Flate med bølgerifler i ringerikssandstein. Vegskjæring ved Kroksund nær Sundvollen.

Inge Bryhni. Begrenset gjenbruk

Nærbilde av lagflate i sandstein ved rasteplass langs Ringeriksveien øst for Tyrifjorden (Holsfjorden).

Inge Bryhni. Begrenset gjenbruk

Snitt gjennom sandsteinen ved rasteplass langs Ringeriksveien øst for Tyrifjorden (Holsfjorden).

. Begrenset gjenbruk

Ringeriksandstein, rød, rødbrun eller grågrønn sandstein som ble dannet for omkring 420 millioner år siden; ved slutten av silurtiden, og bevart i det som nå er Oslofeltet.

Sandsteinen er blottlagt i veiskjæringer langs Ringeriksveien E16 ved Kroksund nær Sundvollen og på østsiden av Tyrifjorden (Holsfjorden). Finkornige lag av siltstein kan vise bølgeslagsmerker (strøm- og bølgerifler) og tørresprekker, mens grovere sandsteinslag kan ha kryssjiktning og konglomeratisk innleiring av leirfiller og rullestein.

Sandsteinen kan stedvis spalte langs tynne, finkornete lag av siltstein og har vært revet som heller, ringeriksheller, til haveganger, fortau og andre byggeformål.

Ringerikssandsteinen ble til ved avsetning av sand i elvene fra den kaledonske fjellkjede, som hadde begynt å reise seg gjennom nordvestre deler av landet mot slutten av silurtiden. De primære sedimentære strukturene på lagflatene og inne i lagene viser til elver som strømmet ut over vidstrakte kystsletter, deltaer, innsjøer og flater som senere ble lagt tørre.

På grunn av sensiluriske alder, dannelse under kontinentale forhold og gjerne karakteristiske rødlig farge ble ringerikssandsteinen tidlig jevnført med Old Red-avsetningene i Storbritannia. Dette ble erkjent allerede i 1844: Under det skandinaviske naturforskermøtet i Christiania hadde den norske professoren B.M. Keilhau (1797-1858) tatt sin britiske kollega R.I. Murchison (1792-1871) med til Krokkleiva og Ringerike for å vise ham bergartene. Murchison kunne allerede i sitt foredrag på samme naturforskermøte peke på store likheter mellom sandsteinen på Ringerike og den kontinentale Old Red Sandstone i Storbritannia.

Ringerikssandsteinen hører til øverst i Oslofeltets lavere paleozoiske lagrekke, som i 1857 ble inndelt av T. Kjerulf i etasjer og siden modifisert og perfeksjonert av blant annet J.A. Kiær i 1908. I Kiærs inndeling hørte de kontinentale røde siltsteinene og sandsteinene ovenpå de marine avleiringene til "Etasje 10".

I 1980-årene ble det behov for en helt ny stratigrafisk inndeling, og vi vil nå heller si at ringerikssandsteinen hører til en stratigrafisk enhet som kalles Ringeriksgruppen. I typeområdet på vestsiden av Kroksund består denne av: (Øverst) Stubdalformasjonen (750 meter tykk) med overveiende sandsteiner og innleirede leirfillekonglomerater, trolig avsatt i elvesystemer der innbyrdes flettede elver spredte sand ut over de eldre, røde sedimentene, og (Underst) Sundvollformasjonen (500 meter tykk) med overveiende røde siltsteiner og sandsteiner, trolig avsatt under estuarine forhold og på kystsletter.

Fossiler finnes i kalksteinsinneslutninger erodert fra de underliggende eldre marine bergartene, men ellers er ringerikssandsteinen forholdsvis fossilfattig. Aller nederst i lagpakken på Ringerike er det et par desimeter tykt lag med rikelige bruddstykker bl.a. av den eiendommelige krepsdyrformen Dictocaris slimoni, og noe høyere oppe er det en "fiskehorisont" med enestående funn av primitive fisk og sjøskorpioner. Fiskefossilene hører til en utdødd klasse av kjeveløse urfisk (ostracodermer, dvs, "skallhuder"), som har vært meget viktige for forståelsen av fiskenes utviklingshistorie. De manglet forbenet virvelsøyle, men hadde et ytre hudpanser. To ordener av disse urfiskene er representert: cephalaspider (15-20 cm lange) og anaspider (7-10 cm lange).

Det nesten fullstendige eksemplaret av den mer enn 75 centimeter lange sjøskorpionen Mixopterus kiaeri fra Ringerikssandsteinen omtales som det vakreste fossilet som er funnet på norsk fastland. Om dette skrev professor Kiær i 1924: "Jeg vil aldri glemme det øyeblikk denne nye sjøskorpion ble funnet. Mine medhjelpere hadde nettopp snudd en stor helle da vi så det store dyr med sine utstrakte svømmeføtter. Det så så naturlig ut at vi hadde nesten ventet at det ville reise seg fra det sted det hadde hvilt i mange millioner år, og krype ned til vannet like nedenfor".

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

28. februar 2009 skrev Svein Askheim

Bergartslagrekken i Norge er så godt kjent og har også så stor betydning at det bør opprettes eget fagområde. Ringerikssandstein er forskjellig fra Old Red.

12. mars 2009 svarte Inge Bryhni

Hei,

jeg er helt enig i at her trengs et eget oppslagsord. Vil sørge for det!

Beste hilsen Inge B.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.