Britiske Jonnie Peacock vinner 100-meter under Paralympics i Rio de Janeiro, Brazil, 2016.
Den blinde løperen Kitsana Jorchuy løper med ledsager under et stevne i Malaysia i 2009.
Av /Shutterstock.
Foto av Esther Vergeer under US Open i 2010. Vergeer blir av mange ansett som verdens beste utøver i rullestoltennis gjennom tidene.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Paralympics i London i 2012 nådde et større allment publikum enn noe annet paraidrettsarrangement hadde gjort til da. Denne eksponeringen bidro til å fremme en økt forståelse av funksjonshemmede som likeverdige samfunnsdeltakere, både på og utenfor idrettsarenaene.
Av /IPC.

Artikkelstart

Paraidrett er en samlebetegnelse for idrettsaktiviteter for funksjonshemmede.

Faktaboks

Etymologi
første ledd løsrevet av paralympisk, etter gresk para- ‘ved siden av’
Også kjent som

tidligere norske betegnelser: helsesport, handikapidrett

Begrepet brukes om organisert idrett drevet av mennesker med alle former for funksjonsnedsettelser, og det rommer et mangfold av øvelser og aktiviteter. For de fleste av idrettene er regelverket det samme som utenfor paraidretten; aktiviteten er bare tilpasset funksjonsnedsettelsen.

Alle undergrupper funksjonshemmede har internasjonale stevner og mesterskap. De paralympiske leker (Paralympics) er den mest profilerte internasjonale idrettskonkurransen for funksjonshemmede. Her deltar syns- og bevegelseshemmede. Disse gruppene gjennomfører også VM sammen. Døve og utviklingshemmede har egne internasjonale mesterskap og «olympiske» arrangement. Døve avholder Deaflympics annethvert år. I regi av organisasjonen Special Olympics arrangeres World Games for utviklingshemmede.

Internasjonalt er de ulike gruppene funksjonshemmede organisert i egne forbund og sammenslutninger. I Norge har idrettsorganisasjonene forlatt dette prinsippet, og har hatt som målsetting at paraidretten skal integreres i idrettslag og de enkelte idretters særforbunds ordinære aktivitet. Denne utviklingen har gått gradvis. Organisatorisk ble den avsluttet da Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI) ble oppløst ved utgangen av 2007. Etter dette har paraidretten vært organisert i de enkelte særforbund i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité.

Siden sommerlekene i Seoul i 1988 har Paralympics vært en integrert del av OL, noe som har ført til at paraidretten har fått stadig økt spredning, oppmerksomhet og anerkjennelse. I takt med dette har paraidrettens toppidrett blitt mer profesjonalisert – og det satses nå systematisk på paraidrett over store deler av verden. Paraidrettens toppidrett er dermed mer og mer lik all annen toppidrett.

I Norge illustreres det for eksempel ved at syns- og bevegelseshemmede ikke har egne mesterskap i ulike idretter. Deres toppidrettsarrangementer er integrert i andre toppidrettskonkurranser og mesterskap. Eksempler på slik ny aktivitet med stor oppslutning er lag sammensatt av funksjonshemmede i Holmenkollstafetten, og klasser for synshemmede i Oslo Maraton. Internasjonalt har store arrangement som London Maraton og New York Maraton allerede i lang tid hatt klasser for funksjonshemmede. Mange paraidrettsutøvere, på alle nivå, har deltatt og deltar også i aktivitet utenfor paraidretten. Døve og svaksynte har hevdet seg på topp nasjonalt og internasjonalt nivå i sine idretter.

Klasseinndelinger

I konkurranser er de ulike kategoriene funksjonsnedsettelser delt opp i klasser og underklasser. Tidligere var klasseinndelingene rent diagnosebasert, noe som førte til en stor mengde klasser som ofte hadde få deltakere i hver klasse, og ujevnt nivå på utøverne. I Paralympics i Seoul i 1988 ble det for eksempel delt ut 35 gullmedaljer bare på 100-meter frisvømming. Derfor ble prinsippene for klassifisering lagt om, slik at klassifiseringen skal være idrettsspesifikk, og utøvere skal klassifiseres etter funksjonsnivå. Målet er at utøvere får likebyrdig konkurranse uavhengig av medisinsk diagnose. På denne måten begrenses også antall klasser.

I langrenn har man gått lengst i å slå sammen klasser. Der konkurrerer alle med én bestemt funksjonsnedsettelse (for eksempel synshemming) i én klasse. Så gis de med størst funksjonsnedsettelse tidskompensasjon etter graden av funksjonsnedsettelse. Tidskompensasjonen er gitt i en tabell. Med utgangspunkt i tabellen starter utøverne etter jaktstartprinsippet. I mesterskapsstafetter i langrenn og langrennspigging har de slått sammen alle klassene, og det er bare én stafett for kvinner og én for menn.

Synshemmede

Morten Tollefsen konkurrerer i skiskyting for blinde under Paralympicts-94 på Lillehammer. Skiskytterne sikter ved hjelp av lydsignaler.
Av /NTB.

For synshemmede opereres det med tre klasser der klasseplassering bestemmes på grunnlag av synsstyrke på det beste øyet med beste korreksjon, og/eller grad av synsfeltutfall.

Døve

For å delta i konkurranser for døve må utøveren kunne dokumentere på standardiserte audiogram et hørselstap på minst 55 dB PTA (Pure Tone Average – altså ut fra «normal» hørsel) på det beste øret.

Bevegelseshemmede

USAs kjelkehockeylag feirer gullet under Paralympics 2018 i Gangneung, Sør-Korea.
Av /AP Photo/NTB.

Klassifiseringen av bevegelseshemmede er tredelt. Den består av en funksjonsdiagnose, standardiserte funksjonstester rettet mot idrettsspesifikke krav og observasjon av utøveren i trening og konkurranse.

Klassifiseringen gjennomføres av medisinsk og idrettsfaglig personell.

Utviklingshemmede

For å delta i konkurranser for utviklingshemmede må det framlegges attest på at vedkommende har IQ på under 75. I tillegg gjennomføres det funksjonsbedømmelse for å plassere utøveren sammen med andre på sammenlignbart funksjonsnivå.

Organisert idrett for døve

Både nasjonalt og internasjonalt er døve den gruppen av funksjonshemmede som først deltok i organisert idrett. Alt i 1910 hadde døve organisert egne idrettslag i de tre største norske byene. Klubben som nå har navnet Oslo Døves Sportsklubb er landets eldste idrettslag for døve, og ble stiftet 3. november 1892. Bergen Døves Idrettsforening ble stiftet i 1905, og Trondheim Døves Idrettsforening ble stiftet i 1908.

Døve var også pionerene blant funksjonshemmede på konkurransefronten. Den første kjente norske idrettskonkurransen for døve var en kombinert skikonkurranse arrangert i Oslo 12. februar 1893. Tidlig på 1900-tallet ble det også arrangert både nasjonale og internasjonale konkurranser og mesterskap for døve i ulike idrettsgrener. De første «olympiske sommerlekene» for døve ble avholdt i Paris i 1924, og de første vinterlekene ble arrangert i 1949. Fra 1953 innførte døveidretten ordningen med å ikke arrangere sommer- og vinterleker samtidig. De avholdes annethvert år etter samme mønster som ble innført for OL fra 1992.

Norge har arrangert to vinterleker for døve, i 1953 og 1987, begge gangene i Oslo.

Internasjonalt er døve organisert i Verdens Døveidrettsforbund, stiftet i 1924. Norges Døve-Idrettsforbund ble stiftet 8. august 1925. Forbundet ble opptatt som eget særforbund i Norges Idrettsforbund fra 1946.

