julenatt – Store norske leksikon

Julereia, en vestnorsk form av oskoreia. Fremstilling fra 1922.

Julereia

Av Nils Bergslien.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Julenatt er natten mellom julaften og juledag. Ifølge folketroen var dette en av årets farligste netter. Nesten alle overnaturlige vesener var på ferde denne natten og var spesielt farlige da.

Det mest uhyggelige man kunne oppleve var åsgårdsreia som fór over himmelen med bulder og brak. En mystisk og fryktet julevette var også julebukken eller julegeita. Den var fæl å se på, kunne stange og holdt til ute i mørket et sted. Mange trodde at de døde vendte tilbake til sine tidligere hjem julenatten for å feire høytiden på samme måte som de levende. Derfor var det vanlig å la maten bli stående over natten på julebordet. Det sto også ofte en ledig plass ved festbordet og en tom seng til å sove i. Dette kan imidlertid også tolkes som en symbolsk handling for å vise at man holdt åpent hus for Jesusbarnet, den usynlige hovedgjesten.

Man mente også at husdyrene kunne snakke julenatten og sa mange forunderlige ting. De reiste seg på båsen, vendte hodene mot øst, nikket tre ganger og ba. Hanen gol hver time hele natten. Dyrene mintes på denne måten den første julenatten da Jesus ble født og lagt i en krybbe. Presis klokka tolv julenatt trodde mange at vannet i alle bekker, elver og brønner ble til vin, på samme måte som da Jesus gjorde vann til vin under bryllupet i Kanaan. Noen mente det var farlig å se etter, mens andre trodde det var helsebringende å drikke for mennesker.

Beskyttelse mot onde makter

Det var viktig å beskytte seg mot vettene ved å ta nødvendige forholdsregler, som ble en del av juleskikkene hos folk. Noe av det siste husbonden gjorde julekvelden var å tegne kors over alle dører med tjære, kull, kritt eller blod fra slaktingen. Også redskaper, øltønner, kister og melstamper og kar ble merket med kors. Dyrene fikk et tjærekors i pannen og på korsbenet. Dette skulle helst skje før solnedgang mens man sa ordene: «Kors i Jesu navn».

Det ga økt vern dersom man i tillegg benyttet stål som beskyttelse og plasserte gårdens stålredskaper på strategiske steder, for eksempel en sigd i kornbingen, en ljå i høyet eller et stålblad ved brønnen. Økser, kniver, lauvjern og sakser ble plassert over fjøs- og stalldører og over dyrene selv. Redskapene kunne bli stående der i hele julen, helt til trettende- eller tjuendedagen. Et godt råd til vern mot vettene var også å sette et gevær over stuedøra eller en Simonsvipu (Sunnmøre: Mari-solv), en tett kvast av sammenfiltrede småkvister som særlig dannes på gamle bjørketrær. For å vokte inngangen kunne man også sette opp en «briskefut», det vil si en fastspikret sopelime av einer. Einer har blitt ansett som hellig helt fra oldtiden.

Julevake

Siden julenatten var en av årets farligste netter, var det mange steder vanlig helt fram til midten av 1800-tallet å sove sammen i halm på stuegulvet i opptil tre netter fremover. Denne halmen fikk spesielle egenskaper og ble brukt både som legemiddel og til å gjødsle åkeren om våren for å få en god avling.

Mange steder var det vanlig å holde julevake eller våkestue julenatten. Det var en videreføring av den gamle katolske kirkeskikken med våkenatt (latinsk: vigilie) før de store kristenhøytidene. Navnet er bevart i Jonsok (Jonsvaka), Olsok (Olavsvaka), Larsok (Laurentiusvaka), men også julenatten ble feiret med vigilie og nattesang eller midnattsmesse. Enkelte steder på Sør-Vestlandet holdt denne skikken seg helt til 1860-årene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Hodne, Ørnulf (1996). Jul i Norge: Gamle og nye tradisjoner. Oslo: Cappelen.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Folketro

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt