Rekonstruert bunad fra Øvre Hallingdal (kvinne)

Det finnes et stort kildemateriale med bevarte trøyer fra den valgte perioden, og det foreligger også planer om å rekonstruere en trøye til denne bunaden.

Diverse bildemateriale viser at trøya både kunne brukes utenfor og innenfor livet. Man kunne også feste trøyeermer direkte til livet, slik enkelte bevarte, løse brudeermer er et bevis på. Til den rekonstruerte bunaden ble det sydd brudeermer med utgangspunkt i både et avsprettet brudeerme i rødt klede, som eies av Hol Bygdemuseum, og ei brurekufte fra Ål med røde ermer på livet. Ermene er i rødt klede, kantet med svart fløyel og påsydd blomstrete eller blanke bolu, det vil si pyntebånd. Ermene er formsydde, har bryning øverst, ingen linning, men splitt nederst.

To hovedkilder ble valgt til rekonstruksjonen av livet, eller overlivet. Den ene kilden var et avsprettet liv fra Hol med livlinjen plassert mellom midjen og brysthøyde. Livet eies av Hol Bygdemuseum. Den andre kilden som ble brukt, var livet på ei kufte, Villandkufta, fra Hol Bygdemuseum. Denne har livlinjen plassert mellom midje og byste.

Den siste kufta, fra cirka 1790, skal være etter Ragnild Villand (1765–1854) fra Hol. Livet er av rød og hvit ulldamask med blomstermotiv i grønt, blått og hvitt, kantet med blå silketaft og pyntet med sølvfargede, mønstrete bånd.

Skiftematerialet viser at det ble brukt liv i ulike stoffer: damask, fløyel, silke, klede eller kalemank. Rød var den vanligste fargen, deretter blå eller grønn. Livet til den rekonstruerte bunaden syes i blå eller rød damask, er fôret med grovt lin og dekorert med sølvfargede bånd. Livet lukkes med skjulte hekter.

Også når det gjelder bånd finnes det en stor variasjonsrikdom i originalmaterialet. Pyntebånd, eller bolu, kunne være ensfargede, blomstrete eller sølvfargede, og av en rekke stoffkvaliteter. Det rekonstruerte livet er kantet med en mørkebrun fløyelskant og sølvfargede bånd. To parallelle, sølvfargede bånd er påsydd nedover framsidene av livet. På ryggen er det tre bånd: et langs midtsømmen og de to karakteristiske, buede båndene på hver side.

Den rekonstruerte bunaden er en kuftemodell, det vil si at stakken og livet er sydd sammen og er åpen foran. Livet lukkes med hekter, mens stakken knyttes igjen med påsydde knyttebånd.

I likhet med Villandkufta har denne bunaden tre synlige rynketråder øverst på stakken. Rynkekanten er også like bred som på originalen (2,5 centimeter). De eldste stakkene har de bredeste rynkestykkene med flest rynketråder. Det bredeste rynkestykket som ble undersøkt, var fra andre halvdel av 1700-tallet. Dette hadde hele 13 rynketråder. Senere ble rynkestykkene gradvis sydd smalere og hadde færre rynketråder.

Stakken på Villandkufta var laget i svart ullmoaré, men skiftematerialet viser at det også ble brukt en rekke andre stoffer. Til den rekonstruerte bunaden ble det valgt svart ulldamask.

Nederst på stakken er det sydd en slien sno – en snurret tråd til slitekant, laget av tråder i fargene grønn, rød og gul. Denne snoen mangler på den delen av stakken som forkleet dekker. Nederst på innsiden av stakken er det sydd en skoning i småmønstret bomullsstoff.

Bringeduken lå enten løst innenfor livet eller ble festet med prønu, det vil si knappenåler. Både dekorasjonsmåten og dekorasjonsmaterialet kunne variere. Det finnes mange originale bringeduker i samlingene til museene på Hol og i Ål. Bringeduken kunne være brodert, pyntet med bånd eller perler, eller med en kombinasjon av bånd og perler.

På akvarellen til Flintoe har den ene kona et stølebelte, et belte med metallplater. De andre kvinnene, ei kone og ei jente, har vevde eller flettede belter. Slike belter kunne også være pyntet med korillsteiner, som er små fargerike perler. Mens stølebeltet som regel var forbeholdt bemidlede, gifte kvinner, kunne vevde belter brukes av både ugifte og gifte kvinner. Kona var mindre pyntet med et vevd belte enn med stølebelte.

Øyonn Groven Myhren valgte å ta utgangspunkt i et gammelt sølvbelte fra Hol til sitt belte. Dette gamlebeltet er en del bredere enn de fleste stølebelter som brukes i dag. Store, forgylte støler er festet tett i tett på en beltelist av rødt ullstoff kantet med grønne silkebånd. En egen, kopiert englespenne lukker beltet. Originalen til beltet er i dag ved Norsk Folkemuseum. Det finnes også andre stølebelter, både i sølv og messing, som kan brukes til bunaden.

Halslinningen på den tilhørende skjorta er en høy renessansekrage. Halslinningen og ermelinningen broderes med et bredt, farget korsstingsbroderi. Det eksisterende draktmaterialet gir opphav til flere broderimønstre.

Et silketørkle knyttes rundt halsen i en pen sløyfe. Halslinningen skal være såpass høy at broderiet er synlig over silketørkleet.

I tillegg til hele skjorter finnes et plagg som kalles kaste eller halvskjorte. Plagget består av en høy, brodert halslinning med et tøystykke bak og to tøystykker foran. Kaste brukes istedenfor en hel skjorte under trøya.

I draktmaterialet befinner det seg en mengde løse ermelinninger. Disse er brodert med farget mønster og ble brukt sammen med en halvskjorte under trøya. Slike løsmansjetter blir også festet til brudeermene.

Vanlige bunadskjorter i ubleket lin eller bomull, eventuelt med hvitsøm eller kulørt søm, blir også brukt til bunaden.

Til kirkeklærne hørte alltid et fyrikle. Det var et skille mellom forklær av damask og forklær av annet, umønstret tøy: ty-fyrikleet. Damaskforkleet var brude- og koneforkleet til de som hadde råd til slikt. Svarte forklær av annet stoff ble brukt til mindre fine anledninger og av de som hadde dårligere råd. Ty-fyrikleet var også konfirmasjons- og jenteforkle. Det rekonstruerte, svarte forkleet er av ulldamask.

Det svarte forkleet har et fyrikleband (Ål) eller en fyriklegang (Hol) sydd på som pynt nederst. I perioden 1780–1840 var det mest vanlig å bruke bånd som ble kalt kamelhårsbole eller ullbole. Det var også vanlig med fyriklekraji, det vil si et pyntebånd utenpå linningen til forkleet og kantebånd langs langsidene.

Gifte kvinner kunne i tillegg bruke forklær av mønstret kattun. Til bunaden er det også rekonstruert et bomullsforkle med 1700-talls, rødt blomstertrykk på hvit bunn. Forklestoffet er foldet og sydd til riktig bredde, med utgangspunkt i et trykt bomullsforkle fra Hallingdal fra samme tidsperiode.

Forkleet ble tradisjonelt festet på stakken med prønu (knappenåler). Senere gikk man over til å bruke hekter, sikkerhetsnåler eller trykknapper. Knyttebånd har ikke vært vanlig.

Ugifte kvinner kan bruke huvuklut til denne bunaden, det vil si at håret flettes og bindes opp på hodet. Det gjøres på følgende måte: Alt håret deles med midtskill, slettes med sukkervann framme, flettes i to fletter med flettebånd, føres opp på hodet der flettene krysses, for så å føres ned til en flettekrans med møtepunkt nesten helt nede i nakken. Flettebåndene knyttes sammen til en pen sløyfe som legges over skjortelinningen til nakkepynt. Flettekransen skal sitte som en slags forlengelse bakover av den bredeste delen av skallen.

Selve huvukluten er et langt tøystykke (110–125 x 24–29 centimeter) av linlerret, brodert med hvit- eller svartsøm i geometriske figurer og med en gasiknipling midt foran og midt på kortendene. Hvoran huvukluten ble satt på i den aktuelle tidsperioden bunaden er rekonstruert fra, er usikkert. Slik det ser ut på Flintoes akvarell, legges huvukluten glatt rundt skallen og kant i kant med flettekransens bakside, krysses bak i nakken og føres opp igjen til toppen av hodet, der den festes.

Huvukluten gikk ut av bruk på 1870-tallet etter sterkt press fra kapellan Olaf Larsen Skattebøl i Ål, som ønsket at jentene i stedet skulle bruke jentepannelin.

Som gift kvinne ville det være mest korrekt å bruke en hettebunad av eldre type enn den som er i bruk til Kvinnebunad fra Øvre Hallingdal, med silketørkle uten frynser knyttet rundt sjølve hetta. Alt håret er innflettet under hetta og dermed ikke synlig. En korrekt hette er per i dag ennå ikke rekonstruert.

Til denne bunaden hører det blå strømper. De skulle egentlig være pisseblå eller potteblå, etter det naturlige fargestoffet som ble brukt til å farge garnet. De gamle strømpene kunne være både tykke og tynne, alt etter tykkelsen på det hjemmespunnede garnet. Strikkede strømper i ullgarn holdes oppe av flerfargede, flettede strømpebånd.

Over livets bystehøyde settes en sølvspenne på hver side med ei lekkje, lenke, imellom. Spennene er kopiert etter gamle originaler fra Hol.

Skjorta lukkes i halsen med en liten halsring. På bringa festes en større sølje, for eksempel en skålesølje eller en åkjajarnring-sølje. Dette gamle sølvmønsteret har, som navnet tilsier, atten gjennomhullede skåler (ringer) som anheng. Ulike typer filigransanheng er av senere dato og passer derfor ikke like godt til denne bunaden.