den apostoliske trosbekjennelse

Artikkelstart

Den apostoliske trosbekjennelse er i kristendommen den eldste av de tre økumeniske bekjennelser. I de vesterlandske kirker brukes den som trosbekjennelse ved dåpen, og i Den norske kirke leses den dessuten av prest og menighet sammen ved hver høymesse. I sin nåværende form («Jeg tror på Gud fader, den allmektige...») stammer den apostoliske trosbekjennelse fra 500-tallet, men i en noe kortere form kan den følges tilbake til før år 150 og Symbolum Romanum ('den romerske bekjennelse').

Faktaboks

Uttale
apostˈoliske trosbekjennelse

Historie

Bekjennelsesdannelsen begynte tidlig, allerede i nytestamentlig tid (for eksempel 1. Korinterbrev kapittel 8, vers 6 og 1. Korinterbrev kapittel 15, Paulus' brev til Filipperne kapittel 2). Den såkalte dåpsbefalingen i Matteusevangeliet kapittel 28, vers 19 er et eksempel på en treleddet, trinitarisk bekjennelse: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Romanum, som går tilbake til 100-tallet, er en trinitarisk bekjennelse til «Gud Fader», «Kristus Jesus» og «en hellig Ånd». Apostolicum er en modifisert og litt utvidet utgave av Romanum og har trolig sin opprinnelse i Sør-Frankrike. I løpet av 800-tallet ble den apostoliske trosbekjennelse enerådende i vestkirken.

I førte trosartikkel presiserer Apostolicum skapelsesaspektet: Gud er «himmelens og jordens skaper». I andre trosartikkel er det flere tillegg i forhold til Romanum. Jomfrufødselen blir presisert: Jesus Kristus er «unnfanget ved Den hellige ånd og født av jomfru Maria». Videre er Pontius Pilatus nevnt særskilt og fungerer som en tidfestelse. Det viktigste tillegget er at Jesus «fór ned til dødsriket». Mens kroppen går til grunne, er sjelen i dødsriket. Artikkelen forkynner seieren over døden ved at han stod opp fra de døde. Dermed understrekes den frelsende betydningen som Jesu død har. I tredje trosartikkel presiseres at kirken er «allmenn», det vil si universell, utbredt over hele verden. Tillegget «de helliges samfunn» kan tolkes på tre måter. De hellige kan referere til «hellige ting» (det vil si sakramentene), hellige personer (de som kirken består av) eller alle kristne (de hellige) i tid og rom.

Tekst

Teksten slik den lyder i den oversettelse som brukes i Den norske kirke:

«Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

Amen.»

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Brunvoll, Arve og Kjell Olav Sannes: Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Oslo: Lunde, 2017. Finn boken
  • Kelly, J.N.D.: Early Christian creeds. London: Longman, 1972. Finn boken
  • Molland, Einar: Konfesjonskunnskap. Kristenhetens trosbekjennelser og kirkesamfunn. 2. utgave. Oslo: Forlaget Land og Kirke, 1961. Finn boken
  • Pelikan, Jaroslav: Credo. Historical and Theological Guide to Creeds and Confessions of Faith in the Christian Tradition. New Haven: Yale University Press, 2003.
  • Skarsaune, Oskar: Troens ord. De tre oldkirkelige bekjennelsene. Oslo: Luther, 1997. Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg