paraidrett

For synshemmede opereres det med tre klasser, der klasseplassering bestemmes på grunnlag av synsstyrke på beste øye med beste korreksjon, og/eller grad av synsfeltutfall.

For å delta i konkurranser for døve må utøveren kunne dokumentere på standardiserte audiogram et hørselstap satt til minst 55 dB PTA på det beste øret.

Klassifiseringen av bevegelseshemmede er tredelt. Den består av en funksjonsdiagnose, standardiserte funksjonstester rettet mot idrettsspesifikke krav og observasjon av utøveren i trening og konkurranse.

Klassifiseringen gjennomføres av medisinsk og idrettsfaglig personell.

For å delta i konkurranser for utviklingshemmede må det framlegges attest på at vedkommende har IQ på under 75. I tillegg gjennomføres det funksjonsbedømmelse for å plassere utøveren sammen med andre på sammenlignbart funksjonsnivå.

Idrettens kjønnsforskjeller finner vi også i norsk paraidrett, men det er viktig å påpeke at både kvinner og menn hadde sin plass her helt fra starten. Paraidretten har gjenspeilt de til enhver tid rådene holdninger og mønstre i det samfunnet den har vært en del av. Likevel har paraidretten vært en mer kjønnslikestilt arena enn det som har vært vanlig i idretten.

Både nasjonalt og internasjonalt er døve den gruppen av funksjonshemmede som først deltok i organisert idrett. Alt i 1910 hadde døve organisert egne idrettslag i de tre største norske byene. Klubben som nå har navnet Oslo Døves Sportsklubb er landets eldste idrettslag for døve, og ble stiftet 3. november 1892. Bergen Døves Idrettsforening ble stiftet i 1905, og Trondheim Døves Idrettsforening ble stiftet i 1908.

Døve var også pionerene blant funksjonshemmede på konkurransefronten. Den første kjente norske idrettskonkurransen for døve var en kombinert skikonkurranse arrangert i Oslo 12. februar 1893. Alt tidlig på 1900-tallet ble det også arrangert både nasjonale og internasjonale konkurranser og mesterskap i ulike idrettsgrener for døve. De første «olympiske sommerlekene» for døve ble avholdt i 1924 i Paris, og de første vinterlekene ble arrangert i 1949. Alt fra 1953 innførte døveidretten ordningen med å ikke arrangere sommer- og vinterleker samtidig. De avholdes annenvert år etter samme mønster som ble innført for OL fra 1992.

Norge har arrangert to vinterleker for døve. Første gang i Oslo i 1953, og så i Oslo igjen i 1987. Internasjonalt er døve organisert i Verdens Døveidrettsforbund. Forbundet ble stiftet i 1924. Norges Døve-Idrettsforbund ble stiftet 8. august 1925. Forbundet ble opptatt som eget særforbund i Norges Idrettsforbund fra 1946.

Det kan pekes på flere årsaker til at døve ble gruppen funksjonshemmede som kom først inn i organisert idrett. Døve hadde utviklet en sterk kollektiv gruppeidentitet bygget rundt språk og kultur. Innenfor dette kollektivets rammer var det naturlig å danne egne foreninger av ymse slag for å ivareta gruppens ønsker og interesser. I tillegg hindret ikke funksjonsnedsettelsen dem fra å konkurrere på tilnærmet likefot med alle andre i en rekke idretter. Når døves idrett likevel har fått så liten oppmerksomhet utenfor sitt eget miljø henger det nok i sin tur igjen også sammen med døves særpreg. Døve deltar ikke sammen med syns- og bevegelseshemmede i deres Paralympics, og språk har vært en avgjørende barriere i møtet med en «hørende verden».

Andre funksjonshemmede lå langt etter døve i å bli aktivt med i organisert idrett. For dem startet veien inn i idrettsbevegelsen først etter andre verdenskrig. Internasjonalt ble tilbud knyttet til rehabilitering av veteraner etter krigen avgjørende for idrett blant bevegelseshemmede.

Den tyskfødte nevrologen Ludwig Guttmann var den drivende kraften i å skape internasjonale konkurranser for bevegelseshemmede. Guttmann var jøde, og måtte derfor flykte fra Nazi-Tyskland. Han bosatte seg i England, og ble engelsk statsborger i 1945. Etter andre verdenskrig arbeidet Guttmann som lege ved hospitalet i Stoke, der han jobbet med krigsskadde. Her utviklet han et strukturert klassifiseringssystem for ulike grupper bevegelseshemmede.

Guttmann stod bak arrangementet som skulle bli forløperen til Paralympics, Stoke Mandeville Games. På dagen for åpningsseremonien for OL i London, 29. juli 1948, ble de første Stoke Mandeville Games arrangert.

Selv om det bare deltok 16 krigsskadde rullestolutøvere i disse første lekene skulle Stoke Mandeville Games legge grunnlaget for det vi nå betegner som Paralympics.

Det første egentlige OL for funksjonshemmede ble arrangert i Roma i 1960. Et handikap-sommer-OL ble da arrangert etter at sommer-OL i Roma var avsluttet. Det første handikap-vinter-OL ble avholdt i Ørnskjøldsvik i Sverge i 1976.

Selv om flere av de første handikapolympiske sommerlekene ble arrangert i samme land som sommer-OL var det først fra sommerlekene i Seoul i 1988 at handikap-OL ble gjort til en del av Den internasjonale olympiske komités OL-arrangement. Fra da av ble det bestemt at handikap-OL skulle arrangeres på samme sted som OL, etter at OL-konkurransene var over. I forbindelse med samlingen av de olympiske arrangementene fikk handikap-OL sitt nåværende navn, Paralympics. Slik ville IOC skape et klart skille mellom arrangementene for funksjonshemmede og de opprinnelige olympiske leker.

Siden den gang har paraidrett blitt et samlebegrep på all idrett for funksjonshemmede, og selv om Paralympics bare omfatter syns- og bevegelseshemmede utøvere, har det blitt det klart mest profilerte arrangementet for funksjonshemmede utøvere.

Norge har arrangert vinter-Paralympics to ganger. I tillegg til vinter-Paralympics på Lillehammer i 1994 arrangerte Norge det andre handikap-vinter-OL på Geilo i 1980.

Både nasjonalt og internasjonalt var utviklingshemmede gruppen funksjonshemmede som kom sist med i organisert idrett. Internasjonalt var USA foregangslandet. Her ble de første World Games arrangert i 1968, noe som ble starten på Special Olympics.

I Norge begynte de første å organisere aktiviteter for utviklingshemmede tidlig på 1970-tallet. Også her sprang tiltakene ut fra institusjonsmiljø. Men på samme måte som med introduksjonen av idrett for syns- og bevegelseshemmede, var tanken bak et ønske om å gi utviklingshemmede en bedre livskvalitet, og å integrere dem i samfunnslivet gjennom idretten. I Norge har Vivil-lekene blitt det mest kjente idrettsstevnet for utviklingshemmede. Lekene har blitt arrangert hvert år fra 1980. Stevnet arrangeres den siste helga i mai, og samler flere hundre deltakere med ledsagere fra både inn- og utland.

Utviklingshemmede fikk først en fast tilknytning til den organiserte idretten i 1988. Da ble Norges Idrettsforbunds komité for psykisk utviklingshemmede opprettet.

I Norge ble grunnlaget for organisert idrett blant andre funksjonshemmede enn døve lagt på 1950-tallet. Da lanserte Statens Ungdoms- og Idrettskontor (STUI) begrepet helsesport, og kontoret begynte sammen med andre ressursmiljø et målrettet arbeid med flere grupper funksjonshemmede.

Grunnlaget for bevegelseshemmedes idrettsorganisering ble lagt da frivillige og instruktører fra rehabiliteringsinstitusjoner begynte å gi poliorammede svømmeopplæring. I osloområdet ble det også gitt trening i bueskyting. Disse aktivitetene dannet utgangspunktet for de første helsessportlagene.

For norske synshemmede ble miljøene rundt og på spesialskolene avgjørende for deres deltagelse i organisert idrett. Fram til tidlig på 1970-tallet var hovedregelen at blinde og svaksynte fikk sin undervisning på spesialskoler, der var ulike idrettsaktiviteter en viktig del av deres fritidstilbud. På disse skolene ble det også drevet en tilrettelagt gymnastikkundervisning. Den fysiske aktiviteten kom ikke inn i undervisning og fritid på disse skolene på 1950-tallet. Fysisk aktivitet hadde vært en del av undervisning og fritid i alle fall fra forrige århundreskifte. Da Dalen Offentlige skole for blinde åpnet i 1912 var skolen for eksempel utstyrt med svømmebasseng, noe som var en sjelden «luksus».

Den levende idrettsinteressen blant synshemmede på internatskolene manifesterte seg også i det som i ettertid hevdes å være det første norske svømmestevnet for synshemmede. Arrangementet ble avholdt 8. juni 1933 i Torggata Bad, og det ble organisert av elevlederen ved blindeskolen i Oslo, Trygve Kåsin, som for øvrig senere ble leder i Norges Blindeforbund. I avisannonseringen for arrangementet omtales arrangementet som en «svømmeoppvisning», men det presiseres også at kongen ville være til stede.

Ellers var det først ved inngangen til 1960-tallet at tiden var moden for å få i gang organisert idrett blant synshemmede. Først da var de kulturelle så vel som de materielle rammebetingelsene der.

Ved inngangen til 1960-tallet var syns- og bevegelseshemmede i gang med å organisere sine første lag, konkurranser og aktiviteter. I tillegg til miljøenes egen kompetanse og ressurser fikk de økonomisk støtte og legitimitet for sin virksomhet fra STUI, og STUIs leder Rolf Hofmo engasjerte seg personlig i helsesporten. Det ble bevilget støtte til helsesport fra 1959. Organisatorisk ble helsesporten underlagt bedriftsidrettsforbundet, der Gunnar Mathisen var en drivende kraft. Med denne forankringen ble den norske paraidrettens oppkomst et barn av etterkrigstidas likhetsideologi. Hovedmålsettingen bak helsesportsbegrepet var at idretten skulle bidra til en bedre helse og høynet livskvalitet.

På denne kulturelle og økonomiske plattformen vokste det fram helsesportslag rundt omkring i landet. Det nåværende Oslo handicapidrettslag er landets første paraidrettslag. Klubben ble stiftet 30. september 1960.

Disse lagene samlet både syns- og bevegelseshemmede utøvere. I Norge har det bare blitt dannet ett idrettslag med uttalt målsetting å være et lag for synshemmede, det er Hoder idrettslag. Laget ble stiftet i Oslo, 8. mai 1969.

Norske bevegelseshemmede utøvere konkurrerte og tok medaljer allerede i det første handikap-OL i Roma. I lekene ble Norge sjette beste nasjon med ni gull, tre sølv og fire bronse. Fra starten av 1960-tallet vokste det fram et aktivitets- og konkurransetilbud for syns- og bevegelseshemmede rundt omkring i Norge.

Den første store nasjonale konkurransen for syns- og bevegelseshemmede var Oslolekene, førstegang arrangert i 1961. Disse må ikke forveksles med stevnene som var forløperen til Bislett Games. På de første Oslolekene var det 148 deltakere fra både Norge og Sverge. De konkurrerte i svømming, sittende volliball, bordtennis og bueskyting. Senere ble det også konkurrert i friidrett.

Gjennom 1960- og 1970-tallet hadde norsk paraidrett nær kontakt med paraidrett i de andre nordiske landene. Det ble arrangert nasjonale mesterskap i en rekke idretter for ulike grupper av funksjonshemmede. I de første årene arrangerte for eksempel synshemmede egne nasjonale mesterskap. Det første norgesmesterskapet i svømming og friidrett for synshemmede ble avholdt i 1967. Etter hvert ble imidlertid mesterskapene for syns- og bevegelseshemmede i ulike idretter samlet til ett arrangement, slik at alle hadde et felles mesterskap i for eksempel grenen svømming.

Den 12. april 1964 ble det første Ridderrennet arrangert på Beitostølen. Rennet fikk stor nasjonal oppmerksomhet, og arrangementet skulle bli at av de viktigste og største idrettsarrangementene for funksjonshemmede i Norge. Fra 1968 ble rennet utvidet til det vi i dag kjenner som Ridderuka, der avslutningen er selve Ridderrennet. Rennets grunnlegger var Erling Stordahl. Han brukte den posisjonen og det nettverket han hadde fått, som en av landets mest kjente underholdere og plateartist, til å få realisert sitt ønske om å skape tilbud med fysisk aktivitet for funksjonshemmede.

I 1970 fikk Stordahl realisert sin andre kongstanke, da åpnet Beitostølen Helsesportsenter. I ridderrennets første år var arrangementet for blinde og svaksynte. Helsesportsenteret har imidlertid i årenes løp fått en kanskje større betydning for bevegelseshemmedes idrettsaktivitet enn det har hatt for synshemmede. Opptrenings- og rehabiliteringssentre som helsesportsenteret på Beitostølen og Sunnaas sykehus har vært et springbrett for mange bevegelseshemmede inn i idretten.

Utover 1960-tallet var det stadig sterkere debatt rundt helsesportens tilknytning til den organiserte idretten. Mange innenfor paraidretten ønsket å opprette sitt eget forbund for å bli likebehandlet med utøvere fra andre særforbund. Disse ønskene førte fram til stiftelsen av Norges Handicapidrettsforbund.

Forbundet ble stiftet i 1971, og det organiserte syns- og bevegelseshemmede utøvere. Noen helsesportslag markerte bruddet med bedriftsidretten med å bytte ut helsesport med handicapidrett i navnet.

Fra midt på 1970-tallet og fram mot årtusenskiftet var norske utøvere medaljegrossister i internasjonal paraidrett. Norge ble eksempelvis beste nasjon i vinterlekene på hjemmebane både i 1980 og 1994.

Den gode medaljefangsten hadde flere årsaker. Norske funksjonshemmede hadde et bedre økonomisk og kulturelt utgangspunkt enn de fleste andre funksjonshemmede. Dermed hadde de muligheter til å delta i den framvoksende paraidretten på et tidlig tidspunkt. I de første årene var også øvelsesutvalget gunstig for norske utøvere. Ispigging i vinter-OL, og stille lengde og høyde i sommer-OL, var gode norske øvelser. Disse øvelsene ble etter hvert tatt ut av mesterskaps- og OL-programmet.

18. november 1997 gikk Norges Handicapidrettsforbund, Norges Døve-idrettsforbund og Norges Idrettsforbunds komite for psykisk utviklingshemmede sammen i Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI). Med dette var all norsk paraidrett samlet i ett forbund.

Målet med denne samlingen var likevel ikke å bygge et nytt sterkt felles forbund. Målsettingen var den stikk motsatte. Mange innenfor paraidretten hadde alt lenge jobbet for å integrere paraidretten i virksomheten til de enkelte idrettenes særforbund, og i idrettsklubbenes og kretsenes ordinære virksomhet. NFIs hovedoppgave ble derfor å legge til rette for at kretser, lag og enkeltidrettenes særforbund skulle overta ansvaret for paraidrett på lik linje med sitt øvrige idrettsarbeid. Ved utgangen av 2007 anså forbundet seg som ferdig med denne oppgaven. NFI ble følgelig oppløst 31. desember 2007. Fra 2008 er paraidretten i Norge derfor organisert som et ansvar for klubber, kretser og særforbund.