Det kan pekes på flere årsaker til at døve ble gruppen funksjonshemmede som først kom inn i organisert idrett. Døve hadde utviklet en sterk gruppeidentitet bygget rundt språk og kultur. Innenfor denne gruppens rammer var det naturlig å danne egne foreninger av ymse slag for å ivareta gruppens ønsker og interesser. I tillegg hindret ikke funksjonsnedsettelsen dem fra å konkurrere på tilnærmet likefot med alle andre i en rekke idretter. Når døves idrett likevel har fått så liten oppmerksomhet utenfor sitt eget miljø, henger nok det også sammen med døves særpreg: Døve deltar ikke sammen med syns- og bevegelseshemmede i Paralympics, og språk har vært en avgjørende barriere i møtet med en «hørende verden».

Paralympiske leker

Fra åpningen av de første paralympiske leker i Roma, 18. september 1960.

Andre funksjonshemmede lå langt etter døve i å bli aktivt med i organisert idrett. For dem startet veien inn i idrettsbevegelsen først etter andre verdenskrig. Internasjonalt ble tilbud knyttet til rehabilitering av krigsveteraner avgjørende for idrett blant bevegelseshemmede.

Den tyskfødte nevrologen Ludwig Guttmann (1899–1980) var den drivende kraften i å skape internasjonale konkurranser for bevegelseshemmede. Guttmann var jøde, og måtte derfor flykte fra Nazi-Tyskland. Han bosatte seg i England, og ble engelsk statsborger i 1945. Etter andre verdenskrig arbeidet Guttmann som lege ved hospitalet i Stoke, der han jobbet med krigsskadde. Her utviklet han et strukturert klassifiseringssystem for ulike grupper bevegelseshemmede.

Guttmann stod bak arrangementet som skulle bli forløperen til Paralympics, Stoke Mandeville Games. På dagen for åpningsseremonien for OL i London, 29. juli 1948, ble de første Stoke Mandeville Games arrangert. Selv om det bare deltok 16 krigsskadde rullestolutøvere i disse første lekene, la Stoke Mandeville Games grunnlaget for det vi nå betegner som Paralympics.

Det første handicap-OL

Paralympics-bevegelsens grunnlegger Ludwig Guttmann overrekker gullmedalje til den australske skytteren Tony Southunder under Paralympics i Tel Aviv, 1968.
Av /Australian Paralympic Committee.
Lisens: CC BY SA 3.0

Det første egentlige OL for funksjonshemmede ble arrangert i Roma i 1960. Et eget handikap-OL ble da arrangert etter at sommer-OL i Roma var avsluttet. Det første handikap-vinter-OL ble avholdt i Ôrnsköldsvik i Sverige i 1976.

Selv om flere av de første handikapolympiske sommerlekene ble arrangert i samme land som sommer-OL, var det først fra sommerlekene i Seoul i 1988 at handikap-OL ble gjort til en del av Den internasjonale olympiske komités OL-arrangement. Fra da av ble det bestemt at handikap-OL skulle arrangeres på samme sted som OL, etter at OL-konkurransene var over. I forbindelse med samlingen av de olympiske arrangementene fikk handikap-OL sitt nåværende navn, Paralympics. Slik ville IOC skape et klart skille mellom arrangementene for funksjonshemmede og de opprinnelige olympiske leker.

Siden den gang har paraidrett blitt et samlebegrep på all idrett for funksjonshemmede, og selv om Paralympics bare omfatter syns- og bevegelseshemmede utøvere, har det blitt det klart mest profilerte arrangementet for funksjonshemmede utøvere.

Norge har arrangert vinter-Paralympics to ganger: det andre handikap-vinter-OL ble arrangert på Geilo i 1980, og et vinter-Paralympics ble arrangert på Lillehammer i 1994.

