Nordmarkitt.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Nordmarkitt, dypbergart med stor utbredelse i Oslofeltet; en alkalifeltspatsyenitt (eller kjemisk sett en alkalisyenitt). Den egentlige nordmarkitt fører mineralene alkaliamfibol og ægirin, og går med økende kvartsinnhold over i ekeritt. Nordmarkitt brukes også om en syenitt-type med mørk glimmer (biotitt), som senere er skilt ut som grefsensyenitt.

Den lyserøde nordmarkitten, som senere er valgt til Oslos fylkesstein, utgjorde sammen med den svært like grefsensyenitten (under navnet «grorudgranitt») tyngdepunktet i landets steinindustri mellom 1820-årene og 1870. Bergarten ble anvendt ved bygging av Slottet i 1820-årene, løvene foran Stortinget, og etter brannen i Hamburg 1842 ble store mengder eksportert til bruk ved gjenoppbygging av kaier, kanaler og bygninger.

I bruddene, som lå mellom Grorud, Grefsen og Sogn, arbeidet flere hundre mennesker med bryting og hugging av denne steinen, som også ble benyttet til bl.a. kaier, broer, bygningssokler og trapper i Christiania og Aker. I 1845 begynte man å hugge stein til Oscarsborg festning. Slaveriet på Akershus avgav fanger til de militære byggmestre. Akershus Landsfengsel begynte steinhugging på egen hånd i 1850-årene, og betydelige steinarbeider til Universitetet, Stortinget, Trefoldighetskirken og Johanneskirken ble utført ved fengselets steinhuggeri.

I 2009 er bare ett mindre brudd i drift, ved Bånkall øverst i Groruddalen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

3. oktober 2009 skrev Lars Mæhlum

Er det egentlig mye nordmarkitt i Slottet? Sokkelen er i det alt vesentlige av tønsbergitt fra Bolærne, selve bygget i tegl.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.