julebukk

Julebukktradisjonen i Norge kunne ta mange former og varierte fra sted til sted. En kilde fra Sunnfjord beskriver en person som rågeit og er datert til 1546. Julebukkene kunne også kalles julesveiner eller julefanter.

Følget bestod mest av unge menn, men noen ganger ble også kvinner og barn med. De gjorde seg stygge og ugjenkjennelige med skitne, fillete klær, sotede fjes, skinn- eller tøystykke over ansiktet eller utskårne masker i tre. De kunne også kle seg ut med pukkelrygg og store mager. Menn kunne bruke kjole og skaut. Damer kunne ta på seg herreklær.

Opptoget ble ofte ledet av en mann med et digert, klaprende geitehode på en stang og et laken eller en skinnfell over kroppen. Hodet var laget av tre og kunne være trukket med skinn fra geit eller en hest. Munnen kunne ofte åpnes og lukkes. Inne i kjeften kunne det være rødt stoff eller glødende kull.

Bukkene gikk i hopetall fra gård til gård og lagde mye bråk. De kunne breke som geiter, blåse i bukkehorn og snakke med forvrengte stemmer. Gjengen kunne også få følge av en spillemann med fele.

Når de kom inn i husene til folk, kunne de danse, synge viser og skremme barna i huset. Snakket man til dem, brukte de fordreide stemmer eller tidde stille. De som fikk besøk, skulle gi bukkene god behandling. Julebukkene skulle ha et par skjeer grøt og dram eller juleøl. De som ikke ville gi, kunne vente seg dårlige tider i det nye året.

To eller tre bukker kunne også komme innom drikkegilder som ble holdt på gårder eller hus i byen i juletiden. Bukkene reiste ofte langt for å komme til festen og ble godt mottatt av gjestene. Ingen damer ville danse med dem, men bukkene danset med hverandre. Dette vakte ofte jubel blant de som så på.

Sorenskriver Edvard Johan Mørch (1828–1908) forteller at på midten av 1800-tallet vrimlet det av julebukker i gatene og dansehallene på Grønland i Oslo.

Julebukker kunne også drive med hærverk. Pøbelstrekene ble kalt julefanteri. «De brød over alle Anstændighedens Grændser med Vold og Ødelæggelseslyst» sier en kilde fra Vestlandet.

Noen forklarte hærverket som pek motivert av ødeleggelseslyst. Folkloristen Lily Weiser-Aall knytter julefanteriet til folkejustis. Hærverket var en slags uoffisiell rettspraksis. Bukkene kunne ta stilling i en nabofeide eller irettesette folk som brøt med folkeskikken. En mann som fisket på territoriet til en annen, kunne oppleve at båten hans ble dratt opp på taket på naustet natt til julaften morgen. Julebukkene kunne også dra båter opp i gjødselhaugen, tette igjen pipene eller slippe løs hester eller kyr. Noen steder bar de vedstabel etter vedstabel foran vinduene og dørene til folk de ikke likte, slik at det ble vanskelig å komme seg ut døren.

Mellom 1843 og 1849 var det politiforbud mot julebukker i Bergen. Julebukkene ble oppfattet som tiggere og kriminelle.

Det finnes mange teorier om hvordan skikken oppstod og hvorfor man gikk julebukk.

Det finnes særegne varianter av tradisjonen med å kle seg ut og gå fra dør til dør i juletiden i forskjellige land.

I Alpene i Østerrike kledte flokker med gutter og menn seg ut i fillete klær og masker. Skikken kalles Perchtenlauf. Flokkene laget masse bråk og gikk fra hus til hus. Møttes to grupper som gikk Perchtenlauf, ble det ofte slåsskamp, som i verste fall endte med dødsfall. Kvinner kunne også kle seg ut. Noen ganger hadde de bare bryster. Kvinnene gikk fra hus til hus og kontrollerte om det var rent i huset.

På Færøyene har man tradisjoner knyttet til kvinnetrollet Grýla, Grýlur på færøysk. Voksne og barn kunne kle seg ut, skremme og samle mat.

I England kalles tradisjonen wassailing. Her gikk landsbyfolk i grupper og banket på dørene til de rikeste. Noen ganger brukte de maske, andre ganger ikke. Når herren eller fruen åpnet, sang følget folkeviser og julesanger. Etter at de hadde sunget krevde de noe å spise, noe å drikke eller mynter. De som fikk, ga ofte godseieren velsigning. De som ikke fikk noe, kunne ta hevn. De ropte skjellsord og truet med å ødelegge huset. Noen gjorde alvor av truslene og gjorde hærverk på eiendommen til rikmannen.

I England og USA er det fortsatt vanlig å gå fra hus til hus og synge sanger i juletiden. Tradisjonen blir som oftest kalt caroling. Sangerne samler ofte inn penger til gode formål.

I Wales kalles skikken Mari Lwyd. Der dekker en mann seg til med et laken og holder hodeskallen av en hest på en påle. Følget bak hesten er utkledde. Når følget kommer til et hus, synger de en sang hvor de ber om å få komme inn i huset.

Om kvelden 12. desember har det i områdene Jæren, Dalane og Ryfylke fra gammelt av vært vanlig å kle seg ut. Denne masketradisjonen ble kalt «å gå Lussi», Lossi i Dalane. Unge menn og gutter tok på seg skjørt og forkle og la sjal over skuldrene. De festet en trebit med bukkehorn på hodet eller brukte flådde kalvehoder som maske. Guttene moret seg med å skremme gamle mennesker og barn. Man kunne også gå fra hus til hus og kreve noe godt å spise. I Egersund og Ryfylke går man fortsatt Lussi, men skikken har mistet mye av det uhyggelige preget.

På slutten av 1800-tallet ble pekene til julebukkene mer harmløse. De ble gjort mest for moro skyld, og julebukkene ble også mindre skremmende. Den uhyggelige bukken som gikk forrest i opptoget, forsvant.

Folk fortsatte å gå fra hus til hus i hjemmelagde masker og fillete klær. I etterkrigstiden begynte folk å bruke kjøpte masker i stedet for de hjemmelagde. Etter hvert sluttet mange voksne å gå julebukk, og barna tok over. På slutten av 1900-tallet og på 2000-tallet forsvant også mye av tradisjonen med å gjøre seg ugjenkjennelig. Julebukkene tok gjerne på seg nisseluer, og brukte ikke en maske som skjulte ansiktet.

I Ludvig Holbergs komedie Julestuen fra 1724 opptrer karakteren Arv som julebukk. Han er svøpt i et hvitt laken med to horn i pannen. I Dikken Zwilgmeyers Inger-Johanne-bøkene handler ett av kapitlene om opplevelsene til tre venner som går julebukk. I William Heinesens Grylen og andre noveller skildres et opptog der en mann kler seg ut som den færøyske versjonen av kvinnetrollet Grýla. Alf Prøysens dikt Romjulsdrøm fra 1964 handler om å gå julebukk. Den ble tonesatt av musikeren Thoralf Borg, og blir mye sunget i juletiden og har blitt spilt inn av mange norske artister.

• jul
• Julegeita
• Krampus
• Lussi
• Julenatt

• Bø, Olav (1984): Vår norske jul. Ny utgåve, Det Norske Samlaget, Oslo
• Hodne, Ørnulf (1996): Jul i Norge: gamle og nye tradisjoner, Cappelen, Oslo
• Hodne, Bjarne (1982) Glædelig jul! : glimt fra julefeiringens historie, Universitetsforlaget
• Midbrød, Arvid (1991): Trilla egg og gå lussi. Artikkel i «Ta hys» – Leiketradisjonar i Rogaland, Hå gamle prestegard
• Sivertsen, Birger (2011): Julens myter, om overtro og tradisjoner. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo
• Visted, Kristofer (2016): Jul i gamle dager. Norsk folkeminnelag, Oslo
• Weiser-Aall, Lily (1954): Julenissen og julegeita i Norge. Norsk folkemuseum, Oslo

• «En skulle vøri fire år i romjul´n» Julebukk og julebukk-tradisjon Av Geir Thomas Risåsen, Norsk folkemuseum
• Desse barna held julebukktradisjonen i hevd, Nationen