tysk filosof. Professor i Jena 1805–07, gymnasrektor i Nürnberg 1808–16, professor i Heidelberg fra 1816, i Berlin fra 1818. Hegel er en vanskelig tilgjengelig filosof, omstridt og uklar. Han påkaller begeistring hos noen og aversjon hos andre. Tross sterkt skiftende vurderinger gjennom 150 år har han øvd stor innflytelse, både i og utenfor Tyskland. Etterkrigstiden opplevde litt av en Hegel-renessanse.
Filosofi
Hegel er en sentral skikkelse i den tyske idealisme, en filosofisk retning som utgikk fra Immanuel Kant. Hegel har også Kant som forutsetning, og er selv en viktig forutsetning for Karl Marx. Hegels første hovedverk er Phänomenologie des Geistes (1807). Geist eller ånd er et nøkkelbegrep hos Hegel, og sondringen mellom subjektiv og objektiv idealisme er en nødvendig forutsetning for forståelsen av hans filosofi. For den subjektive idealismen er erkjennelsens objekter intet annet enn ideer eller forestillinger som eksisterer i eller for en bevissthet eller ånd: dette er George Berkeleys posisjon. For den objektive idealismen, derimot, er erkjennelsens objekter ideer i eller manifestasjoner av en overindividuell, «absolutt» og «objektivt» eksisterende ånd, enten den kalles verdensånd (Weltgeist), verdensfornuft eller logos. Dette er Hegels grunnposisjon. Et problem er nå at det blir vanskelig å plassere Kant i et slikt skjema. Man kan si at Hegels Weltgeist på sett og vis er en videreføring av Kants Ding an sich, som nettopp er et «noumenon», dvs. en ren fornuftsting, og et uttrykk for den «ytterste» virkelighet i form av noe som er til dels fornuftsbegripelig, men overhodet ikke empirisk erfarbart. Hos Kant står imidlertid dette Ding an sich i et uforklarlig, halvveis kausalt forhold til vår erfaringsverden og dens fenomener. For Hegel, derimot, er det verdenshistorien som vitenskapelig fattbar prosess som er manifestasjonen av verdensåndens virke. Verdenshistorien omfatter da også alle underområder: kunst, religion, filosofi, rettssystemer, politisk utvikling osv.
Hegel skrev om alle disse temaer, alltid veiledet av prinsippet: Det virkelige er det fornuftige. Dette slagordet er lett å misforstå og latterliggjøre. For Hegel betyr det at bare det som er forståelig, kan eksistere for oss, dvs. som erkjennbart, som objekt for vitenskap og erkjennelse. Det betyr videre at det alltid er fornuft eller ånd som ytrer seg, subjektivt i individenes handlinger, og objektivt i f.eks. samfunnets lover og institusjoner. Også her må imidlertid begrepet «objektiv ånd» forbli problematisk. Noen har tolket «ånd» («fornuft») i slike sammenhenger som tilstedeværelsen av nødvendig og allmenngyldig lovmessighet (dog ikke uten å bli motsagt av andre Hegel-tolkere): å forstå eller erkjenne noe er å se det som ledd i en logisk orden, et fornuftsbegripelig system, og derfor se det som utslag av en nødvendig utvikling. Dette logiske systemet og dets dynamikk kaller Hegel for dialektikken. Skjemaet er tese – antitese – syntese, betegnelser som ikke brukes av Hegel selv, men av Johann Gottlieb Fichte før ham og av mange etter ham. Men inndelingen av alle ting i «triader» med dynamiske motsetnings- eller spenningsforhold er et hegelsk trekk. Sin grunn har det i det faktum at intet begrep, ingen begivenhet, ingen prosess er total, altomfattende og selvtilstrekkelig. Den kan derfor bare forstås gjennom det som begrenser eller negerer den. «Negasjonen» og endog «negasjonens negasjon» blir da en forutsetning og en mulighetsbetingelse for virkelighetsforståelse og begrepsdannelse overhodet. Det er ikke minst denne sentrale rollen som gjør negasjonsbegrepet problematisk og uklart i Hegels filosofi, et trekk som går i arv til Marx. I den hegelske dialektikk er væren den første kategori (tesen). Dens negasjon og antitese er intet. Den kategori som inneholder begge disse, og som da er syntesen, er tilblivelse. Også i naturen, hvor intet eksisterer med nødvendighet (Hegel og David Hume er enige her), vil nettopp alt som er empirisk eksisterende og forgjengelig, med nødvendighet forgå og gå over i sin negasjon, ikke-eksistens – og nettopp som ledd i tilblivelsen av noe nytt. Naturen selv har tre dialektisk forbundne trinn: det mekaniske, det fysiske og det organiske, hvorav det siste er basis for bevissthet eller ånd. Det er ved anvendelse av et slikt skjema at naturfilosofien blir til åndsfilosofi hos Hegel. Det er da også en vanlig kritikk av Hegel at han så sin egen tid, sin tids statsformer og sin egen filosofi som kulminasjoner i verdensåndens dialektiske utvikling.
Hegel fremsetter ikke sitt system til avløsning av vitenskapene. Han forutsetter disse, men gir nok også filosofien en ledende rolle i forhold til enkeltvitenskapene. Filosofien representerer en forståelsesform overfor virkeligheten som vitenskapen ikke kan representere: forståelsen av naturen, samfunnet og historien ut fra nødvendighetskategorier, ikke for å forklare kausalt ved årsak–virknings-begreper, men for å forstå innen rammen av et helhetssyn: Det virkelige er det fornuftige. (Hume påpeker nettopp at vitenskapen ikke kan forstå eller forklare i nødvendighetskategorier, og han avviser muligheten av at filosofien kan gjøre det.) Verdenshistorien er verdensåndens utfoldelse i tiden som naturen er dens utfoldelse i rommet. Å forstå verdenshistorien er å forstå den som dialektisk prosess; det er verdensåndens utfoldelse i tiden som manifesterer seg i strid, kamp og utvikling, i undergang, tilblivelse og nyskaping. Å forstå samfunnet er å se det som formet gjennom motsetningenes dialektiske prosess, et perspektiv som gjenkjennes i Marx' lære om klassekampen som historisk og sosial drivkraft.
Hegel dannet skole, forenklet sagt med to hovedfløyer, høyre- og venstre-hegelianerne. Til den første hørte også viktige norske filosofer på 1800-tallet (Marcus J. Monrad og Georg V. Lyng). Fra venstrefløyen utsprang den tyske materialismen (Ludwig Feuerbach) og Karl Marx' dialektiske materialisme. Men Hegels innflytelse utstrakte seg også til Francis H. Bradley i Storbritannia, Charles S. Peirce i USA, Benedetto Croce og Giovanni Gentile i Italia. Politiske ytterfløyer både til høyre og venstre har hentet inspirasjon fra Hegel. Også for filosofer som Jean-Paul Sartre og indirekte, som motpol, for Søren Kierkegaard har Hegel hatt betydning.
Verker
Hegels forfatterskap omhandler nesten alle filosofiens områder: logikk, erkjennelsesteori, ontologi, rettsfilosofi, religionsfilosofi, kunstfilosofi, historiefilosofi m.m. Hans viktigste verker er: Phänomenologie des Geistes (1807); Die Wissenschaft der Logik (3 bd., 1812–16); Enzyklopädie der philosophischen Wissenschaften im Grundrisse (1817; en oversikt over Hegels system); Grundlinien der Philosophie des Rechts (1821). Hegels Sämtliche Werke er utgitt i Jubiläumsausgabe (22 bd., 1949–61). På norsk: Sannhet og system (1971), Innledning til estetikken (1986), Åndens fenomenologi (1999).