Lemenår, år med stor forekomst av lemen. Særlig store bestandstopper (lemenflom) opptrådte f.eks. i 1862, 1868, 1876 og 1909. Hvert tredje til fjerde år øker lemenbestanden i antall, for deretter å bryte sammen igjen. I fjellstrøk hvor lemen har bestandstopper, er det også gjerne store forekomster av andre smågnagere, men svingningene i de forskjellige artenes bestander er ikke alltid synkroniserte. Lemenbestanden når ikke alltid så store topper at det blir et merkbart lemenår. Ved høye tettheter endrer dyrene atferd og blir mer aggressive enn vanlig. Trolig har dette sammenheng med de økte tetthetene, og derav følgende stress. I toppårene kan lemen også gå til angrep på forbipasserende mennesker. Lemen som hisses opp på denne måten, kan plutselig falle om i krampetrekninger og dø. Den vanlige oppfatningen er at de blir så sinte at de «sprekker», men årsaken bak er trolig langvarig stress som kulminerer i en sjokksituasjon.

Mange rovfugler, ugler og rovpattedyr utnytter lemenårene til reproduksjon. Enkelte arter klarer kun å fø opp unger i slike toppår. Spesielt høyfjells- og tundraarter som fjellrev og snøugle er avhengige av lemenbestanden. Årsaken til svingningene i lemenbestanden er ikke kjent, men det finnes flere teorier som legger vekt på ulike faktorer (se smågnagersvingninger).

I gamle dager trodde folk at lemen regnet ned fra himmelen; den svenske biskop og naturhistoriker Olaus Magnus avbildet et slikt lemenregn i sin Historia de gentibus septentrionalibus (1555), og hundre år senere var den danske naturforsker Ole Worm i stand til å gi en vitenskapelig forklaring på hvorledes lemen ble til i skyene. Et lemenår ble mange steder sett på som varsel om krig eller uår.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.