Japan med hiragana

. fri

japansk fonetisk stavelsesskrift utviklet i det 9. århundre fra kursive former av kinesiske tegn, såkalt sōsho-stil (草書 (そうしょ med hiragana)). Se også katakana .

Hiragana brukes til å skrive japanske ord som ikke skrives med kinesiske tegn, samt grammatiske former. Barnebøker skrives også helt eller delvis i hiragana, med flere og flere kinesiske tegn avhengig av hvilket klassetrinn bøkene er beregnet på.

Hiragana er en stavelsesskrift, hvor hvert tegn står for en konsonant pluss en vokal, en vokal alene, eller konsonanten n i utlyd.

Tabellen leses fra høyre mot venstre og ovenfra og ned. Dette er den vanlige japanske rekkefølgen, som også er alfabetisk rekkefølge, for eksempel i ordbøker:

-n w r y m h n t s k vokal
a
i
u
e
o

Kombinasjonene yi, ye og wu finnes ikke. wi og we brukes ikke i moderne japansk. wo brukes nå bare som objektpartikkel og uttales uten w. Temapartikkelen wa skrives med tegnet for ha, og retningspartikkelen e skrives med tegnet for he.

si uttales [ʃi], ti uttales [tʃi], tu uttales [tsɯ], hi uttales [çi], hu uttales [ɸɯ]

Disse stavelsene skrives henholdsvis shi, chi, tsu, hi, fu i det mest brukte Hepburn- transkripsjonssystemet.

For å skrive de tilsvarende stemte konsonantene, føyer man til nigori (にごり) som ligner anførselstegn (゛) til høyre for grunnformen:

b d z g
a
i
u
e
o

z uttales oftest dz.

zi og di uttales begge [dʒi] og zu og du uttales begge [dzɯ]. De skrives henholdsvis ji og zu med det mest brukte transkripsjonssystemet.

di og du skrives bare i sammensatte ord der lyden er blitt stemt fra en opprinnelig ti eller tu.

b dannes fra formene for h.

Tegnene for p dannes fra formene for h med en liten runding (゜) maru (まる).

a i u e o
p

Andre stavelser kan lages ved hjelp av sammensetning, hvor hovedtegnet skrives i normal størrelse og den andre delen forminsket.

De vanligste sammensatte formene lages fra formene for -i sammen med en liten ya, yu eller yo:

p b d z g r m h n t s k
ぴゃ びゃ ぢゃ じゃ ぎゃ りゃ みゃ ひゃ にゃ ちゃ しゃ きゃ ya
ぴゅ びゅ ぢゅ じゅ ぎゅ りゅ みゅ ひゅ にゅ ちゅ しゅ きゅ yu
ぴょ びょ ぢょ じょ ぎょ りょ みょ ひょ にょ ちょ しょ きょ yo

Sammensetningene med s uttales [ʃ-], t [tʃ-], h [ç-], z og d [dʒ-], og de skrives henholdsvis sh-, ch-, hy- og j- i det mest brukte transkripsjonssystemet. D-formene brukes praktisk talt ikke i moderne japansk.

Utover dette finnes det andre sammensetningsmuligheter for å skrive utenlandske lydkombinasjoner, for eksempel ヴぇ = ve.

En liten tu (っ) foran viser at konsonanten skal uttales dobbelt: にっぽん = Nippon.

Vokalene forlenges ved å føye til tilsvarende vokaltegn. I de fleste tilfellene brukes u for å lage lang o. I lydskriften gjengis lang vokal oftest med en strek over ¯, men e og i forlenges normalt ei og ii: こうこう /kōkō/ (videregående skole), men おおきい /ōkii/ (stor).

Etter at japanerne begynte å skrive med kinesiske tegn ble en del tegn brukt for sin uttale, uavhengig av tegnenes betydning, for å skrive japanske navn og ord. Disse stavelsestegnene uten betydning kalles 万葉仮名 man'yōgana og ble etter hvert forenklet til formene som er i bruk i dag. 

Følgende tabell viser hvilke opprinnelige kinesiske tegn hvert stavelsestegn er utviklet fra:

-n

w

r

y

m

h

n

t

s

k

vokal

a

i

u

e

o

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.