Foto: Leo-setä / Creative Commons

. Begrenset gjenbruk

Smågnagersvingninger, svingninger i bestandsstørrelse hos smågnagerartene. Fenomenet ble først bemerket hos lemen (jf. lemenår), men finnes hos de fleste smågnagerarter i nordlig tempererte strøk.

Bestanden øker gradvis i antall mot en topp, og bryter så sammen. Denne variasjonen gjentar seg syklisk med typisk tre til fire års mellomrom. Forskjellige arter har ofte sammenfallende svingninger på én lokalitet, men de kan også nå bestandstopper ute av fase med hverandre. I Skandinavia brer bestandstoppene seg som bølger nordover. En bestandstopp for én eller flere smågnagerarter i Sør-Norge kan således etterfølges av en lignende topp i Trøndelagsregionen neste år, og i Nord-Norge det tredje året.

Ikke alle smågnagerbestander fremviser denne type regelmessige svingninger: en art kan f.eks. bare vise regelmessige svingninger i deler av sitt utbredelsesområde. For eksempel viser ikke markmus og klatremus i det sørlige Sverige denne typen svingninger, mens de gjør det lenger nord. Det er videre en tendens til at svingningene er voldsommere og at det går lengre tid mellom toppene jo lenger nord man kommer; f.eks. rundt 60° nord er det ca. 3 år mellom toppene, mens helt nord i Skandinavia er det ca. 5 år mellom toppene.

Årsaken til smågnagersvingningene er ikke fullt ut kjent, men det finnes flere teorier som forsøker å klarlegge de ulike sider ved variasjonene. De kan grovt deles i to kategorier: ytre faktorer (miljøet), og indre faktorer (dyrene selv). Ytre faktorer som kan styre bestandssvingningene, er predatorer, sykdom og endret kvalitet av beiteplantene som følge av smågnagernes beitetrykk. Også mengden tilgjengelig planteføde kan påvirkes av smågnagerbestanden. Av indre faktorer kan stress i tette bestander bevirke svingningene. Likeledes kan forandringer i smågnagerbestandens genetiske sammensetning tenkes å forårsake svingninger, idet store tettheter favoriserer aggressive individer, som igjen har lav reproduksjonssuksess. Det hersker en viss enighet innen forskningsmiljøene om at smågnagersvingninger er et resultat av ytre faktorer, og da først og fremst interaksjoner mellom rovdyr og gnagere eller interaksjoner mellom næringsplanter og gnagere. Videre er det trolig viktig at sommeren er kort og intens.

Smågnagerne er byttedyr for en lang rekke rovpattedyr, rovfugler og ugler. Mange arter har spesialisert seg på fangst av smågnagere, og kan vanskelig skifte over på alternative byttedyr. Således utviser også disse predatorartene bestandssvingninger. I gode smågnagerår har arter som perleugle, jordugle, tårnfalk, fjellvåk, røyskatt, snømus og rødrev store ungekull, mens forplantning kan utebli i år uten smågnagere. Mange uglearter har et nomadisk vandringsmønster og flytter etter smågnagerbestandenes størrelse. Spesielt etter et sammenbrudd i smågnagerbestandene kan arter som haukugle, spurveugle, perleugle og lappugle således opptre som invasjonsarter. Svingningene i smågnagerbestandene styrer utviklingen i forekomsten av predatorer, men det er uvisst hvorvidt predatorenes predasjon på smågnagere er årsaken til selve svingningene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.