Konkurranser for utviklingshemmede

Mathilde Falch vant gull i ringøvelse i Special Olympics i Athen, 2011. Hun fikk i tillegg to sølv og en bronse vimpel, ball og køller.

Både nasjonalt og internasjonalt var utviklingshemmede den gruppen funksjonshemmede som kom sist med i organisert idrett. Internasjonalt var USA foregangslandet. Her ble de første World Games arrangert i 1968, noe som ble starten på Special Olympics.

I Norge begynte de første å organisere aktiviteter for utviklingshemmede tidlig på 1970-tallet. Også her sprang tiltakene ut fra institusjonsmiljø. På samme måte som med introduksjonen av idrett for syns- og bevegelseshemmede, var tanken bak et ønske om å gi utviklingshemmede en bedre livskvalitet, og å integrere dem i samfunnslivet gjennom idretten. I Norge har Vivil-lekene blitt det mest kjente idrettsstevnet for utviklingshemmede. Lekene har blitt arrangert hvert år siden 1980. Stevnet arrangeres den siste helga i mai, og samler flere hundre deltakere med ledsagere fra både inn- og utland.

Utviklingshemmede fikk først en fast tilknytning til den organiserte idretten i 1988. Da ble Norges Idrettsforbunds komité for psykisk utviklingshemmede opprettet.

Den organiserte paraidrettens historie i Norge

I Norge ble grunnlaget for organisert idrett blant andre funksjonshemmede enn døve lagt på 1950-tallet. Da lanserte Statens Ungdoms- og Idrettskontor (STUI) begrepet helsesport, og kontoret begynte sammen med andre ressursmiljøer et målrettet arbeid med flere grupper funksjonshemmede.

Grunnlaget for bevegelseshemmedes idrettsorganisering ble lagt da frivillige og instruktører fra rehabiliteringsinstitusjoner begynte å gi poliorammede svømmeopplæring. I Oslo-området ble det også gitt trening i bueskyting. Disse aktivitetene dannet utgangspunktet for de første helsessportlagene.

Spesialskolemiljøene og synshemmedes vei inn i organisert idrett

For norske synshemmede ble miljøene rundt og på spesialskolene avgjørende for deres deltagelse i organisert idrett. Fram til tidlig på 1970-tallet var hovedregelen at blinde og svaksynte fikk sin undervisning på spesialskoler, hvor ulike idrettsaktiviteter var en viktig del av fritidstilbudet. På disse skolene var det også tilrettelagt gymnastikkundervisning. Den fysiske aktiviteten kom ikke inn i undervisning og fritid på disse skolene på 1950-tallet. Fysisk aktivitet hadde vært en del av undervisning og fritid i alle fall fra begynnelsen av 1900-tallet. Da Dalen Offentlige skole for blinde åpnet i 1912, var skolen for eksempel utstyrt med svømmebasseng, noe som var en sjelden «luksus».

Den levende idrettsinteressen blant synshemmede på internatskolene manifesterte seg også i det som i ettertid hevdes å være det første norske svømmestevnet for synshemmede. Arrangementet ble avholdt 8. juni 1933 i Torggata Bad, og det ble organisert av elevlederen ved blindeskolen i Oslo, Trygve Kåsin, som for øvrig senere ble leder i Norges Blindeforbund. I avisannonseringen for arrangementet omtales arrangementet som en «svømmeoppvisning», men det presiseres også at kongen ville være til stede.

Ellers var det først ved inngangen til 1960-tallet at det ble organisert idrett blant synshemmede. Først da var de kulturelle så vel som de materielle rammebetingelsene til stede.

