nasjonalspråket i Japan som snakkes av ca. 127 mill. mennesker (2004).
Slektskapsforhold
Genetisk er japansk et isolat, dvs. et språk hvis slektskapsforhold ikke endelig er fastslått, selv om mange hypoteser har vært fremsatt. Japansk er ikke beslektet med kinesisk, og slektskap med aino kan ikke påvises. Språket på Ryukyuøyene regnes i dag for en dialekt av japansk. Best underbygd og videst akseptert er hypotesen om slektskap med koreansk, som japansk oppviser systematiske korrespondenser med i en del av ordforrådet. Typologisk står japansk og koreansk hverandre svært nær, men veletablerte korrespondenser i morfologien er ennå forholdsvis få. Bl.a. gjennom forbindelsen med koreansk antas japansk å tilhøre den tungusiske grenen av den altaiske språkfamilien. Men man skal være klar over at selve eksistensen av den altaiske språkfamilien er omdiskutert. Korrespondenser er også ment påvist til austronesisk og fjernere til dravidisk. I alle tilfeller, eventuelt med unntak av koreansk, er korrespondensene så få at slutningene som kan trekkes er usikre; det er uvisst om de skyldes slektskap eller kontakt. Japansk kan godt være et ekte blandingsspråk som ikke kan forstås som en videreutvikling av et enkelt grunnspråk, og som altså ikke kan innordnes genetisk.
Språklige særtrekk
Lydlære
Lydsystem og stavelsesstruktur er relativt enkle. Det skjelnes mellom korte og lange stavelser. Japansk har fri tonal aksent, i store dialektområder også ordtone (tonem).
Morfologi
Japansk er et agglutinerende språk. Det er to overordnede ordklasser. Verb omfatter både adjektiver og egentlige verb. De bøyes i tempus/aspekt, modus, diatese osv. Dessuten uttrykker bøyningsformer talesituasjonens formalitetsnivå og forhold mellom de talende. Nomener bøyes ikke, men får etterhengt kasus- og andre partikler.
Syntaks
Japansk er et typisk SOV-språk, dvs. rekkefølgen på setningsleddene er subjekt – objekt – verb. Verbet opptrer alltid sist i setningen; komplementer og adverbielle ledd står foran verbet. Underordnede ledd står foran hovedleddet: adjektiv foran substantiv, genitiv foran hovedledd, relativsetning foran korrelat, leddsetning foran hovedsetning. Den umarkerte leddrekkefølgen foran verbet er subjekt – indirekte objekt – objekt, men da leddfunksjoner markeres med kasuspartikler, er rekkefølgen temmelig fri og underlagt pragmatisk variasjon. Verbet er setningens eneste obligatoriske ledd; subjekt, objekt og andre ledd utelates ofte. Topic-comment konstruksjoner er hyppige: keeki-wa Hanako-ga tabeta 'kaken, Hanako spiste (den); Hanako spiste kaken'.
Ordforråd
Utover egentlig japanske ord er bortimot halvparten av ordforrådet lånord fra kinesisk: sino-japansk. Sino-japansk ordmateriale er produktivt i nydannelser, på samme måte som gresk og latinsk ordmateriale i europeiske språk. Den fortsatte skrivning av disse ordene med kinesiske skrifttegn muliggjør direkte, gjensidig utveksling mellom sino-japansk og kinesisk. En stadig stigende andel av ordforrådet (nå over 10 %) utgjøres av lånord fra europeiske språk, i den tidlige kontakt med europeerne fortrinnsvis fra portugisisk og nederlandsk, men fra moderne tid langt overveiende fra engelsk.
Språkhistoriske perioder
Utviklingen av japansk språk kan inndeles i følgende hovedperioder: gammeljapansk (ca. 700–800; omtrent Nara-perioden); tidlig middeljapansk (800–1200; Heian); sen middeljapansk (1200–1600; Kamakura, Muromachi); moderne japansk (fra 1600-tallet; Edo og følgende perioder).
