Hamsterfamilien, cricetider, familie i ordenen gnagere. Dette er den nest største familen blant gnagerne, med 765 arter i 142 slekter. Den inneholder hamstere, korthalemus, lemen og amerikanske rotter og mus. Familien har vid utbredelse i verden, men mangler i Afrika, Australia og det sørligste Asia. Ni arter lever i Norge. Familien har fått sitt navn etter den velkjente arten hamster.

Det store mangfoldet av arter i familien blir kanskje ikke fullt ut gjenspeila i morfologisk variasjon, som i stor grad er små variasjoner over temaet "markmuslignende". De er små til middels store dyr. Bisam er den største arten med kroppslengde inntil 70 cm og vekt 2 kg. Flertallet er av «musestørrelse», mindre enn 15 cm lange og mindre enn 100 g tunge. Halen er forholdsvis kort, bare sjelden like lang som kroppen. De fleste har pelskledd hale, men hos enkelte, som bisam, er pelsen på halen svært sparsommelig. De minste artene veier kun 6 g (slekten Baiomys). Arter som oppholder seg mye i vann og arter på øyer har en tendens til å bli større enn andre. Noen klatrende arter har gripehale.

Pelsfargen er gjerne nyanser i grått, brunt og rødbrunt, enkelte arter er mer fargerike. Buken er som regel lysere enn ryggen. Hamsteren er eksempel på et avvikende fargemønster, siden den har svart buk. Vårt lemen er også en fargerik art. Øyne og ører er temmelig små. Kraniets utforming varierer mye, men alle arter har tre kinntenner i hver kjevehalvdel, hver med et antall emaljefolder. Kinntennene, som fortennene, vokser hele livet. Det er liten variasjon i fortennene, emaljen på framsida er som regel gul eller oransje. Noen arter, som hamsteren, er utstyrt med kinnposer som brukes til å samle mat. Kinnposenes åpning er på innsida av munnen.

Arter i hamsterfamilien er en hovedkomponent i nær sagt alle habitater og regioner innenfor sitt utbredelsesområde. Blant pattedyra dominerer cricetider gjerne stort i antall, om enn ikke i størrelse. Antall arter minker med høyere breddegrader, altså mot sør og nord fra ekvator. I de mest ekstreme miljøer trives gjerne bare én eller noen få arter, som til gjengjeld kan opptre i stor tetthet. Mange arter, spesielt korthalemus og lemen, har mer eller mindre regelmessige svingninger i bestandene (se lemenår og smågnagersvingninger). Cricetider lever i nær sagt alle typer habitater; alle typer skoger (også tropisk regnskog), savanne, steppe og prærie, halvørken og ørken, høyfjellssletter og tundra. Det finnes både arter med svært vid og svært liten utbredelse. For eksempel lever slekten Punomys kun på høyder mellom 4 800 og 5 100 m i Andesfjellene.

Over 80 % av alle arter i familien lever på bakken, relativt få kan beskrives som rent trelevende, akvatiske eller underjordiske. De finner dermed mat og skjul i vegetasjonen på bakken. Mange arter graver grunne ganger under bakken som brukes som skjulesteder. Det finnes også dem som lever helt og fullt underjordisk, de er gjerne spesialiserte til å grave enten med fortennene eller med føttene. Hos halsbåndlemen (slekten Dicrostonyx) blir klørne på de midterste tærne ekstra lange om høsten, noe som gjør det lettere å grave ganger i hard snø om vinteren. De få artene som leter etter føde i ferskvann har brede, padlelignende føtter, gjerne med svømmehud mellom tærne eller en kant av stive "svømmehår". Akvatiske arter er gjerne større enn terrestre med en tettere pels (jf. vånd og bisam).

Ved å gjemme seg under bakken eller under snøen, unngår mange arter de mest ekstreme temperaturene. Lufttemperaturen i en ørken kan variere med 30 °C i løpet av et døgn, mens variasjonen under bakken kun er 3 °C. I kalde strøk reduserer noen arter sin kroppstemperatur når de kviler for å spare energi, noen kan også gå i dvale om vinteren. Dette gjelder også enkelte arter som lever i svært varme og tørre omgivelser.

De fleste arter i familien er omnivore generalister, de spiser både vegetabilsk og animalsk føde. Føden varierer også innen den enkelte art, avhengig av hva som er tilgjengelig. Mange er overveiende vegetarianere, de spiser blader og bark, frø og frukt, røtter og knoller, samt sopp. Andre spiser også mye eller overveiende animalsk føde, som insekter og andre virvelløse dyr. Større dyr, som småfugler og deres egg, kan også bli spist til en viss grad, det samme kan andre, mindre mus. Noen arter kan også spise artsfrender, de blir kannibaler. De arter som hovedsakelig er vegetarianere har lenger tarm og større blindtarm enn andre og koprofagi er vanlig. Mange arter hamstrer føde til dårligere tider. Cricetider kan ha stor betydning for økosystemet, ved at de påvirker vegetasjonen og sprer frø. De har også enorm betydning som mat for rovdyr.

Korthalemus er for det meste vegetarianere, kvaliteten på føden deres kan påvirke deres bestandssvingninger. De er godt tilpassa en fiberrik diett med lite næringsinnhold. Evigvoksende jeksler gjør at de unngår nedslitte tenner ved å spise grove plantedeler med mye silisium.

Noen ganger fører en økning i næringstilgangen til en eksplosiv vekst i bestanden av cirecetider, for eksempel ved masseblomstring av bambus. De har stor formeringsevne, så potensialet for vekst i bestander er stort. De er små dyr med kort drektighet, store kull, flere kull i året, rask vekst og hunnen kan pare seg like etter at kullet er født. På den annen side har de også stor dødelighet og kort levetid.

Kullstørrelsen er gjerne 4-6 unger og en hunn kan produsere 2-4 kull i året. Ungene fødes i et reir av tørre planter og er temmelig hjelpeløse ved fødselen; hårløse, blinde og med stengte ører. De kan bli veldig tidlig kjønnsmodne, sågar mindre enn én måned gamle. Hannen kan også delta i ungestellet. De fleste arter er polygame, noen få lever i monogame par. Formering og vekst avhenger av tetthet og næringstilgang. Leveområdene er generelt temmelig små.

Cricetider bruker alle sanser når de kommuniserer, men lukt og lyd er spesielt viktige. Piping og plystring er ikke så uvanlige som vi kanskje skulle tro, fordi gnagerne ofte bruker ultralyd som ikke er hørbar for oss. "Syngemus" (Baiomys sp.) er et beskrivende navn. Mange arter lager også mekaniske lyder, for eksempel ved å trampe i bakken eller gnisse fortennene mot hverandre. Mange forskjellige typer av duftkjertler er funnet.

Hamsterfamilien deles inn i fem underfamilier; Arvicolinae (162 nålevende arter), Cricetinae (18 arter), Neotominae (140 arter), Tylomyinae (9 arter) og Sigmodontinae (436 arter). Alle norske arter tilhører den første av disse, den kan benevnes korthalemus på norsk. Denne underfamilien har vid utbredelse på den nordlige halvkule, både i Asia, Europa og Nord-Amerika.

Underfamilien Cricetinae finnes kun i Eurasia, mens de tre siste underfamiliene er utbredt i henholdsvis Nord-, Mellom- og Sør-Amerika (i hovedsak geografisk atskilt). Hamsterfamilien hadde antakelig sitt utspring i Eurasia, der mangfoldet av arter er stort. Men det største mangfoldet finner man faktisk i underfamilien Sigmodontinae i Sør-Amerika (den største gruppen av pattedyr på dette kontinentet). Imidlertid er denne underfamilien temmelig ung, de eldste kjente fossilene er mindre enn fem millioner år gamle. De eldste fossiler tilhørende hamsterfamilien fra Eurasia er derimot 13 millioner år gamle, men dens evolusjonære historie går nok enda mye lenger tilbake i tid.

Familiens systematikk er i stadig endring og nye arter oppdages årlig, spesielt i Sør-Amerika. De siste tiårene har genetiske metoder bidratt mye til å oppklare slektskapet. Opp gjennom tidene er familiens systematikk i stor grad blitt sammenblanda med musefamilien (Muridae), derfor er fortsatt mange forvirrende populærnavn i bruk. De fleste artene er klassifisert som ikke-trua, 32 arter er klassifisert som trua og 20 som kritisk trua av utryddelse. For mange er kunnskapen så mangelfull at en statusvurdering ikke kan gjøres. Som vanlig er det arter med begrensa utbredelse, gjerne på øyer, som er mest sårbare.

I Norge finnes ni arter som alle tilhører underfamilien Arvicolinae (som kan kalles korthalemus): lemen, skoglemen, rødmus, klatremus, gråsidemus, vånd, markmus, fjellmarkmus og bisam. I tillegg er østmarkmus innført til Svalbard.

De fleste cricetider lever ubemerka av mennesker. Noen få arter holdes som kjæledyr og noen brukes også i medisinsk forskning, gullhamsteren bidrar stort i begge henseender. Kun få arter blir jakta på for pels eller kjøtt, som bisam. Mange arter kan imidlertid gjøre skade på jord- og skogbruk, spesielt i de år de opptrer i store antall.

Mange er, sammen med andre gnagere og andre pattedyr, bærere av sykdommer som kan påvirke mennesket, både virus, bakterier og parasitter. Når de gjør skade eller sprer sykdommer betraktes de som en pest, da er gjerne pestkontroll neste skritt. Å forsøke å kontrollere (begrense) bestander av gnagere over større områder er imidlertid vanskelig og lite forskning er gjort. Bruk av gift, som rottegift, kan også forventes å ha store konsekvenser for økosystemet, som disse gnagerne er en svært viktig del av.

U.F.J. Pardinas, Myers, P., Leon-Paniagua, L., Ordonez Garza, N., Cook, J.A., Krystufek, B., Haslauer, R., Bradley, R.E., Shenbrot, G.I. & Patton, J.L. 2017. Family Cricetidae. S. 204-279 i: Wilson, D.E., Lacher, T.E., Jr & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 7. Rodents II. Lynx Edicions, Barcelona.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.