salongmaleri

Salongmaleri har over tid fått to motsatte betydninger. Som nøytral betegnelse blir salongmaleri brukt om en dominerende retning i fransk malerkunst i årene cirka 1830 til 1881, og i minskende grad frem mot cirka 1914.

Salongmaleri blir dessuten anvendt som en negativ karakteristikk. Mange kunstkritikere og kunstnere både i samtiden og senere har kritisert salongmaleriets akademiske stil og litterære motiver. Dessuten ble salongmaleriet oppfattet som den franske statens offisielle kunstsyn, som ble støttet av kunst- og auksjonsfirmaer og internasjonale investorer. Malerier med motiver fra samtidens arbeidsliv eller som var utført i impresjonistisk teknikk, hadde vanskelig for å bli akseptert.

Fra omkring 1830 ble Parisersalongen det sentrale sted for årlig visning av billedkunst i Paris. Denne kunstutstillingen ble støttet økonomisk av den franske stat, og av denne grunn fikk den status som statens offisielle kunstutstilling (på fransk exposition officielle). Mellom 1830 og 1881 var Parisersalongen årets største kulturelle begivenhet i Paris med stor tilslutning fra et nasjonalt og internasjonalt publikum. Parisersalongen fikk bred omtale i avisene.

Fra og med 1863, da det ble arrangert en alternativ utstilling for refuserte malere (Salon des refusés), ble Parisersalongens kunstpolitiske svakhet synlig. Problemet lå i hvordan maleriene ble valgt ut. Systemet innebar at kunstnerne sendte inn malerier for vurdering av en bedømmelseskomité. Flertallet av medlemmene i komiteen var akademikere som underviste på kunstskolen École des beaux-arts, og de innsendte maleriene ble underlagt konservativ fagfellevurdering. Mange kunstnere oppfattet kriteriene for vurdering som ekskluderende.

Medlemmene i bedømmelseskomitéen foretrakk det typiske salongmaleriet som fremstilte mytologiske, historiske eller litterære motiver og var utført i henhold til den klassiske tradisjonens forståelse for tegning og farger.

Dessuten ble komiteens foretrukne kunstnere tildelt stipend og gitt andre fordeler. Anerkjennende oppmerksomhet førte til omtale i avisene og salg til statens innkjøpskomité, kunst- og auksjonsfirmaer og private samlere.

Salon des refusés i 1863 og impresjonistenes gruppeutstillinger fra og med 1874 utfordret Parisersalongens hegemoni.

I 1881 overlot den franske stat ansvaret for Parisersalongen til kunstnerorganisasjonen Société des artistes français. Med denne omorganiseringen, som også åpnet for alternative kunstnerstyrte og private arrangører av kunstutstillinger, tapte salongmaleriet popularitet og prestisje.

Salongmaleriet har en gjenkjennbar stil og motivkrets som er felles for mange malere som stilte ut på Parisersalongen. Det gjelder for eksempel de franske malerne Léon Bonnat, William Bouguereau, Alexandre Cabanel, Paul Delaroche og Ernest Meissonier.

Selv om salongmaleriet fikk liten betydning for norske kunstnere, stilte noen ut malerier på Parisersalongen i tiårene før omorganiseringen i 1881. Det gjelder eksempelvis Peter Nicolai Arbo, Frants Bøe og Johan Jacob Bennetter.

• independentene
• kunstutstilling
• Salon d'automne
• salong

• Wolf, Norbert (2012). The Art of the Salon. The Triumph of 19th-Century Painting. Munich: Prestel