Storklokke er en flerårig art i klokkefamilien. Denne, vår kraftigste art i klokkeslekta, blir vanligvis mellom 60–120 centimeter høy og finnes i store deler av Norge nord til Nordland. Plantene har mange store klokkeforma blomster som oftest er hvite, men varierende blåfarger forekommer også. Storklokke brukes en del som prydplante, både i sin hvite form og i mørke blå former.

Etter blomstring vil de begynnende kapslene bøye seg nedover.

Storklokke, umodne kapsler, Stalheimskleivi av John Magne Grindeland. CC BY SA 3.0

Storklokke er en flerårig art med ugreina stengler med en høyde på opptil 120 centimeter eller mer. De nedre bladene bredt hjerteforma og sitter på tydelige bladstilker. Bladene lenger oppover stengelen er smalere og uten bladstilk.

De klokkeforma blomstene er fire til seks centimeter lange og sitter enkeltvis i bladhjørner i toppen av planta. Blomstene er skrått opprette eller svakt nikkende og vanligvis hvite, men lyst blå til blåfiolette blomster forekommer. Begerflikene er smale, spisse og spriker, særlig i frukt. Blomstene har hår på innsida av krona.

Storklokke hører til den delen av klokkeslekta der kapslene bøyer seg ned ved modning. Den modne kapselen er bøyd nedover og hull der frøa kan kastes ut åpnes øverst i denne kapselen i det som anatomisk er nærmest blomsterfestet.

Denne arten er vanlig på Østlandet inn til Åmot i Hedmark og Nord-Fron og Vang i Oppland. Videre er den vanlig i kyst- og fjordstrøk til Sortland i Nordland. Økologisk er storklokke bundet til næringsrik grunn med moldjord, som fuktige vegkanter og særlig høgstaudeskog.

Artens verdensutbredelse er fjellstrøk og åstrakter i Europa og Vest-Asia.

Storklokke er insektpollinert, men det foreligger lite konkret undersøkelse av hvilke insektgrupper som er viktige besøkere. Imidlertid peker blomstenes størrelse og anatomi mot store insekter som humler og større bier som pollinatorer. Imidlertid er blomstene åpne og trolig er både pollen og nektar tilgjengelig for mindre insekter som for eksempel fluer, men trolig fungerer disse dårligere som pollinatorer.

Som alle arter i klokkefamilien har storklokke sekundær pollenpresentasjon, det vil si at pollenet avsettes på griffelen under blomstens åpning. Storklokke er blant de artene der arrene krøller seg bakover slik at sjølpollinering trolig kan forekomme i blomster som er dårlig besøkt.

Storklokke er en meget stor og iøynefallende art som har vært lagt merke til og navngitt. Arten har vært samla inn som menneskemat, først og fremst unge skudd og blader som har vært brukt som grønnsaker og i suppe. I tillegg har den vært ansett for godt dyrefor mange steder.

Et utbredt, folkelig navn på arten er gople. Dette navnet er nå mindre brukt, men navnet har satt spor i mange stedsnavn som for eksempel Gopletjern og Goplerud. Andre folkelige navn tar utgangspunkt i klokke- eller bjelle-motiv. Utenfor området der revebjelle fins har storklokke fått tilsvarende navn som denne; revebjølle, røvhanskar. I eldre floraer har navnet bredbladet klokke vært brukt. Dette er en oversettelse av det systematiske navnet, latifolia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.