Dialektforhold
Språket på Ryukyuøyene regnes som en dialekt, men det er nokså forskjellig fra språket i det øvrige Japan. Japansk oppviser stor dialektal variasjon og inndeles i to overordnede dialektgrupper: vestlige dialekter (det sentrale og vestlige Honshu, Shikoku, Kyushu) og østlige (det østlige og nordlige Honshu). Hokkaido-dialekten er et resultat av sen tilflytting fra hele landet og lar seg ikke innpasse i denne inndelingen. Det moderne standardspråket er basert på dialekten i Tokyo (den politiske hovedstaden fra 1603), som tilhører den østlige dialektgruppen. Likevel er det en sterk påvirkning fra dialekten i Kyoto (hovedstad inntil 1603), det tidligere prestisjespråket, som tilhører den vestlige dialektgruppen, og som ligger til grunn for det klassisk japanske skriftspråket. Først i etterkrigstiden ble standardspråket så pass utbredt gjennom utdannelse, radio og fjernsyn at stort sett alle japanere behersker det. Mange har fortsatt en regional dialekt som førstespråk og standardspråket som andrespråk.
Skrift
Moderne japansk skrift har to komponenter som brukes sammen i vanlige tekster. Kanji ('kinesiske tegn') brukes til å skrive sino-japanske ord og innfødte leksemer og ordrøtter. Kanji brukes vesentlig logografisk, dvs. et tegn betegner et leksikalsk morfem som helhet, men det har ingen systematisk angivelse av uttalen. Til hvert kanji knytter det seg et antall «lesninger», dvs. uttalen av de ord/morfemer som det betegner. On-lesning ('lyd') brukes ved sino-japanske ord; kun-lesning ('betydnings-') ved innfødte ord. De fleste kanji har atskillige lesninger, ofte 3–4, men mange har betydelig flere, og det er således et ganske komplisert system. Til offisiell bruk er antallet kanji i dag begrenset til ca. 2000, men i noen sammenhenger, f.eks. i aviser, brukes langt flere.
Kana, med 46 grunntegn, er fonografiske stavelsestegn som brukes til å stave ord eller orddeler. Det er to typografiske varianter. Hiragana brukes til å stave grammatiske ord og partikler, bøyningsendelser, og i det hele tatt ord som ikke skrives med kanji. Katakana brukes mest til å stave vestlige lånord, men også til f.eks. fremheving. Enhver japansk tekst kan i prinsippet skrives i kana, men i praksis anvendes en blanding av kanji og kana. Det ligger mye stilistisk variasjon med hensyn til hva som skrives med kanji, og hva som skrives med hiragana. I avis- og fagspråk gir bruken av kanji mulighet for en kortfattet og presis uttrykksmåte, og i skjønnlitteratur er kanji og variasjoner i bruken et viktig estetisk virkemiddel. Japansk skrives vanligvis i kolonner, ovenfra og ned, og fra høyre mot venstre; bøker leses 'bakfra'.
Det mest brukte transkripsjonssystem for latinske bokstaver (roomaji) er Hepburn-systemet fra 1885, som i en lett modifisert utgave brukes i de fleste ordbøker og i egennavn, f.eks. Fuji-fjellet. Et nyere system, som foretrekkes av språkforskere, er kunree-systemet fra 1937, som i det store og hele ikke avviker mye fra Hepburn, men som f.eks. skriver Huzi-fjellet.
Japanerne fikk kjennskap til kinesisk skrift antagelig så tidlig som på 300-tallet e.Kr. av skriftlærde koreanere. Etter koreansk mønster og instruksjon begynte man etter hvert å skrive japansk med kanji, som ble brukt på to måter: dels etter betydning, hvor innfødte japanske ord ble skrevet med kanji for ord med tilsvarende betydning i kinesisk. Dette er opprinnelsen til kun-lesningene. Dels ble kanji brukt etter tilnærmet uttale, hvor japanske ord ble stavet med kanji brukt som fonografiske skrifttegn uten hensyn til deres betydning, altså som ren stavelsesskrift (man'yoo-gana, etter diktsamlingen Man'yoo-shuu, ca. 760). Etter hvert ble det utviklet grafisk forenklede varianter av man'yoo-gana som ble til hiragana og katakana, som finnes i sine nåværende former fra 900-tallet. I tidlig middeljapansk ble mange skjønnlitterære tekster skrevet i hiragana med ingen eller meget få kanji, men på grunn av økende bruk av sino-japansk i dagligspråket og den prestisje som var forbundet med kjennskap til kanji, ble prosa i stigende grad skrevet i en blanding av kanji og kana, slik det er i dag. Fra starten av sen middeljapansk stivnet skriftspråket i den formen som kjennes som klassisk japansk, som forble skriftspråknorm helt til slutten av 1800-tallet. Da fikk genbun'itchi-bevegelsen gjennomført en tilnærming av skriftspråket til det samtidige talespråket.