Norsk paraidrett organiseres

Ved inngangen til 1960-tallet var syns- og bevegelseshemmede i gang med å organisere sine første lag, konkurranser og aktiviteter. I tillegg til miljøenes egen kompetanse og ressurser fikk de økonomisk støtte og legitimitet for sin virksomhet fra STUI, og STUIs leder Rolf Hofmo engasjerte seg personlig i helsesporten. Det ble bevilget støtte til helsesport fra 1959. Organisatorisk ble helsesporten underlagt Norges Mosjons- og Bedriftsidrettsforbund (NMBF), der Gunnar Mathisen var en drivende kraft. Med denne forankringen ble den norske paraidrettens en del av etterkrigstidas likhetsideologi. Hovedmålsettingen bak helsesportsbegrepet var at idretten skulle bidra til en bedre helse og høynet livskvalitet.

På denne kulturelle og økonomiske plattformen vokste det fram helsesportslag rundt omkring i landet. Det nåværende Oslo handicapidrettslag er landets første paraidrettslag. Klubben ble stiftet 30. september 1960.

Disse lagene samlet både syns- og bevegelseshemmede utøvere. I Norge har det bare blitt dannet ett idrettslag med uttalt målsetting å være et lag for synshemmede, det er Hoder idrettslag. Laget ble stiftet i Oslo, 8. mai 1969.

Norsk handikapidrett vokser fram

Cato Zahl Pedersen var den første norske idrettsstjernen innen paraidrett. Pedersen tok 13 gullmedaljer i de paralympiske leker i perioden 1980 til 1994, derav seks i alpint, én i langrenn og seks i friidrett. BIldet er fra super-G under de paralympiske leker i Lillehammer 1994.

Av /NTB Scanpix ※.

Norske bevegelseshemmede utøvere konkurrerte og tok medaljer allerede i det første handikap-OL i Roma. I lekene ble Norge sjette beste nasjon med ni gull, tre sølv og fire bronse. Fra starten av 1960-tallet vokste det fram et aktivitets- og konkurransetilbud for syns- og bevegelseshemmede rundt omkring i Norge.

Den første store nasjonale konkurransen for syns- og bevegelseshemmede var Oslolekene, første gang arrangert i 1961. Disse må ikke forveksles med stevnene som var forløperen til Bislett Games. På de første Oslolekene var det 148 deltakere fra både Norge og Sverge. De konkurrerte i svømming, sittende volliball, bordtennis og bueskyting. Senere ble det også konkurrert i friidrett.

Gjennom 1960- og 1970-tallet hadde norsk paraidrett nær kontakt med paraidrett i de andre nordiske landene. Det ble arrangert nasjonale mesterskap i en rekke idretter for ulike grupper av funksjonshemmede. I de første årene arrangerte for eksempel synshemmede egne nasjonale mesterskap. Det første norgesmesterskapet i svømming og friidrett for synshemmede ble avholdt i 1967. Etter hvert ble imidlertid mesterskapene for syns- og bevegelseshemmede i ulike idretter samlet til ett arrangement, slik at alle hadde et felles mesterskap i for eksempel grenen svømming.

Ridderrennet og Beitostølen Helsesportsenter

Fra åpningen av Ridderrennet på Beitostølen, 12. april 1964. Initiativtager og primus motor Erling Stordahl brakk skituppen, men det la tydeligvis ikke noen demper på gleden over den vellykkede dagen.

12. april 1964 ble det første Ridderrennet arrangert på Beitostølen. Rennet fikk stor nasjonal oppmerksomhet, og arrangementet skulle bli et av de viktigste og største idrettsarrangementene for funksjonshemmede i Norge. Fra 1968 ble rennet utvidet til det vi i dag kjenner som Ridderuka, der avslutningen er selve Ridderrennet. Rennets grunnlegger var underholderen og plateartisten Erling Stordahl. Han brukte den posisjonen og det nettverket han hadde fått som en av landets mest kjente underholdere og plateartist til å få realisert sitt ønske om å skape tilbud med fysisk aktivitet for funksjonshemmede.

I 1970 fikk Stordahl realisert sin andre kongstanke, da åpnet Beitostølen Helsesportsenter. I ridderrennets første år var arrangementet for blinde og svaksynte. Helsesportsenteret har gjennom årenes løp fått en kanskje større betydning for bevegelseshemmedes idrettsaktivitet enn det har hatt for synshemmede. Opptrenings- og rehabiliteringssentre som helsesportsenteret på Beitostølen og Sunnaas sykehus har vært et springbrett for mange bevegelseshemmede inn i idretten.

Et eget forbund – Norges Handicapidrettsforbund

Utover 1960-tallet var det stadig sterkere debatt rundt helsesportens tilknytning til den organiserte idretten. Mange innenfor paraidretten ønsket å opprette sitt eget forbund for å bli likebehandlet med utøvere fra andre særforbund. Disse ønskene førte fram til stiftelsen av Norges Handicapidrettsforbund.

Forbundet ble stiftet i 1971, og det organiserte syns- og bevegelseshemmede utøvere. Noen helsesportslag markerte bruddet med bedriftsidretten ved å bytte ut 'helsesport' med 'handicapidrett' i navnet.

Norsk glansperiode i internasjonal paraidrett

Fra midt på 1970-tallet og fram mot 2000-tallet var norske utøvere medaljegrossister i internasjonal paraidrett. Norge ble eksempelvis beste nasjon i vinterlekene på hjemmebane både i 1980 og 1994.

Den gode medaljefangsten hadde flere årsaker. Norske funksjonshemmede hadde et bedre økonomisk og kulturelt utgangspunkt enn de fleste andre funksjonshemmede. Dermed hadde de muligheter til å delta i den framvoksende paraidretten på et tidlig tidspunkt. I de første årene var også øvelsesutvalget gunstig for norske utøvere. Ispigging i vinter-OL, og stille lengde og høyde i sommer-OL, var øvelser nordmenn gjorde det godt i. Disse øvelsene ble etter hvert tatt ut av mesterskaps- og OL-programmet.

Handicapidrett blir paraidrett

Birgit Skarstein vant suverent gull i roing under Paralympics i Tokyo, 29. august 2021.

18. november 1997 gikk Norges Handicapidrettsforbund, Norges Døve-idrettsforbund og Norges Idrettsforbunds komité for psykisk utviklingshemmede sammen i Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI). Med dette var all norsk paraidrett samlet i ett forbund.

Målet med denne samlingen var likevel ikke å bygge et nytt sterkt felles forbund. Målsettingen var det stikk motsatte. Mange innenfor paraidretten hadde alt lenge jobbet for å integrere paraidretten i virksomheten til de enkelte idrettenes særforbund, og i idrettsklubbenes og kretsenes ordinære virksomhet. NFIs hovedoppgave ble derfor å legge til rette for at kretser, lag og enkeltidrettenes særforbund skulle overta ansvaret for paraidrett på lik linje med sitt øvrige idrettsarbeid. Ved utgangen av 2007 anså forbundet seg som ferdig med denne oppgaven. NFI ble følgelig oppløst 31. desember 2007 og fra 2008 er paraidretten i Norge organisert som et ansvar for klubber, kretser og særforbund.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (2)

skrev Åsmund Sæbøe

Denne artikkelen bør oppdateres. Norges funksjonshemmedes idrettsforbund er nedlagt siden 2007, da det ble vedtatt at handikappidretten skulle underlegges de andre særidrettsforbundene. Det er således ikke lenger et særforbund i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. Lenken viser til en adresse som ikke lenger har med handikapidrett å gjøre. En mer relevant lenke er: http://www.idrett.no/tema/funksjonshemmede/Sider/historie.aspx

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, takk for kommentar til artikkelen - og beklager svært sen respons. Du har rett i at denne artikkelen trenger en oppdatering. Vi mangler en fagansvarlig for området, men vil se om vi kan finne noen som kan revidere artikkelen. Merk at du også gjerne kan legge inn endringsforslag i teksten, så vil vi følge opp fra redaksjonen. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg