hallingdal.

Halstørkle

Til festbunaden er det vanlig med et silketørkle i halsen, og mange bruker i dag tørklær som er klippet og brettet ferdig, og de festes som ei sløyfe. Tradisjonelt har mange typer tørklær vært i bruk, men i store deler av 1900-tallet var det vanskelig å skaffe silketørklær. Gro Randen begynte på 1970-tallet å veve tørklær i sysilke, og slike er det mange som bruker til bunaden. I dag er det ellers et rikt utvalg av silketørklær i handelen.

Hodeplagg

Alle delene som hører til jentepannelinet. Fra venstre: hårband, skuve og jentepannelin

/Norsk folkemuseum.

Tradisjonelt har det eksistert flere ulike hodeplagg i Øvre Hallingdal. De hadde alle sine bestemte funksjoner og var forbeholdt kvinner med ulik sivil status. Hette for gifte, pannelin for ugifte og tørkle eller sjal for begge var de vanligste hodeplaggene i bruk mot slutten av folkedraktperioden.

Hette er den vanlige betegnelsen på hodeplagget for gifte kvinner. Egentlig er hetta bare en del av hodeplagget som har gitt navn til hele plagget. Med til hettebunaden hører også hårband, hetterull, hette, hetteband, skuve, hetteknipling og slør (slørlykkjeplagg/hettepannelin). Hetterullen er underlaget som hetta festes over, hettebandet holder hetta på plass, skuven er en dusk i ullgarn med flere farger. Hettekniplingen er en sterkt stivet blonde som skal synes under sløret foran. Sløret, eller lykkjeplagget/hettepannelinet, er et tørkle som er formet over et stivt pappstykke og festes utenpå oppsatt hår og hette.

Hetta ble mot slutten av folkedraktperioden brukt til fineste stas, altså kirkebruk. Tidligere var hette også et hodeplagg til hverdag og helgebruk. Til dagens bunadbruk hører den sammen med festbunaden og svart stakk.

Jentepannelin er et tilsvarende hodeplagg for ugifte kvinner. Det består av hårband, pannelin og skuve. Pannelinet er et stykke avstivet papir som er trukket med ulike former for tekstil. På pannelinet er det festet en hårdusk av ullgarn i ulike farger. Skuven er en annen dusk av ullgarn som festes til de oppsatte flettene bak og henger ned sammen med resten av håret. Felles for både hette og jentepannelin er at en del av håret flettes inn i hårbandet, og at resten henger løst bak. Pannelinet brukes til festbunad og svart stakk, slik det var vanlig i slutten av folkedraktperioden.

I tillegg kan ugifte kvinner bruke såkalt huvuklut. Dette er et rektangulært, hvitt tøystykke med ulike former for dekor, som legges over et pappstykke – med form omtrent som jentepannelinet – og festes i nakken. Sammen med hovudkluten brukes også skuven.

Mot slutten av folkedraktperioden var det vanlig å bruke tørkle over oppsatte hårfletter. Tørklærne var gjerne hvite (de gjeveste) eller kulørte. Den eldre måten å knyte tørkleet på er å legge det i snipp, krysse endene i nakken og knyte det i panna. Den yngre måten er å legge det i snipp og knyte det i nakken. Tørkleet er i dag i bruk til de ulike variantene av stakker som brukes som bunad. Til festbunaden brukes ikke tørkle.

Mot slutten av folkedraktperioden ble det tatt i bruk et nytt hodeplagg – den broderte lua som har tradisjon i Nedre Hallingdal. Hulda Garborgs iver etter å ta opp igjen hallingbunaden som festbunad samt lokale legers agitasjon mot de eldre hodeplaggene førte til at kvinnene i Øvre Hallingdal også begynte å gå med lue i stedet for hette eller pannelin. Kvinner med tilknytning til partiet Venstre og norskdomsrørsla gikk foran. Lua er i svart ull med mangefarget plattsømbroderi. Slik tradisjonen var i Nedre Hallingdal, hadde lua knyteband under haka, og en brukte et tørkle utenpå, som ble knyttet foran. Knyteband og tørkle er ikke tatt opp igjen i bunadbruken i Øvre Hallingdal.

Trøye

Tradisjonelt var det bare sommertid en kunne være staskledd uten trøye. Det var to ulike trøyer i bruk, kneppetrøye og opentrøye, og den sistnevnte var den gjeveste. Kneppetrøya har som navnet tilsier, knapper, og disse utgjør lukkinga midt foran. Lengden på trøya fulgte livet, og kantene var prydet med band av ulike slag. Kneppetrøya kunne brukes av både ugifte og gifte, mens opentrøya var forbeholdt de gifte, og bare til aller fineste stas.

Opentrøya lukkes ikke igjen, men i åpninga foran kommer en bringeduk til syne. I tillegg er det vanlig med sølvspenner med lenke mellom foran. Materialene i trøyene kunne variere fra hjemmevevd vadmel og klede til kjøpte ullstoff.

Til dagens bunader er trøyene i liten grad i bruk, men noen har kopiert gamle trøyer.

Om vinteren ble det gjerne brukt kåpe utenpå stakken. Den hadde overdel med fasong som ei trøye, og underdel som stakken. Den lokale betegnelsen på dette plagget er kjol.

Annet tilbehør

Det er kopiert ulike former for håndplagg fra Hallingdal, både strikkede pulsvanter og ermringer, førermar og votter.

Til opentrøya brukes det bringeduk, og denne kan ha ulike former for dekor. Perlebroderi og silkeband er mye brukt. I tillegg til trøye som ytterplagg har det også vært i bruk ulike typer sjal som ble brettet på ulike måter, og flere typer tørklær over hodebunaden.

Svarte strømper brukes til alle variantene av stakker og også til festbunaden. Tradisjonelt har flere typer strømper vært i bruk.

Metall

Til dagens festbunad er det vanlig å bruke ei halssølje samt spenner og lenke. Spennene er festet på livet med lenke mellom. Bruker en opentrøye, skal spennene og lenka festes på den. På stakkene er det vanlig med ei mindre sølje i halsen, og ei lita nål i stakkelinninga. Skjorteermene kneppes med vanlige knapper eller mansjettknapper. Beltespenna er også gjerne i sølv eller sølvplett. Det lages ulike varianter sølv med lokal forankring i Hallingdal.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg