Norge med katakana

. fri

Katakana,

japansk fonetisk stavelsesskrift utviklet i det 9. årh. fra bestanddeler av kinesiske tegn i kaisho-stil (楷書). Se også hiragana.

Katakana brukes til å skrive fremmedord og navn fra andre språk enn koreansk, kinesisk og til dels vietnamesisk. Katakana brukes også oftest for dyr og planter, og som kursivform for fremhevinger.

Katakana er en stavelsesskrift, hvor hvert tegn står for en konsonant pluss en vokal, en vokal alene, eller konsonanten n i utlyd.

Tabellen leses fra høyre mot venstre og ovenfra og ned. Dette er den vanlige japanske rekkefølgen, som også er alfabetisk rekkefølge, f.eks. i ordbøker:

-n w r y m h n t s k vokal
a
i
u
e
o

Kombinasjonene yi, ye og wu finnes ikke. Tegnene for wi og we brukes ikke i moderne japansk. De skrives nå henholdsvis ウィ og ウェ med katakana.

si uttales [ʃi], ti uttales [tʃi], tu uttales [tsɯ], hi uttales [çi], hu uttales [ɸɯ]

Disse stavelsene skrives henholdsvis shi, chi, tsu, hi, fu i det mest brukte Hepburn- transkripsjonssystemet.

For å skrive de tilsvarende stemte konsonantene, føyer man til nigori som ligner anførselstegn (゛) til høyre for grunnformen:

b d z g
a
i
u
e
o

z uttales oftest dz

zi og di uttales begge [dʒi] og zu og du uttales begge [dzɯ]. De skrives henholdsvis ji og zu med det mest brukte transkripsjonssystemet.

di og du skrives bare i sammensatte ord der lyden er blitt stemt fra en opprinnelig ti eller tu.

b dannes fra formene for h.

Tegnene for p dannes fra formene for h med en liten runding (゜), maru.

a i u e o
p

Andre stavelser kan lages ved hjelp av sammensetting, hvor hovedtegnet skrives i normal størrelse og den andre delen forminsket.

De vanligste sammensatte formene lages fra formene for -i sammen med en liten ya, yu eller yo:

p b d z g r m h n t s k
ピャ ビャ ヂャ ジャ ギャ リャ ミャ ヒャ ニャ チャ シャ キャ ya
ピュ ビュ ヂュ ジュ ギュ リュ ミュ ヒュ ニュ チュ シュ キュ yu
ピョ ビョ ヂョ ジョ ギョ リョ ミョ ヒョ ニョ チョ ショ キョ yo

Sammensetningene med s uttales [ʃ-], t [tʃ-], h [ç-], z og d [dʒ-], og de skrives henholdsvis sh-, ch-, hy- og j- i det mest brukte transkripsjonssystemet. D-formene brukes praktisk talt ikke i moderne japansk.

Utover dette finnes det andre sammensetningsmuligheter for å skrive utenlandske lydkombinasjoner, f.eks. ヴぇ = ve, ティ = ti (uttalt ti og ikke chi)

En liten tu (ッ) foran viser at konsonanten skal uttales dobbelt.

I katakana forlenges vokalene med en rett strek i skriveretningen, altså ー dersom teksten går fra venstre mot høyre, og │ dersom teksten går ovenfra og ned.

Katakana utviklet seg gradvis fra kinesiske tegn. Til å begynne med var en rekke forskjellige kinesiske tegn og forkortelser i bruk for å skrive japanske stavelser. I det 10. årh. var systemet stort sett utviklet og innen det 14. årh. var det stort sett én-til-én samsvar mellom tegn og japanske stavelser. 

I følgende tabell vises hvilket kinesisk tegn hvert enkelt katakanategn er utviklet fra:

-n

w

r

y

m

h

n

t

s

k

vokal

a

i

u

e

o

Katakana brukes også for å skrive ainu, i tillegg til at det også kan skrives med latinske bokstaver.

Ainu har en del stavelser som japansk ikke har, slik som tu, som skrives トゥ, ye, som skrives イェ, we ウェ og wo ウォ.

Dobbeltkonsonanter skrives som ellers liten ッ.

Ainu har i motsetning til japansk en rekke lukkede stavelser, altså stavelser som slutter på konsonant. Disse konsonantene skrives med stavelsestegnene som inneholder vokal, men i liten størrelse, f.eks. ッ for -t og ヶ for -k.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.