Carl Gustaf Mannerheim

Faktaboks

Carl Gustaf Mannerheim
Carl Gustaf Emil Mannerheim
friherre
født:
4. juni 1867, Villnäs, Det russiske keiserdømmet (nå Finland)
død:
27. januar 1951, Lausanne, Sveits

Kolorert foto fra 1942.

Carl Gustaf Mannerheim. Bilde, se også Finland (historie).

.
Lisens: fri

Fra høsten 1940 ble det etablert militært samarbeid mellom Finland og Tyskland, og da Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941, gikk finnene med i den såkalte «fortsettelseskrigen» for å gjenerobre sine tapte områder. Bildet viser Hitler og Mannerheim ved fronten i Finland.

.

Carl Gustaf Mannerheim var en finsk offiser og politiker. Han var Finlands riksforstander i 1918–1919 og president i perioden 1944–1946. Under den finske borgerkrigen i 1918 var han leder for regjeringstroppene («de hvite»), og under Vinterkrigen (1939–1940) og fortsettelseskrigen (1941–1944) mot Sovjetunionen var han leder for de finske styrkene.

Bakgrunn

Mannerheim startet sin karriere i det russiske kavaleriet (Finland var på dette tidspunktet et russisk storfyrstedømme). Han deltok som oberstløytnant i den russisk-japanske krig i 1904–1905, hvor han på slagmarken ble forfremmet til oberst. I årene 1906–1908 foretok han etter oppdrag fra den russiske tsaren en ferd gjennom Sentral-Asia for å samle militære opplysninger og tegne kart. Mannerheim fikk generalmajors rang i 1911. Under første verdenskrig ledet han russiske avdelinger i Polen og Karpatene og avanserte til generalløytnant i 1915.

Den finske borgerkrigen

Da marsrevolusjonen brøt ut i Russland i 1917, nedla Mannerheim sin kommando og vendte hjem til Finland. I desember samme år ble Finland erklært uavhengig av Russland. Mannerheim ble i januar 1918 utnevnt til øverstkommanderende for regjeringens tropper og innledet omgående den aksjonen mot russiske og finske «røde» avdelinger som åpnet borgerkrigen. Ikke minst takket være hans militære dyktighet gikk de «hvite» regjeringsstyrkene av med seieren.

Riksforstander

På grunn av regjeringens utpreget tyskvennlige orientering trådte Mannerheim tilbake som øverstkommanderende i mai 1918, men påtok seg å forhandle med de allierte makter i London og Paris om anerkjennelse av den selvstendige finske staten. Takket være dette initiativet ble det ved Tysklands kapitulasjon i første verdenskrig høsten 1918 mulig for Finland å avvikle sin tyskorienterte kurs uten komplikasjoner.

I desember samme år ble Mannerheim av riksdagen utpekt til midlertidig finsk statsoverhode (riksforstander). I denne egenskap konsoliderte han republikkens selvstendighet, men ble ved det første presidentvalget i juli 1919 vraket til fordel for den liberale Kaarlo Juho Ståhlberg. Inntrykkene fra borgerkrigen, som hadde gjort Mannerheim forhatt i arbeiderklassen, var fortsatt for sterke.

Vinterkrigen og fortsettelseskrigen

Etter å ha levd 12 år som privatmann ble Mannerheim i 1931 utnevnt til formann for det finske forsvarsrådet og dermed til øverstkommanderende for de militære styrker i krigstid. Han arbeidet i denne stillingen energisk for å styrke Finlands militære beredskap og bygde blant annet ut forsvarsverkene på Karelske nes, den såkalte Mannerheim-linjen. Under vinterkrigen mot Sovjetunionen i 1939–1940 hadde Mannerheim overkommandoen over de finske troppene og bidro avgjørende dels til finnenes fremgang i krigens første fase, dels til å hindre et sovjetisk gjennombrudd til fred ble oppnådd i mars 1940.

Også under Finlands andre krig (fortsettelseskrigen) i 1941–1944, da finnene kjempet mot Sovjetunionen ved Tysklands side, hadde Mannerheim overkommandoen. Hans ledelse ble igjen avgjørende for den finske innsatsen, ikke minst under de forbitrede forsvarskampene i krigens siste fase, men enkelte av hans militære disposisjoner og hans proklamasjon i juli 1941 om erobring av Sovjet-Karelen ble sterkt omstridt. Han motstod imidlertid et iherdig tysk press for å delta i en offensiv mot Leningrad.

På sin 75-årsdag i 1942 ble Mannerheim utnevnt til marskalk av Finland.

President

Vinterkrigen hadde bygd bro over kløften mellom finnene fra borgerkrigens dager, og Mannerheim ble nå et samlingsmerke for hele det finske folk. Han hadde også i løpet av første del av 1940-årene erobret en dominerende politisk maktposisjon. Da nederlaget truet på nytt i 1944, stod han derfor for alle befolkningsgrupper som republikkens eneste mulige redningsmann. I august 1944 trådte president Risto Ryti – som symboliserte våpenfellesskapet med Tyskland – tilbake, og riksdagen utpekte Mannerheim til hans etterfølger. Det lyktes for Mannerheim å oppnå våpenstillstand med Sovjetunionen i september samme år og å frigjøre Finland fra det tyske våpenfellesskapet.

Tross sin høye alder tok han deretter med stor energi fatt på de to grunnleggende finske hovedoppgaver, gjenreisingen og normaliseringen av forholdet til Sovjetunionen. I mars 1946 gikk han imidlertid av for å leve sine siste år som privatmann i Sveits. Han skrev da sine Minnen, som utkom i to bind i 1951–1952.

En rytterstatue av Carl Gustav Mannerheim ble reist i Helsinki i 1960.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Heinrichs, Erik: Mannerheimgestalten, 1958–1959, 2 bind. Finn boken
  • Meri, Veijo: C.G. Mannerheim : marskalken av Finland, 1989, isbn 951-52-1228-6, Finn boken
  • Stig Jägerskiölds biografi i åtte bind, utgitt 1964–1981

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg